Wolfgang Hildesheimer

Som mange andre forfattere i tidlig etterkrigstid skrev Hildesheimer hørespill for radio, blant annet Das Ende kommt nie (1952), Prinzessin Turandot (1954) og Herrn Walsers Raben (1960). Han var også en produktiv dramatiker, en av de få vesttyske dramatikerne som kan tilordnes det absurde teateret, blant annet tre stykker under tittelen Spiele in denen es dunkel wird, teaterstykker som forener trekk fra det absurde teater med det groteske og parodiske. Han benyttet seg ofte av konvensjonelle situasjoner og temaer som parodieres ved hjelp av språklige midler og overraskende perspektiver, for eksempel i dramaet Mary Stuart (1970). Hans verker står sentralt i den tyske absurdistiske litteraturen. I form av uhyggelige visjoner gjenspeiles menneskets ensomhet og dets oppløste virkelighetsbilde, der verden forfaller til et mareritt for personene.

I Tynset (1965, norsk oversettelse av Åse-Marie Nesse under samme tittel (1966)), en tekst som kan karakteriseres som lyrisk prosa, signaliserer stedsnavnet for det skapende og søvnløse subjektet i boken et utopisk sted, fjernt fra den realiteten han befinner seg i. Minner fra nazitiden blander seg med nåtiden og danner bakgrunnen for fantastiske parafraser med historien som materiale. Andre prosautgivelser er Legenden (fortellinger, 1952), Vergebliche Aufzeichnungen (fortellinger, 1963) og Masante (prosa, 1973).

I biografien Mozart (1977) dekonstrueres det idealiserende fernisset, som ettertiden har lagt over den store komponisten. Den detaljerte og dokumentariske biografien over kunsthistorikeren Marbot (1981) skapte sensasjon, da det viste seg at hovedpersonen var en ren fiksjon. Den selvbiografiske teksten Mitteilungen an Max über den Stand der Dinge und anderes kom ut i 1983. I 1987, etter at Hildesheimer ikke lenger var aktiv forfatter, ble en samling tidligere notiser (Nachlese) og Klage und Anklage (1989) publisert. Senere har blant annet hans brevveksling kommet ut.