Sankt Hallvard

Legenden om Hallvard er bevart både i latinske liturgiske skrifter og i bruddstykker av en islandsk-norsk saga. Historikeren Gustav Storm (1845–1903) gjenga i Monumenta Historica Norvegiæ (1880) legenden om Sankt Hallvard etter et håndskrift fra Utrecht. Han omtaler den som usedvanlig fattig og kortfattet. Den eneste tidfestingen av Hallvards liv finner man i de islandske annalene; der står det at han ble drept i år 1043.

Hallvard var ifølge deler av overleveringen sønn av storbonden Vebjørn på Huseby i Lier. Moren hans, Torny, var søster eller søsterdatter til Åsta Gudbrandsdatter, Olav den helliges mor.

Hallvard ble handelsmann. En innledende historie til legenden forteller at han en gang var på Gotland på handelsferd. «Da kom en av landets innbyggere, en rik mann som het Borvid, bort til de fremmede og spurte hvem de var. Og det fortalte de ham. Han ble stående og se på Sankt Hallvard en stund og sa så: ’Hvem er denne unge mannen?’ De gjorde rede for hans navn og ætt. Da han hadde hørt dette, sa han: ’Du har et usedvanlig ansikt og er stautere enn de andre. Jeg vet sikkert at et stort under en gang skal kaste glans over deg’.» Etter denne spådommen innbød han helgenen og hans reisefeller til gjestebud, kjøpte alle Hallvards varer og betalte mer enn helgenen bad om.

Legenden fortsetter: «Kort tid senere, det var om våren, drog den hellige Hallvard hjemmefra for å drive handel i nabolaget. Han kom til en sjø som het Drafn (Drammensfjorden); der satte han på vannet en liten båt som lå ved bredden og gikk om bord. Men med ett kom det en gravid kvinne, hun bad skjelvende om å få være med. På spørsmål om hvem hun var og hvor hun skulle hen, gav hun navnet sitt og sa at da hun ville over sjøen og fikk se en båt som skulle sette ut, kom hun løpende så fort hun kunne fordi hun fryktet for sitt liv. Han sa hun kunne sette seg i akterstavnen, og så rodde han av sted. Men plutselig så han tre menn som kom løpende ned til stranden. De hoppet om bord i en annen båt og kom roende etter Sankt Hallvard og kvinnen.

Helgenen sa til kvinnen: ’Kjenner du dem?’ Hun svarte: ’Ja, jeg kjenner dem.’ Han sa: ’Jeg ser at de er etter deg. Fortell meg hva du har gjort!’ Hun svarte. ’Det er sant at de forfølger meg, men jeg har ikke gjort det de beskylder meg for. De anklager meg for tyveri.’ Han sa: ’Kan du rense deg for anklagen ved å bære jernbyrd?’ Hun sa: ’Ja, det kan jeg, og jeg er villig til å gjøre det bare de skåner meg.’

Men mennene, som var nær ved å ta dem igjen, sa: ’Hvorfor har du, Hallvard, en hederlig ung mann med skikkelige foreldre, hvorfor har du påtatt deg å beskytte en så dårlig kvinne? Utlever henne, så hun kan få dø. Det har hun fortjent.’ Hallvard sa til dem: ’Hva har hun gjort?’ De svarte: ’Hun har brutt seg inn i vår brors hus og stjålet hans eiendeler.’ Han spurte dem: ’Og hvordan kom hun seg inn i huset?’ De sa: ’Hun trakk ringen som holdt låsen, ut av dørstolpen.’ Han sa: ’Det kan ingen kvinne gjøre, bare en kjempesterk mann! Har noen sett henne gjøre dette? Eller har dere funnet tyvegods i huset hennes? Og hvis det ikke er sikkert at hun har stjålet, hvorfor skal hun så dø? Ville det ikke være riktigere å la henne rense seg for anklagen hvis hun kan? Og hvis hun ikke kan, så skal hun enten dømmes etter loven, eller jeg skal betale løsepenger for henne. For dere bør ikke drepe en gravid kvinne og barnet hun bærer. Gjør nå ikke noe overilt!’

Isteden skrek de opp, fra seg av raseri. En av dem grep buen sin og spente den, og pilen, som ble skutt ut med full kraft, boret seg inn i martyrens bryst. Etter at han var myrdet, drepte de også kvinnen og begravde henne på stranden. Og til helgenens hals bant de en stein og senket ham i dypet. Men ved Guds nåde og ved martyrens fortjenester fant man lenge etter hans lik, med steinen, flytende på sjøen.»

Adam av Bremen nevner (i perioden 1070–1074) en «Alfward», som kan være Hallvard og som «lenge ubemerket levde blant nordmennene» og ble drept av venner da han forsvarte en fiende. Han legger til at ved hans hvilested «opplever folk ennå i dag store helbredelsesundere.» Hvor han var gravlagt på det tidspunkt, er ukjent; det har vært gjettet at kong Harald Hardråde fikk liket brakt til sin Mariakirke i Oslo. Senere ble det flyttet til byens domkirke, som fikk Hallvards navn; den nevnes første gang (av Snorre) i forbindelse med Sigurd Jorsalfares død 1130.

Hallvard-legenden dannet grunnlaget for en lokal helgendyrkelse av Hallvard i middelalderen. Festdagen 15. mai er omtalt som kirkelig høytid i alle de norske kristenrettene. Dyrkingen av ham hadde sitt kjerneområde på Østlandet, særlig i Opplandene nord for Oslo og det historiske landskapet Viken, det vil si Oslo og områdene langs Oslofjorden og Skagerrak. De fleste kirkededikasjoner, kunstneriske fremstillinger og andre minner om Hallvardsdyrkingen stammer fra disse områdene. Vi kjenner også en hallvardsekvens, en gledeshymne til bruk på helgenens festdag.

• Kristendommens historie i Norge
• hallvardsok
• Oslo (artikkelen inneholder mange ulike versjoner av byvåpenet gjennom tidene)

• Snorre Sturlason: Heimskringla, utg. av F. Hødnebø og H. Magerøy i Norges kongesagaer, bd. 1–2, 1979
• Monumenta Historica Norvegiæ. Latinske Kildeskrifter til Norges Historie i Middelalderen, utg. av G. Storm, 1880
• Adam Bremensis: Gesta Hamburgensis ecclesia pontificum, utg. av B. Schneidler, Hannover/Leipzig 1917 (da. overs. Adam av Bremen, ved C. L. Henrichsen, København 1968)
• F. Paasche: biografi i NBL1, bd. 5, 1931
• P. Holck: Oslo gjennom tidene, 1989
• Tidebønnene, til liturgisk bruk for Den katolske kirke i Norge, b. 3, 2002, 1106–12 (inneholder tilnærmet fullstendig utgave av Hallvardslegenden)