Simone Weil

Simone Weil var en fransk filosof med særlig interesse for sosiale og religiøse spørsmål. Hun var blant de første kvinnene som studerte ved eliteskolen École Normale Supérieure, og etter endt utdannelse jobbet hun som skribent og filosofilærer.

Weil kjempet for sosial rettferdighet, og man merker hos henne et behov for totalt engasjement: Filosofien var ikke kun tankearbeid; den måtte ha praktiske konsekvenser i det virkelige liv. Simone de Beauvoir forteller i sine memoarer at hun i studiedagene hadde sett Weil briste i gråt da hun hørte om en sultkatastrofe i Kina. Som lærer skulle hun senere gi nesten hele lønnen sin til gruvearbeidernes pensjonskasse. Og for å forstå levevilkårene til franske arbeidere, før hun skulle skrive om temaet, tok hun i 1934–1935 et friår fra jobben som filosofilærer for å bli fabrikkarbeider. Dette harde arbeidet forverret hennes allerede sarte helse betraktelig. I sitt arbeid i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig satte hun også arbeidet foran egen helse. I 1943 ble hun syk av tuberkulose, og hun døde etter et kort sykeleie i England.

Weils skrifter er fylt av utfordrende paradokser og preget av en egenartet tankemessig klarhet. Hun hadde en grunnleggende kritisk innstilling til vedtatte tankesystemer, noe som gjør det vanskelig å plassere henne i en spesifikk filosofisk, politisk eller religiøs tradisjon: Hun engasjerte seg sterkt i sosiale spørsmål, man satte spørsmålstegn ved flere aspekter ved marxisme og kommunisme; hun orienterte seg senere i livet mot kristendommen, men tilhørte ikke den katolske kirke og tok avstand fra mange av dens dogmer. Mange har sett henne som en mystiker med klare gnostiske tendenser.