William Ockham

Ockham videreførte den kritikken Johannes Duns Scotus hadde rettet mot Thomas Aquinas. Kritikken var særlig rettet mot forsøket på å bygge en bro mellom kristendommens trossannheter og den aristoteliske filosofien; Ockham hevdet at tro og viten måtte skilles skarpest mulig. Verken Guds eksistens eller vesen kan bevises eller forstås av fornuften. Fornuftens og troens områder er så forskjellige at de to stadig kommer i strid med hverandre. I en slik strid må troen alltid få prioritet, uansett hvor fornuftsstridig den synes å være.

I erkjennelsesteorien forfektet han en ekstrem empirisme, der all vår viten om skaperverket stammer fra sanseerfaringer av enkeltting. Dette markerte et brudd med en forestilling som hadde dominert siden antikken, nemlig at viten alltid er viten om noe allment. Ifølge Ockham er det selve vår viten, og ikke gjenstanden for viten, som er allmenn. Den allmenne formen til vår viten er å forstå som et resultat av abstraksjonsprosesser, og i universaliestriden inntok han følgelig et nominalistisk standpunkt. Ockham var også en meget betydelig logiker.

Ockhams barberkniv er et metodologisk enkelhets- eller økonomiprinsipp som kan formuleres slik: Man bør ikke innføre flere begreper og størrelser enn nødvendig for den sak det gjelder.

Skjønt prinsippet er eldre enn William Ockham, tilskrives det ham fordi han gjorde så bevisst og systematisk bruk av det.

• erkjennelsesteori
• empirisme

• Adams, Marilyn McCord: William Ockham, 1987, 2 b.
• Courtenay, William J.: Ockham and ockhamism : studies in the dissemination and impact of his thought, 2008
• Vossenkuhl, Wilhelm & Rolf Schönberger, red.: Die Gegenwart Ockhams, 1990