Woldemar Løvendal

Tvillingbroren, friherre Carl Løvendal, ble fra barndommen forberedt for en sjømilitær karriere. Etter 1683 oppholdt han seg i Amsterdam, Hamburg og London for å lære sjømannskap. Det ble ikke særlig resultater av det, men han pådro seg betydelig gjeld, til sin fars irritasjon. I 1684 var han i Danmark, men måtte forlate landet på grunn av en ukjent skandale. Til sist gikk han i Det (danske) ostindiske kompanis tjeneste, i en eskadre som i 1689 seilte på tokt til de dansk-norske koloniene i India. Under toktet begikk Carl Løvendal selvmord på sin 29-årsdag da hans skip Den flyende ulv lå til ankers utenfor den portugisiske øya São Tomé i Guineabukta.

I 1679 gikk Løvendal inn i den nederlandske hæren som offiser i et garderegiment. I 1682 ble brødrene opphøyet til danske friherrer og gitt navnet Løvendal av sin halv-onkel kong Kristian 5 (før dette hadde de kalt seg Uldrichsøn). Året etter, i 1683, var Woldemar Løvendals regiment del av unnsettingshæren som ble sendt til Wien, da byen ble beleiret av Det osmanske riket. Beleiringen ble avbrutt og osmanene trakk seg tilbake. Senere deltok han med heder i påfølgende felttog i Østerrike og Ungarn.

Løvendal vendte i 1683 tilbake til Danmark-Norge og ble nå utnevnt til oberst i den norske hæren og fikk kommandoen over en egen avdeling, Løvendals Regiment Dragoner. I Norge var hans far stattholder og militær øverstkommanderende. Allerede året etter ble Løvendals regiment sendt til Holstein, hvor det og Løvendal lå i garnison i de neste 21 årene.

Før Woldemar Løvendal i 1697 giftet seg for første gang, erklærte kongen ham for å være en ektefødt dansk adelsmann, mot at han frasa seg arveretten etter sin far og eventuelle krav på Larvik grevskap. I 1692, under Niårskrigen, fikk han permisjon for å kunne delta som observatør i den franske hærens felttog i Flandern.

I 1700 deltok Løvendal med regimentet sitt under krigen i 1700 i Holstein. Etter krigsslutt ble han utnevnt til generalmajor i kavaleriet og fritatt for sin regimentskommandoen. Etter å ha søkt om det flere ganger, fikk han i 1705 avskjed fra dansk-norsk militærtjeneste. Han flyttet til Hamburg, hvor han begynte med rederi- og bankvirksomhet. Han la seg nå opp en større formue og skal ha blitt ansett som noe av et et finansgeni.

For å bøte på de militære ledelsesproblemene i Norge, og for å styrke det sivile styret av Norge, fikk kong Frederik 4. av Danmark-Norge sommeren 1710 en motvillige tillatelse av sin alliansepartner i krigen mot Sverige, August 2., til at Woldemar Løvendal fikk reise til Norge for å overta kommandoen der for varigheten av ett felttog, og ikke lengre.

Nå ble Løvendal utnevnt som «General en chef over Militien» i Norge, i tillegg til å skulle føre «general directionen over civil Etaten». Det i praksis si at han ble både kommanderende general og stattholder. Han var den første stattholder etter sin far som kombinerte disse to posisjonene i Norge. Det danske styret under eneveldet var ellers redd for å gjøre dette, for å unngå maktkonsentrasjon hos enkeltaktører i bilandet Norge, med påfølgende fare for separatisme. Hvis det ble gjort, var det som oftest i krigs- og krisetider, og den som ble gitt slikt makt, var en person med nær familietilknytning til kongehuset. Begge deler var tilfelle nå i 1710.

Løvendal ankom Christiania 26. juli 1710. Han satte straks i gang et omfattende program for å ruste opp den norske hæren og sette den i kampdyktig stand. Han satte også i gang tiltak for bedre de offentlige finansene. Viktig her var en økt innsats mot korrupsjon i embetsverket. Løvendal beordrer inspeksjon av embetsmenn og deres kasser, blant annet ved å sende ut egne kassekontrollører. Dette førte til at en rekke embetsmenn ble avsatt og tiltalt. Flere av dem hadde posisjoner i den militære magasin- og forsyningstjenesten eller i styret av offentlige kasser.

Et annet tegn på konsentrasjonen av makt i Løvendals hender, var at han også var formann i den nyopprettede Krigskassedeputasjonen, en kommisjon som overtok Rentekammeret i Københavns myndighet til å assignere og utbetale norske inntekter. Årsaken var den usikre postforbindelsen med Danmark over Nordsjøen under den første fasen av elleveårskrigen. Det var nødvendig å raskt kunne disponere større summer til militære formål i Norge under den pågående krigen mot Sverige. Slike særnorske organer var regjeringen i København som regel ganske skeptisk til.

Sommeren 1711 var tilstanden i den norske hæren såpass god at Løvendal iverksatte det som var ett av hans hovedoppdrag: Å foreta en norsk felttog inn i Sverige for å avlaste den danske hæren, som på dette tidspunktet kjempet mot svenskene i Nord-Tyskland. Et norsk innfall ville binde svenske styrker og forhindre at de ble sendt til fronten i sør. Det ville også presse Sveriges ressursmessig. Det var også et poeng å sørge for at dette felttoget, med dens påfølgende ødeleggelser og kostnader, foregikk på svensk og ikke norsk territorium.

