Viken (historisk landskap)

Viken var lenge et grenseområde mellom Norge i vest, Danmark i sør og Sverige (Gøtaland) i øst, og på 800- og deler av 900-tallet var området hovedsakelig kontrollert av danske konger. Dette fremgår blant annet av de frankiske riksannalene, som forteller at to danske konger, Harald og Reginfred, sønner av kong Godfred, i 813 dro til Vestfold (ad Westarfoldam) lengst nord og vest i danekongens rike for å slå ned et opprør der.

Den nordnorske høvdingen Ottar fra Hålogaland forteller i 880-årene at da han seilte ut fra Kaupangen i Skiringssal i Vestfold, lengst sør i «nordmennenes land», med kurs for Hedeby i Slesvig, hadde han Danmark på babord side. Det tyder på at Viken da, i alle fall de østlige delene, fremdeles ble ansett for å være en del av det danske riket. Men denne beretningen, som er gjengitt som et tillegg i en angelsaksisk oversettelse av en latinsk verdenshistorie fra senantikken, antyder samtidig at den norske rikssamlingen vest- og nordfra på den tiden hadde nådd vestre del av Viken.

De siste tiårene av 900-tallet styrket den danske innflytelsen i Viken seg igjen, og det norske rikskongedømmet fikk først full kontroll over kystområdene på begge sider av Oslofjorden tidlig på 1000-tallet. I 1016 seiret Olav Haraldsson over Svein Jarl i slaget ved Nesjar (Brunlanes) og la Viken under seg. Olav ble avsatt i 1028 da danskekongen Knut den mektige tok kontroll over både Viken og resten av Norge. Men med Magnus Olavsson og Harald Hardråde ble Viken mot midten av 1000-tallet varig innlemmet i det norske kongeriket, og riksgrensen mot Danmark ble satt ved Göta älv.

I den norske borgerkrigstiden, da flere kongsemner kjempet om den norske tronen, hadde de ulike kandidatene ofte støtte i hver sin landsdel. Flere ganger søkte den ene av partene støtte fra danskekongen, som så på dette som en mulighet til å gjøre sine gamle krav på Viken gjeldende igjen. Da baglerreisningen mot kong Sverre ble organisert av oslobiskopen Nikolas Arnesson og andre nordmenn i eksil i Danmark i 1196, ble Viken kjernen i et østnorsk «baglerrike» som kjempet mot det birkebeinerdominerte Trøndelag og Vestlandet. Den geografiske dimensjonen ved denne fasen av borgerkrigene vises tydelig ved Kvitsøyforliket i 1208, der baglerkongen Filippus Simonsson ble tildelt Opplandene og Viken fra Rygjarbit til Svinesund som eget rike.

I senmiddelalderen og den første tiden etter reformasjonen ble betegnelsen Viken oftest brukt mer begrenset om den nordre delen av det daværende østnorske landskapet Båhuslen, fra Svinesund til Havstensfjorden ved Uddevalla. Ved utgangen av høymiddelalderen utgjorde dette området en sysle kalt Ranrikesysle, mens den søndre delen eller halvfylket av det gamle Ranrike eller Renafylke var blitt til Elvesysle. I 1658 måtte den dansk-norske kongen Frederik 3. avstå hele Båhuslen, fra Göta älv til Svinesund, til svenskekongen, og Viken ble på den måten en del av det svenske landskapet Bohuslän. I den første svensketiden ble betegnelsen dels brukt i flertallsformen «Vikene» før den gradvis gikk ut av bruk.

• vikværsk
• Vestfold – gammelt navn
• norsk historie fra 800 til 1130
• Norge i høymiddelalderen

• «Viken», artikkel hos Norgeshistorie.no