Thorvald Stoltenberg

Stoltenberg vokste opp i Oslo. Etter examen artium i 1950 tjenestegjorde han i Tysklandsbrigaden. Han tok juridisk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1957, men før det studerte han folkerett og internasjonale forhold i Østerrike, Sveits, USA og Finland.

I 1958 ble Stoltenberg «midlertidig vikarsekretær» i Utenriksdepartementet. Han var vel kvalifisert da han tok Utenriksdepartementets aspirantprøve 1959. Som diplomat gjorde han først tjeneste ved generalkonsulatet i San Francisco i USA, senere i Beograd i Serbia og Lagos i Nigeria. Tjenesten i Beograd utstyrte ham med kunnskaper om Jugoslavia som kom godt med da han mange år senere gjorde tjeneste som FNs fredsmegler fra 1993 til 1995.

Da Stoltenberg begynte i UD 1958, fikk han kontor sammen med Knut Frydenlund. Samarbeidet dem imellom varte helt til Frydenlund døde i 1987. I Utenriksdepartementet var Stoltenberg blant de unge diplomatene som ville reformere utenrikstjenesten. Tross sine eldre kollegers irritasjon overfor de reformivrige ble han raskt en tungvekter i departementet.

I 1965 ble han politisk sekretær for utenriksminister Halvard Lange; han vikarierte for Knut Frydenlund. Overraskelsen ble ikke mindre da høyremannen John Lyng, som Langes etterfølger, tilbød Stoltenberg jobb i sitt sekretariat. Det forteller alt om John Lyng at han avfeide Stoltenbergs innvendinger om at han var Arbeiderpartimann med følgende lakoniske setning: «Det tror jeg både De og jeg kan ha glede av, Stoltenberg.»

Stoltenberg var LOs internasjonale sekretær i flere perioder – 1970–1971, 1972–1973, og 1981–1983. Han var statssekretær i Utenriksdepartementet 1971–1972 og 1976–1979, og en kort periode statssekretær i Forsvarsdepartementet 1973. Han var statssekretær i Handelsdepartementet fra 1974–1976.

Stoltenberg ble forsvarsminister i Odvar Nordlis regjering i 1979. Den stillingen satt han i til Kåre Willoch overtok regjeringsmakten 1981.

Da ble Stoltenberg LOs internasjonale sekretær for tredje gang. Foran kommunevalget 1983 var han ordførerkandidat i Oslo og satt i Oslo bystyre, hvor de ofte spøkte med at den internasjonalt orienterte Stoltenberg var i «bydel 41», det vil si utenlands. Men han var like respektert i Oslo-politikken som forsvars- og utenriksminister Thorvald Stoltenberg var i Stortinget. Stoltenberg var medlem av Oslo bystyre og formannskap i perioden 1984–1987, og kommunalråd for kultur i samme periode.

Han ble utenriksminister i Gro Harlem Brundtlands regjering da Knut Frydenlund døde 1987 og satt i stillingen til regjeringsskiftet 1989. Da overtok Stoltenberg posisjonen som FN-ambassadør, men som den internasjonalt respekterte politikeren han var, ble han FNs høykommissær for flyktninger allerede året etter. «Det var ikke høykommissærjobben som skjøv meg hjemover,» skriver han i sin bok Det handler om mennesker, når han skulle forklare at han etter et knapt år lot seg overtale til å overta som norsk utenriksminister i Brundtlands regjering igjen. Han var da utenriksminister i perioden 1990–1993.

Han har aldri lagt skjul på at det har vært jobben som utenriksminister han har trivdes best i. Det hører med til historien om hans siste periode som utenriksminister at han ikke fikk innfridd sin ambisjon om å bidra til å få Norge med i EU. Han forlot utenriksministerstillingen for å bli FNs fredsmegler i det tidligere Jugoslavia 1993. Det skulle bli en belastende jobb for en mann som bare hadde gode minner fra det som en gang var Jugoslavia. Jobben ble en besettelse, sa han selv.

Det var en lettelse for ham da han kunne avslutte sin diplomatiske karriere som norsk ambassadør i København fra 1996 til han gikk av 1999, 68 år gammel. Etter at han hadde endt sin virksomhet som ambassadør ble Thorvald Stoltenberg president i Norges Røde Kors.

Stoltenberg har utgitt blant annet De tusen dagene. Fredsmeklere på Balkan (1996, med Kai Eide) og erindringsboken Det handler om mennesker (2001). I 2009 utgav han sammen med Jens Stoltenberg boken Samtaler.

• Thorvald Stoltenberg i Norsk biografisk leksikon
• Norsk historie fra 1970 til 1990
• Norsk historie etter 1990

• G. Salvesen: Thorvalds verden, 1994