Romanias historie

De første innbyggerne med kjent etnisk tilhørighet til Romania var geterne, også kalt dakerne. De var trakere og talte et indoeuropeisk språk av den såkalte satemgruppen.

På 600- og 500-tallet før vår tidsregning anla greske kolonister byer som Istros (Histria), Tomis (Constanţa) og Kallatis (Mangalia) på svartehavskysten (Dobrudsja). Den greske historikeren Herodot kalte på 400-tallet fvt. de trakiske folkene der for getae (getere). Romerne kalte senere dem og beslektede grupper i Transilvania og fjellene for dacii (dakere).

Perserkongen Dareios hadde en ekspedisjon mot geterne i Dobrudsja i 514 fvt., og Aleksander den store angrep i 335 fvt. getiske høvdinger.

Fra 200-tallet fvt. var dakerne (geterne) organisert i et kongerike, som under Burebista (82–44 fvt.) innledet sin storhetstid. Dakerne skapte en blomstrende kultur og kom etter hvert i konflikt med det ekspanderende Romerriket, og under kong Decebal (86–106) erobret keiser Trajan i to felttog i 101–102 og 105–106 store deler av det nåværende Romania: Valakia, Transilvania og Sør-Moldova. Øst-Valakia og Sør-Moldova ble snart oppgitt igjen, mens resten av det erobrede området først, i 106, ble organisert som provinsen Dacia, og senere delt i tre provinser. Dobrudsja var erobret i 46, og tilhørte provinsen Moesia. Relieffene på Trajansøylen i Roma og skulpturene fra Adamclisi viser den dakiske befolkningen i klær som minner om senere tiders rumenske bondedrakter.

Den romerske provinsen Dacia ble kolonisert av innvandrere fra ulike deler av det romerske riket. De brakte med seg romersk kultur og latinsk språk og smeltet sammen med den opprinnelige dakiske befolkningen. Det moderne rumenske språket er et vitnesbyrd om latinens sterke gjennomslagskraft. En rekke byer ble anlagt, og Dacia gav romerne godt økonomisk utbytte, blant annet hvete, gull, sølv, kobber og bly.

Det økende grensepresset under folkevandringene førte til at keiser Aurelian i årene 271–275 trakk den romerske hæren og administrasjonen tilbake til et område i Moesia Superior, sør for Donau. Dette området overtok navnet Dacia. De høyere sosiale lag og mange byboere fulgte med under evakueringen, mens flertallet av befolkningen trolig ble igjen. Kontaktene over til den romerske provinsen sør for Donau fortsatte til 500-tallet, og i disse århundrene ble kristendommen mer utbredt også i det gamle Dacia.

Enkelte forskere, særlig ungarske, hevder at hele den romaniserte befolkningen fulgte med sør for Donau ved evakueringen, og at den senere rumenske befolkningen vandret inn mange århundrer senere. På den måten blir ungarerne en mer opprinnelig befolkning i Transilvania enn rumenerne, en vurdering som har blitt brukt i nasjonalistisk kamp om moderne statsgrenser.

I en periode på nesten tusen år etter den romerske tilbaketrekningen var det nåværende Romania utsatt for en rekke invasjoner og folkevandringer, og mye er ukjent om denne tiden. Størst betydning fikk den slaviske innvandringen, som skjedde etter at avarene hadde seiret over gepidene i 567. Avarenes herredømme varte et par hundre år.

Slaverne kom trolig til Moldova og Valakia på 500-tallet og til Transilvania på 600-tallet. Da slaverne, sammen med avarene, rundt 600 gikk over Donau (det bysantinske rikets nordgrense) og etter hvert la under seg store deler av Balkan, ble det nåværende Romania for første gang siden den romerske erobringen avskåret fra direkte kontakt med den romerske (bysantinske) verden. Mens størstedelen av den romaniserte befolkningen sør for Donau ble assimilert med slaverne, gikk slaverne nord for Donau opp i den romaniserte befolkningen der. Med den slaviske påvirkningen var dannelsen av et rumensk språk og et rumensk folk i hovedtrekk avsluttet på 900- eller 1000-tallet.

