Rio Grande do Sul

Langs kysten ligger en kystslette med strender og sandbanker samt tre store salte laguner (størst er Lagoa dos Patos, 10 100 km²). En øst–vestlig senkning splitter delstaten i et nordlig og et sørlig platåland. I senkningen renner elven Jacuí mot øst og munner ut ved Porto Alegre i Lagoa dos Patos-lagunen. Elven Ibicuí renner mot vest og forener seg med Uruguai. Platålandet i nord er en del av det brasilianske platået. Det når høyest i Serra Gaúcha i nordøst (med høyeste punkt Serra Geral, 1398 meter over havet). Platålandet i sør strekker seg opp fra Uruguay. Det er dekket av vide gressmarker (pampas), og er kjent som gauchoenes (cowboyenes) land. Klimaet er fuktig subtropisk.

Befolkningen er etnisk blandet som et resultat av flere europeiske immigrantbølger, i tillegg til den opprinnelige urbefolkningen. På 1700-tallet ble folk fra Asorene brakt inn for å sikre den territorielle kontrollen over området. Disse var med på å bygge opp den særpregede gauchokulturen som fremdeles er levende. Fra 1824 ankom store grupper tyskere og bosatte seg i elvedalene nord for Porto Alegre. Mange italienere ankom fra 1861 og bosatte seg i høydedragene i nordøst. En gruppe spaniere ankom etter 1900. Flere bysamfunn bærer fremdeles sterke tyske eller italienske preg. Den særpregede kulturen er markant forskjellig fra resten av Brasil, noe som periodevis har gitt grobunn for separatistønsker (sammen med delstatene Santa Catarina og Paraná).

De samlede indikatorene for menneskelig utvikling er høye, blant annet har delstaten svært lave forekomster av spedbarnsdødelighet og analfabetisme. Leveforholdene anses generelt som gode, selv det er store økonomiske forskjeller mellom den industrialiserte delen i nord og jordbruksområdene i sør. Om lag 82 prosent av befolkningen lever i urbane strøk. De største byene er hovedstaden Porto Alegre, Caxias do Sul, Pelotas, Canoas og Santa Maria.

Næringslivet er rikt og variert, og det reflekterer mange steder tradisjoner medbrakt av de ulike immigrantgruppene. «Tyskerne» dyrker rug og mais, og driver oppdrett av griser på familiegårder. «Italienerne» i nordøst står for den overveiende del av Brasils vinproduksjon. På store risfarmer langs elven Jacuí og bielven Taquari dyrkes våtris. Ellers er de viktigste landbruksproduktene soyabønner, appelsiner, mais, maniok, hvitløk og sukkerrør. På de vide gresslettene drives oppdrett i store enheter av storfe, kylling, sau og griser. Fiske er viktig langs kysten. Det brytes kull og kalkstein, og ekstraksjon av mineralvann er også en viktig næring.

Rio Grande do Sul er en høyt industrialisert delstat, med en industripark som omfatter petrokjemi, foredling av fødevarer (røyking), produksjon av fottøy, byggvareindustri, bil- og skipsbygging. De viktigste eksportproduktene er tobakk, fjærkre, kjøtt, soyabønner, soyamel og etylenpolymer.

Flotte strender og delstatens særegne kultur gir grobunn for en betydelig turisme. Samferdselen er godt utbygd med både veier og jernbane. En omfattende handel med nabolandene har bidratt til den økonomiske veksten. Porto Alegre har en travel elvehavn og er det viktigste industrielle, kommersielle og kulturelle senteret i Rio Grande do Sul.

Området var ifølge Tordesillastraktaten opprinnelig tiltenkt Spania, som kontrollerte området fra 1580–1640. Av strategiske grunner ønsket Portugal å kontrollere hele området ned til Rio de la Plata, og konflikt oppstod. Ved Madridtraktaten av 1750 ble Rio Grande do Sul tillagt Portugal. Jesuitter drev misjonsvirksomhet blant guaranífolket i innlandet på 1600- og 1700-tallet. Ruinene av deres misjonsstasjon São Miguel står sammen med fire andre misjonsstasjoner i Misiones oppført på UNESCOs verdensarvliste.

• Brasils geografi
• Brasils befolkning
• Brasils historie

• UNESCO om misjonsstasjonen São Miguel