Paasikivi-linjen

Paasikivi-linjen er en betegnelse på Finlands utenrikspolitiske doktrine fra 1944 til 1991, som ble utformet og gjennomført av president Juho Kusti Paasikivi. Doktrinen gikk hovedsakelig ut på at Finland ikke skulle føre en utenrikspolitikk som gikk imot Sovjetunionens interesser.

Fra 1939 til 1940 var Finland og Sovjetunionen i krig, kalt vinterkrigen, som Finland tapte. Etter dette ønsket Finland å unngå konflikt med det mektige nabolandet i øst. Paasikivi-linjen dannet det ufravikelige grunnlaget for Finlands internasjonale orientering etter våpenstillstanden med Sovjetunionen i 1944.

Paasikivi-linjen ble formelt fastslått i avtalen om våpenstillstanden og i bistandspakten mellom Finland og Sovjetunionen i 1948 (VSB-avtalen). Dens hovedinnhold var på den ene siden en plikt for enhver finsk regjering til å påse at dens utenrikspolitikk «ikke kommer til å gå imot Sovjetunionen» (Paasikivi 1944), og på den andre «Finlands ønske om å holde seg utenfor stormaktenes motstridende interesser» (innledningen til bistandspakten).

Etter Paasikivis avgang i 1956 fulgte president Urho Kekkonen Paasikivi-linjen med stor konsekvens, men med en ekstra understrekning av dens nøytralitetsaspekt. Paasikivi-linjen ble derfor senere ofte kalt Paasikivi-Kekkonen-linjen. I finsk politikk ble Paasikivi-linjen betraktet som en uomgjengelig garanti for republikkens selvstendighet og velstand.

Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble Paasikivi-linjen uaktuell, og Finlands utenrikspolitiske forankring ble endret. En ny samarbeidsavtale med Russland ble undertegnet i 1992. Finland orienterte seg mot Vest-Europa og ble i 1995 medlem av EU.