Folkevandringene fortsatte frem til 1200-tallet, og flere erobringsfolk brøt inn i områdene som i dag er Romania. Størst betydning fikk ungarerne (madjarene), og på 1000-tallet ble Transilvania erobret av ungarske konger. For å befeste sitt herredømme inviterte etterfølgere på 1100- og 1200-tallet tyske nybyggere (senere kalt sachsere) til å slå seg ned, og gav dem privilegier. Også Den tyske orden var en kort tid (1211–1225) invitert til Transilvania.

Sør for Karpatene (i Valakia) oppstod det mindre fyrstedømmer under ungarsk overhøyhet på 1200-tallet. På 1300-tallet ble de samlet under Basarab (ca. 1310–1352). Også han stod en tid under den ungarske kongen (Karl 1 Robert), men da ungarerne ble beseiret i 1330, ble Valakia den første selvstendige rumenske staten. Fra 1359 oppstod også fyrstedømmet Moldova som en videreføring av tidligere mindre politiske enheter. Det skjedde etter initiativ fra den ungarske kongen Ludvig (Lajos) 1 for å danne en buffersone mot mongolene. Etter noen få år under ungarsk overhøyhet, ble fyrstedømmet selvstendig under Bogdan 1. (1359–1365). Det opprinnelige kjerneområdet lå i nordvest ved elven Siret.

Rumenernes språk stammet fra latin, men forbildet for de nye statenes politiske og religiøse kultur ble hentet fra det ortodokse bysantinske rike (Konstantinopel). I prinsippet var Valakia og Moldova eneveldig styrt av fyrsten. Kirken ble ingen selvstendig maktfaktor siden den bysantinske modellen ikke innebar noe skille mellom kirke og stat. Adelen (bojarene) utviklet heller ikke representative organer som systematisk kunne hevde seg i forhold til fyrsten. I praksis hadde likevel både bojarene og den høyere geistligheten innflytelse på statsstyret. Bojarene hadde innflytelse ved valg av ny fyrste, men valget skulle skje innen den regjerende familien. Noen ganger førte konflikter ved fyrstevalg til langvarige borgerkriger, på 1400-tallet både i Valakia og Moldova.

Da Det osmanske riket (tyrkerne) la Balkanhalvøya under seg på 1300- og 1400-tallet, begynte et osmansk press også mot de rumenske fyrstedømmene. Valakia måtte første gang betale tributt til sultanen i 1417, Moldova i 1456. Fra 1462 (Valakia) og 1538 (Moldova) var områdene under osmansk herredømme. Valakias grenser ble stort sett beholdt, men Moldova måtte i 1484 og 1538 avstå viktige områder i sørøst.

Som vasallstater hadde Valakia og Moldova en friere stilling enn de landene som ble underlagt direkte osmansk styre. De beholdt sitt eget forvaltningssystem, hadde indre selvstyre, og det ble ingen muslimsk innvandring av betydning. Sultanen fikk imidlertid det avgjørende ordet ved fyrstevalg, og forskjellige former for skattlegging utgjorde en stor byrde gjennom flere hundre år. Utenrikshandelen ble dirigert etter osmanske behov og skilte gradvis fyrstedømmene fra deres forbindelser nord- og vestover i Europa. Noen av fyrstene ble kjent for sin motstand mot osmanene, særlig Stefan den store av Moldova (1447–1503) og Mikael (Mihai) den djerve av Valakia (1593–1601), som i 1600 kortvarig forente Valakia, Moldova og Transilvania.

