Rikskammerretten

Rikskammerretten besto opprinnelig av 24 assessorer, hvorav keiseren utnevnte fire og kurfyrstene én hver; de ti rikskretsene utnevnte også én hver, og den samlede riksdagen de siste to etter forslag fra rikskretsene. Dermed var det en slags likevekt i representasjon mellom keiseren og kurfyrstene på den ene siden og vasallene på den andre. Fra midten av 1600-tallet ble antallet dommere utvidet til 50 (men fra 1720 igjen redusert til 25); likevekten ble opprettholdt, og det ble samtidig bestemt at halvparten av dommerne skulle være katolikker og resten protestanter. Domstolen ble ledet av en rettspresident (Kammerrichter), som ikke behøvde å være juridisk utdannet, men måtte være i besittelse av et riksumiddelbart len.

Saksmengden i rikskammerretten var betydelig allerede fra starten, og mange av sakene tok lang tid å avgjøre, så det bygde seg etter hvert opp et betydelig etterslep, blant annet fordi domstolens kanselli av juridiske rådgivere og saksbehandlere var kraftig underbemannet. Det er bevart kildemateriale fra omkring 80 000 saker som ble brakt inn for domstolen, men det totale antallet kan ha vært mye høyere. Enkelte saker verserte for domstolen i mer enn hundre år.

Fra starten ble driftsmidlene til rikskammerretten framskaffet gjennom en egen skatt, der gemeine Pfennig, som var en personskatt på alle menn over 15 år. Men denne viste seg vanskelig å inndrive, og fra 1507 ble den erstattet av en eiendomsskatt, Kammerzieler, som ble innbetalt i halvårlige terminer og besto så lenge riket varte.

I begynnelsen trådte dommerkollegiet sammen i ulike byer, men fra 1527 til 1689 holdt domstolen til i Speyer ved Rhinen, og deretter i Wetzlar i Hessen, hvor domstolens kansellibygning, arkiv og øvrige historie i dag er bevart som museum.

• Det tysk-romerske rike
• Tysklands historie