Den 21. august 1711 krysset en norske hær på 9600 mann under ledelse av Løvendal den svenske grensen ved Svinesund og invaderte Båhuslen. De svenske forsvarerne trakk seg tilbake og unngikk kamp. Langs kysten ble hæren fulgt av en større skjærgårdsflotilje. Senere på høsten nådde styrken frem til Uddevalla, før de slo leir. Hæren samlet inn store mengder penger og forsyninger i brannskatt, men på grunn årstiden og forsyningsproblemer ble det nå besluttet å vende tilbake til Norge. Det skapte også problemer at fire skip ble sendt bort fra dekningsstyrken til sjøs og til Østersjøen. Den 17. september passerte de siste norske soldaten flytebroa som var blitt lagt over Svinesund, som så ble ødelagt. Felttoget var en begrenset suksess; det bandt store svenske styrker før de måtte trekke seg tilbake, men nordmennene klarte ikke å få noen større militære seire over fienden eller true Göteborg. Løvendal sa seg fornøyd med at den norske hæren hadde levd på svensk bekostning i to måneder og samtidig skaffet seg nyttig erfaring. Han ønsket å foreta en ny invasjon neste sommer. Den norske hæren hadde ingen tap i kamp, men hadde mistet en del soldater som følge av sykdom og desersjon.

Løvendal var i hele 1711 også involvert i grenseforsvaret av Norge. Han ledet dessuten sjøkrigen i norske farvann, hvor det foregikk en livlig kamp om herredømmet i Skagerak og Nordsjøen, utkjempet av de svenske og dansk-norske flåtene, assistert av kapere. I denne funksjonen var han en viktig støttespiller i Peter Tordenskiolds tidlige karriere. Det var viktig for Løvendal å opprettholde sjøforbindelsen mellom Norge og Jylland og å beskytte norsk sjøbåren handel.

I april 1712 deltok Løvendal på et krigsråd i Kolding i Danmark. Han fikk da beskjed om at overhoffmarskalken i Sachsen var død, og at kong August hadde gitt ham denne stillingen, i tillegg de andre han hadde i Sachsen. Innledningsvis ville ikke kong Frederik 4. tillate dette, da han ønsket at Løvendal skulle lede en ny invasjon av Sverige, men da planene om dette ble oppgitt, så fikk Løvendal i august 1712 tillatelse til å fratre sine norske stillinger. Som stattholder ble han erstattet av Claus Henrik Vieregg, og som kommanderende general av sin onkel Caspar Herman Hausmann.

Løvendal bygde i tiden i Sachsen opp en større formue, med utgangspunkt i gaver fra sin far og inntektene han selv skaffet seg som forretningsmann I Hamburg. Men han skal ha hatt et betydelig forbruk, og formuen gikk etter hvert tapt.

Allerede i 1708 hadde han kjøpt godset Elsterwerda i Oberlausitz, hvor han bygde et slott som ble han hovedresidens. Dette ble han tvunget til å selge på grunn av pengeproblemer i 1727. Senere kjøpte han flere gods og eiendommer i Sachsen. Hans hovedsete etter 1727 var godset Mückenberg (nå i Brandeburg). Her anla han dessuten jernverket Lauchhammer, som ble drevet av hans andre kone Benedicte Margrethe Løvendal. Dette verket kom å spille en viktig rolle i tidlig saksisk industrihistorie.

Etter tilbakekomsten i 1712 var Løvendal dypt involvert i styret av Sachsen. I 1719 ble han fritatt fra kammerpresidentstillingen og ansvaret for innenrikssaker. Resten av sine tidligere oppgaver beholdt han til sin død.

Løvendal døde 24. juni 1740 av hjerteslag i Dresden. Han ble begravet i sognekirken ved Mückenberg.

Hans første ekteskap var i 1687 med Dorothea Margrethe Brockdorff (1672–1706), datter av svensk oberst Cai Bertram Brockdorff og Hedwig Rantzau. Hun var kusinen til grevinne Anna Constance von Cosell, kong August 2. mektige elskerinne. Noe som hjalp Løvendal inn i dennes tjeneste i 1705.

Andre gang, ble han i 1709 gift med Benedicte Margrethe Rantzau (1683–1776), datter godseieren og embetsmannen Cai Rantzau og Catharina Margrethe Blome. Begge hustruene tilhørte gamle dansk-holsteinske adelsslekter.

I første ekteskap fikk Løvendal seks barn og i det andre fire. Hans eldste sønn var kammerherre Ulrich Friedrich von Löwendal (1694-1754). Denne forårsaket en rekke skandaler, som blant annet medførte en lengre perioder som festningsfange i Sachsen. Han endte til slutt opp i Frankrike, hvor han konverterte til katolisismen og gikk inn i kirken. Her var han kjent som «l'abeé Lowendal» (abbeden Løvendal). Datteren Hedvig von Löwendal (1695–1725) ble gift med en prøyssisk adelsmann og var blant annet mor til riksgreve Waldemar Hermann von Schmettow (1719–1785), som var kommanderende general i Norge i årene 1764–1767.

Mest kjent av Woldemar Løvendals barn er likevel sønnen riksgreve Ulrich Friderich Woldemar von Löwendal (1700–1755). Etter en lengre karriere som offiser i østerriksk, dansk og så i saksisk tjeneste, hvor han endte opp som feltmarskalk, gikk han i 1736 i russisk tjeneste. Löwendal deltok i krig mot Det osmanske riket og var fra 1740 til 1743 generalguvernør i Estland. Fra 1744 tjenestegjorde han i den franske hæren, og han utmerket seg som hærfører under østerrikske arvefølgekrig. Etter å ha inntatt festningsbyene Gent i 1745 og Bergen-op-Zoom i Belgia i 1747, ble han utnevnt til marskalk av Frankrike av kong Ludvig 15. Han var også ved sin død medlem av Académie française og konverterte som sin bror til katolisismen. Marskalken ble dessuten stamfar for slektene Danneskiold-Løvendal og Løvensøn.