I Moldova overtok Iaşi som fyrsteresidens (hovedstad) etter Suceava i 1560-årene, og i Valakia overtok Bucureşti for Târgovişte cirka 100 år senere. Begge fyrstedømmene var utpregede jordbruksland; de fleste byene var små. Som i andre deler av Øst-Europa ble bondebefolkningen gradvis gjort livegen rundt 1600. Formelt fikk bøndene sin personlige frihet tilbake i 1740-årene.

På 1700-tallet fristet svekkelsen av det osmanske riket både Østerrike og Russland til å utvide sin innflytelse. For Valakia og Moldova førte det til strammere osmansk politisk kontroll og økt økonomisk utbytting. De innfødte fyrstene ble erstattet av de såkalte fanariotene. Noen av dem kom fra sultan-lojale, velstående greske familier fra bydelen Fanar i Konstantinopel, derav navnet. Fanariottiden gav seg utslag i sterkere gresk innflytelse på kirkeliv og kultur og økende kulturell isolasjon fra opplysningstidens Europa.

Stormaktskonfliktene mellom det osmanske riket, Russland og Østerrike frem til 1829 førte til en rekke kriger på rumensk jord, noe som bidro til økonomisk stagnasjon i fyrstedømmene og enkelte landavståelser. Oltenia (Valakias vestre del) tilhørte Østerrike i 1719–1739, Nord-Moldova var østerriksk i 1775–1918 under navnet Bukovina, mens omtrent halvparten av det resterende Moldova (Bessarabia, med Prut som grenseelv) ble overtatt av Russland i 1812 (freden i Bucureşti) og forble russisk til 1918.

Russland fikk i 1808 Napoleons samtykke til at både Valakia og Moldova skulle bli russiske, men måtte i 1812 redusere sine krav som følge av fransk og osmansk motstand.

Valakia og Moldova forble underlagt det osmanske riket helt til 1878, men 1800-tallet ble først og fremst preget av sterk russisk innflytelse. Utenlandske konsulater i Bucureşti og Iaşi fra 1780-årene skapte en ny, forsiktig åpning mot Europa.

Som i store deler av Europa, vokste nasjonalismen frem som en politisk kraft utover på 1800-tallet. Målet var uavhengighet og forening av fyrstedømmene. Den etniske bevisstheten om at valakere og moldovere var ett folk ble tydeligere og kom til uttrykk blant annet hos historieskrivere som Grigore Ureche og Dimitrie Cantemir. Den etniske bevisstheten omfattet også rumenerne i Transilvania.

To kriger i 1820-årene åpnet opp for en nasjonal politisk utvikling: den greske uavhengighetskrigen førte til at de greske fanariotfyrstene ble erstattet med innfødte, og en ny russisk-tyrkisk krig forskjøv maktbalansen i området i tyrkernes disfavør.

Ved freden i Adrianopel (nå Edirne) i 1829 måtte det osmanske riket akseptere russisk okkupasjon av Valakia og Moldova inntil en krigsskadeerstatning var betalt til Russland. Okkupasjonen varte til 1834, og deretter var fyrstedømmene til 1856 russiske protektorater med indre selvstyre. Formelt gjaldt den osmanske overhøyhet fortsatt, men russernes reelle politiske innflytelse var større.

Under russisk styre ble det arbeidet med en skrevet forfatning, «de organiske statuttene», som innførte konstitusjonelt monarki i Valakia (1831) og i Moldova (1832). En lovgivende forsamling dominert av bojarene, storgodseierne, skulle virke ved siden av fyrstene. Bojarenes stilling ble også styrket etter at fyrstedømmene i 1829 ble åpnet for internasjonal kornhandel. Med sin nye politiske makt underla de seg større deler av jorden og krevde høyere ytelser av bøndene.

