Yama Wolasmal

I 1982 måtte familien flykte fra den sovjetiskstøttede regjeringen i Afghanistan til Pakistan. Faren, Mohammad Hassan, hadde tatt etternavnet Wolasmal, pashtu for en som bryr seg om folket. Han var redaktør for Mujahedin-avisen Mujahedi Wolas, «på folkets side», men også i Pakistan ble avisredaktøren forfulgt, fengslet og torturert.

FNs høykommissær for flyktninger måtte hente ut familien, og Norge var første landet som meldte seg til å ta imot storfamilien i 1986, den første afghanske familien som fikk flyktningstatus i Norge. De ble bosatt i to kommunale leiligheter på Grünerløkka, der faren fortsatte å lage avis for afghanere i eksil.

Wolasmal drømte i barndommen om å bli arkitekt, men det tok ikke lang tid før han bestemte seg for å gå i farens fotspor. Karrieren begynte som tilkallingsvikar i Dagbladet, men det var i TV 2 han først ble lagt merke til. I 2006 kjørte han taxi i fem uker for å spare penger til å dra til Afghanistan på egen hånd, etter at TV 2-ledelsen hadde nektet å finansiere turen grunnet sikkerhetsspørsmål. Reportasjene, blant annet om Taliban, førte til fast jobb i TV 2, og Wolasmals reportasjer ble vist i oppstarten av TV 2 Nyhetskanalen i 2007.

I 2010 tok Wolasmal ett års permisjon for å bo i fødebyen Kabul, der han jobbet som korrespondent for den kinesiske nyhetskanalen CCTV English.

I 2011 ble han nyhetsanker i TV 2 Nyhetskanalen, deretter programleder for aktualitets- og debattmagasinet Underhuset i TV 2, før han i 2017 ble ansatt i NRK Nyheter, der han i november samme år ble nyhetsanker i Dagsrevyen.

Høsten 2020 overtok Wolasmal stillingen som NRKs Midtøsten-korrespondent etter Kristin Solberg, og flyttet til Beirut med sin kone og deres to døtre. Han ble kanalens første utenrikskorrespondent uten etnisk norsk opprinnelse, og snakker engelsk, pasjto, dari, urdu og farsi.

Wolasmal har dekket en rekke store hendelser i Midtøsten, og har sagt at den tøffeste private opplevelsen var hjemlandet Afghanistans fall i 2021. Han befant seg i Kabul da Taliban inntok byen, og måtte hjelpes ut fra den kaotiske menneskemengden på flyplassen av norske soldater.

Han meldte seg til tjeneste i Ukraina da Russland invaderte i februar 2022, og dekket også Hamas' angrep på Israel 7. oktober 2023 og Israels påfølgende gjengjeldelsesangrep mot Gaza. I dekningen av krigen er han blitt kritisert av både Israel- og Palestina-venner, men et klart flertall har rost ham for balansert, nærværende og empatisk journalistikk. Tidligere NRK-journalist Petter Nome uttalte at «Wolasmal antakelig er den beste utenrikskorrespondent dette landet har hatt».

Wolasmal debuterte som sakprosaforfatter med Det jeg så: Flukten, familien og livet som krigsreporter (2024), der han både fortalte sin egen familiehistorie og om flere av dilemmaene han har møtt i jobben som krigsreporter i Afghanistan, Israel og Palestina.

I 2016 mottok han Riksmålsforbundets TV-pris for fremragende språkbruk, og han jobbet som nyhetsanker i 2019 da Dagsrevyen ble tildelt Gullrutens hederspris.

Nettstedet Kampanje kåret Wolasmal til «Årets medienavn» i 2023 for innsatsen med å formidle sterke historier fra Midtøsten.

I 2024 ble han tildelt IR-prisen fra organisasjonen Internasjonal Reporter, for «sine særdeles godt forberedte intervjuer med Israels talsmann Mark Regev og Osama Hamdan i Hamas' politbyrå». Han ble også kåret til årets TV-navn av Se og Hør, stemt fram av bladets lesere.

Wolasmal fikk Ingrid Aunes minnepris for 2024 for sine reportasjer fra noen av verdens mest konfliktfylte områder. I begrunnelsen trakk juryen blant annet frem hans «vilje til å være til stede i konfliktområder for å gi nøyaktig og pålitelig informasjon» og hans «evne til en svært krevende balansegang som har gitt ham og reportasjene hans stor tillit i et bredt lag av befolkningen».

Han ble kåret til Årets navn av Dagbladet for 2024, og mottok også NÆ!-prisen samme år for sin journalistikk, utdelt av Foreningen Venn av Nøff.

• journalist
• journalistikk
• korrespondent

• Ingrid Aunes minnespris