For de mange rumenerne i Transilvania var den nasjonale og sosiale situasjonen annerledes. Ungarsk adel og tyske borgere dominerte. Etter at osmanene beseiret Ungarn i 1526, ble også Transilvania (Siebenbürgen) i 1541 vasallstat under osmansk overhøyhet, men med en friere stilling enn Valakia og Moldova. Bare de øvre stender blant ungarere, ungarsktalende szeklere og sachsere (tyskere) hadde politiske rettigheter (Unio Trium Nationum, 1437). Rumenerne var som gruppe uten slike rettigheter, og mens den katolske, den kalvinske, den lutherske og unitarkirken var offisielt anerkjent fra 1500-tallet, ble rumenernes ortodokse kirke bare tolerert.

Transilvania kom i 1688 under den østerrikske keiseren. Han tilbød de ortodokse prestene samme rettslige og økonomiske status som katolikkene mot at de godtok Paven og noe av dogmatikken. Deler av presteskapet godtok dette, slik at det i 1697/1701 oppstod en gresk–katolsk (unert), rumensk kirke. Den gav større utdanningsmuligheter og fikk betydning for rumensk nasjonal bevissthet. De unerte prestene ble på 1700-tallet de fremste talsmenn for de transilvanske rumenernes nasjonale krav, selv om også ortodokse prester engasjerte seg. Fra 1840-årene gikk initiativet gradvis over til intellektuelle utenom presteskapet.

Da ungarerne gjorde opprør mot keisermakten i Wien under februarrevolusjonen i 1848, avviste de rumenernes nasjonale krav. Rumenerne støttet da keiseren, også militært, unntatt i opprørets sluttfase, da ungarske og rumenske ledere fikk i gang et samarbeid. Da de revolusjonære hadde lidd nederlag, kom Transilvania under direkte styre fra Wien. Ved den indre todelingen av keiserriket (Østerrike-Ungarn) i 1867, ble området en del av Ungarn, og rumenerne ble utsatt for en kraftig madjariseringspolitikk. Også i Valakia og Moldova var det mindre revolusjonsforsøk i 1848, men de ble slått ned av russiske og osmanske styrker. Opprørerne var intellektuelle med nasjonalistiske og liberale ideer.

I 1850-årene ble kravet om union mellom Valakia og Moldova forsterket og sett på som viktig for å oppnå uavhengighet. De politiske vilkårene for dette ble bedre da Russland tapte Krimkrigen. Under denne krigen var fyrstedømmene først okkupert av Russland (1853–1854), og så av Østerrike (1854–1856).

Parisfreden i 1856 gjorde slutt på det russiske protektoratet. I stedet gav europeiske makter en kollektiv garanti for fyrstedømmenes indre selvstyre, dog fortsatt formelt under tyrkisk overhøyhet. Russland måtte dessuten avstå den sørlige delen av Bessarabia (Bugeac) til Moldova.

Stormaktenes motiv var å holde Russland borte fra Donau-deltaet, og i 1858 ble Valakia og Moldova forent. Det var ikke stormaktenes intensjon at unionen skulle være helt reell: navnet skulle ikke være Romania, men De forente fyrstedømmer Moldova og Valakia, og landene skulle ha hver sin fyrste, regjering og lovgivende forsamling. Stemmeretten skulle dessuten være svært begrenset. Da begge lands valgforsamlinger valgte Alexandru Ioan Cuza til fyrste i januar 1859, godtok stormaktene likevel resultatet. I 1862 tiltrådte den første regjering i den nye staten Romania; personalunionen var blitt en realunion med Bucureşti som hovedstad.

Under Cuzas styre ble det igangsatt og gjennomført flere liberale reformer, blant annet innen forvaltning, i rettsvesen, skole og hær. Klostergodsene, som utgjorde en fjerdepart av all jorden, ble sekularisert. En jordreform som skulle gi bøndene rett til den jorden de dyrket, samt en ny valglov, ble stanset av det godseierdominerte parlamentet. Cuza oppløste da (i mai 1864) parlamentet og gjennomførte et kupp.

Forholdet til Russland ble vanskeligere etter at Berlinkongressen lot Russland overta Sør-Bessarabia. Romania orienterte seg derfor mot Tyskland og inngikk en avtale om tilknytning til trippelalliansen i 1883. Men situasjonen for rumenerne i Transilvania gjorde det vanskelig å forsvare alliansen, som også omfattet Østerrike-Ungarn. Avtalen ble derfor holdt hemmelig, kjent bare for kongen og noen få ministre.

Den kommunistiske maktovertakelsen foregikk i flere faser fra august 1944 til desember 1947. Den første fasen var preget av politisk bredde og tilnærmet demokratiske forhold. Regjeringen ble ledet av general Constantin Sănătescu og var til å begynne med dominert av militære, med de viktigste partilederne som statsråder uten portefølje. Også kommunistene var representert.

I november 1944 ble det etter sovjetisk press dannet en hovedsakelig sivil regjering, fortsatt under Sănătescus ledelse. I desember ble han imidlertid skiftet ut med general Nicolae Rădescu. De tallmessig svake kommunistene søkte å utvide sin støtte i befolkningen gjennom nydannelsen Den nasjonal-demokratiske fronten.

Gatedemonstrasjoner og plassering av kommunister i strategiske stillinger i politi og andre maktorganer skapte en uklar politisk situasjon, og i mars 1945 kom Sovjetunionen med et ultimatum om en mer sovjetvennlig regjering. Den mest innflytelsesrike politikeren i Romania, Iuliu Maniu, rådet den unge kongen til å si nei. Men uten vestlig støtte fant kong Mihai det umulig å motsette seg kravet, og den 6. mars utnevnte han den sovjetvennlige Petru Groza, leder for et lite småbrukerparti, til statsminister i en regjering som i formen var en koalisjon, men hvor kommunistene bestemte hvem som skulle representere de andre partiene. Kraftige utrenskninger i forvaltningen våren og sommeren 1945 gjorde det kommunistiske grepet sterkere.

I november 1946 ble det omsider arrangert valg. Kommunistene var da i stand til å arrangere et ønsket valgresultat og fikk sammen med sine allierte offisielt 80 prosent av stemmene. Mye tyder imidlertid på at Det nasjonale bondepartiet var valgets egentlige vinner.

Sommeren 1947 ble all opposisjon umulig. Flere ledende opposisjonspolitikere ble arrestert, blant dem Iuliu Maniu, og hans parti ble forbudt. Maniu og flere andre ble dømt til livsvarig fengsel for sammensvergelse mot staten. Selv døde han i fengselet i 1953, 80 år gammel. Den fremste talsmann for et uavhengig sosialdemokrati, Constantin Titel Petrescu, ble fengslet i mai 1948. Han døde i 1957 uten å ha blitt stilt for retten.

I desember 1947 ble kongen presset til å abdisere, og Romania ble proklamert som folkerepublikk. Kongen bosatte seg i utlandet. Nye grunnlover ble vedtatt i 1948, 1952 og 1965, da Romania ble erklært som «sosialistisk republikk».

Etter kongedømmets fall tok omdanningen av den øvrige samfunnsstrukturen enda noen år, gjennom nasjonalisering av industri og andre næringer, overgang til sentralplanøkonomi (1. femårsplan 1951–1955), kollektivisering av jordbruket (1949–1962), omlegging av undervisningssystemet, økt kontroll og redusert aktivitet på det kirkelige område, foruten vedvarende politisk undertrykkelse og ensretting, blant annet i massemedier og historieskriving. Den unerte kirken (også kalt gresk-katolsk), som var i union med Roma, ble tvangssammensluttet med den ortodokse kirken i 1948.

Da Gheorghiu-Dej uventet døde våren 1965, ble han etterfulgt av Nicolae Ceauşescu. Han gav inntrykk av å videreføre de forsiktige reformene som var innledet under Gheorghiu-Dej. Det gjaldt både innen økonomien og kulturlivet. Dogmatisk marxisme ble trengt tilbake til fordel for en økende nasjonal orientering. Frigjøringen fra russisk innflytelse fortsatte, blant annet ved at russisk opphørte å være obligatorisk fag i skolen. Og da Romania som eneste land i Warszawa-pakten nektet å delta i invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968, møtte Ceauşescu en bølge av sympati i sitt eget folk.

Andre utenrikspolitiske markeringer gikk i samme retning: opprettelse av diplomatiske forbindelser med Vest-Tyskland i 1967 (som første Warszawapakt-land utenom Sovjetunionen), unnlatelse av å bryte de diplomatiske forbindelsene med Israel etter seksdagerskrigen i 1967 og prestisjefylte besøk av de vestlige presidentene Charles de Gaulle (1968) og Richard Nixon (1969). Romania stilte seg dessuten nøytral i striden mellom Sovjetunionen og Kina.

Men Ceauşescu nøyde seg ikke med dette. I løpet av få år fylte han de viktigste partiorganene med sine utvalgte folk. Hans innenrikspolitikk ble strammere. Noen ganger ble dette spesielt markert. I 1971 offentliggjorde partilederen etter et besøk i Kina noen «teser» som innvarslet en sterkere partistyring av økonomi og kultur, og sterkere vekt på det nasjonale. En annen gang var ved årsskiftet 1980–1981, da Ceauşescu gikk inn for rask nedbetaling av utenlandsgjelden for å sikre landets økonomiske uavhengighet. Det førte til minsket import og forsert eksport, noe som kraftig forverret levekårene for folk flest utover i 1980-årene.

Rasjonering av mange varer ble innført, husoppvarmingen om vinteren var minimal, fjernsynet sendte bare et par timer hver dag, og restaurantene stengte tidlig. Samtidig fortsatte enkelte utenrikspolitiske markeringer: landet unnlot å støtte den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan i 1979, og Romania var ikke med på den sovjetiske og østeuropeiske boikotten av OL i Los Angeles i 1984.

Selv om nasjonalismen og den relative uavhengigheten i forhold til Sovjetunionen lenge gav Ceauşescus styre legitimitet blant mange rumenere, økte misnøyen alvorlig i 1980-årene. Det skyldtes ikke bare forverrede leveforhold, men også de nesten uvirkelige former som personkultusen av landets «fører» tok, i tillegg til at han samlet mange stats- og partiverv på sin hånd og favoriserte egne familiemedlemmer, særlig sin kone Elena (som blant annet var visestatsminister fra 1980), og sønnen Nicu (påtenkt som etterfølger).

En rekke prestisjepregede byggeprosjekter ble satt i gang, blant annet riving av en hel bydel i Bucureşti for å bygge det prangende og enorme «Ceauşescus palass». Flere tusen landsbyer ble planlagt rasert for å samle befolkningen i «agro-industrielle sentre», men dette ble bare i begrenset grad gjennomført. Forholdet til den ungarske minoriteten forverret seg. Dens rettigheter ble innskrenket, og befolkningssammensetningen i mange ungarske områder ble søkt endret ved rumensk innvandring.

• Romanias forhistorie
• Romanias historie etter 1989
• Statsoverhoder i Romania
• Statsministere i Romania
• Kommunistpartiets ledere i Romania 1945–1989

• Floris, Abraham (2017). Romania since the Second World War: a political, social and economic history, Bloomsbury Academic.
• Hitchins, Keith (2014). A Concise History of Romania, Cambridge University Press.
• Magocsi, Paul Robert (2002). Historical Atlas of Central Europe, Revised and expanded edition, Thames & Hudson.
• Magocsi, Paul Robert (1993): Historical Atlas of East Central Europe. University of Washington Press. Les boka i Internet Archive
• Naterstad, Svanhild (2012). Romania, Akademika forlag.
• Seim, Jardar (1994). Øst-Europas historie, Aschehoug.