Nils Christie

Christie tok examen artium på reallinjen på Berg gymnas i Oslo i 1946. I samværet med venner på gymnaset fikk han akademiske interesser. I 1953 tok han magistergraden ved Institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo, som en av landets første sosiologer, med støttefagene psykologi og kriminologi. I studietiden arbeidet han også som journalist, noe som bidro til studiefinansieringen.

Christie ble dr.philos. i 1959 på avhandlingen Unge norske lovovertredere. Her sammenlignes samtlige mannlige lovovertredere i årskullet født 1933 med resten av årskullet. I 1959 ble Christie utnevnt til dosent i kriminologi ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Han ble professor samme sted 1966.

I eventyr og massemedier finnes mange forbryterske umennesker, monstre. Christie har lett lenge og grundig etter slike, men har knapt funnet noen. Forbrytere er som folk flest. Christie valgte et dystert tema for sin magistergrad, nordmenn som under andre verdenskrig ble voktere i tyskernes fangeleirer i 1942 og 1943. Dødeligheten i disse leirene var nesten 70 prosent. 363 nordmenn arbeidet som fangevoktere og 47 av disse ble etter krigen dømt for drap eller mishandling av fanger (se landssvikoppgjøret). Men Christie møtte ikke umennesker. «De var ... som oss». Studien ble publisert først 20 år senere, Fangevoktere i konsentrasjonsleire (1972).

Christie finner ikke de vesentlige forklaringene på kriminalitet i iboende, individuelle forskjeller, men i kollektive livsformer og måten vi organiserer vårt samfunnsliv på. I det sentrale arbeidet Hvor tett et samfunn? legges det vekt på at svært mange av de farligste voldshandlinger rettet mot andre mennesker «ikke springer ut av iboende krefter i personene som foretar dem, men av de situasjoner disse personene kommer opp i». Ønsker vi mindre kriminalitet, må vi innrette vårt samfunnsliv på nye måter.

Han forutsetter imidlertid ikke at kriminelle, og heller ikke han selv eller hans lesere, bare er ofre for omstendighetenes innflytelse. Men sterke krefter i moderne samfunn gjør oss fremmede for hverandre og øker risikoen for ugjerninger og mistolkinger av andre mennesker. Kommersialisering, massemedier og klientifisering kan deformere sosial samhandling. Vi må motvirke det han i Kriminalitetskontroll som industri. Mot GULAG, vestlig type? kaller for «sosial produksjon av moralsk likegyldighet». Den primære sosiale kontroll i den nære samhandling må opprettholdes, sivile samværsformer og eget ansvar for å løse konflikter må forsvares.

Ifølge Christie bør samfunnsforskeren søke å motvirke moderne samfunns tendens til å gjøre oss alle til konsumenter, klienter og tilskuere. Dette gjøres i en vedvarende samtale med samfunnet utenfor forskningen. Christie har gjennom sitt faglige livsløp vært en offentlig intellektuell, som forskningsformidler og deltaker i det offentlige ordskifte.

Christies store faglitterære forfatterskap inneholder flere bøker, artikler og en lærebok i kriminologi. Han er en av de mest oversatte norske faglitterære forfattere. Boken Pinens begrensning, om å redusere bruken av straff og pine som sosial kontrollmekanisme, er oversatt til 11 språk, blant annet engelsk, tysk, spansk (Mexico), portugisisk (Brasil), russisk og japansk.

Christie har skrevet om kriminalitet og kriminalitetskontroll. Hans analyseperspektiv er bredt: For å forstå kriminaliteten må vi forstå samfunnet, og omvendt. Han har også skrevet om skolens problemer og ønskelige desentralisering – Hvis skolen ikke fantes – og om antroposofiske landsbyer for psykisk utviklingshemmede, som Vidaråsen i Vestfold (Bortenfor anstalt og ensomhet).

Et sett dyptliggende synspunkter preger Christies forfatterskap: 1) forbrytere er som folk flest, 2) det er omstendighetene som gjør dem til forbrytere, 3) omstendighetenes innflytelse kan motvirkes gjennom sivile samværsformer, og 4) det er samfunnsforskerens oppgave å søke å påvirke samfunnet i debatt og samtale.

Christie var æresdoktor ved universitetene i Sheffield og København og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og vitenskapsakademiet i Lund. Han var gjesteprofessor flere ganger i Berkeley, Jerusalem og Oxford og har gjesteforelest ved et stort antall universiteter. Da han i 1996 ble utnevnt til æresdoktor ved universitetet i København, ble han omtalt som «en av verdens førende og best kjente kriminologer». Gjennom sin evne til å identifisere aktuelle og mulige problemer «har han igjen og igjen satt dagsorden for så vel forskningen som den rettspolitiske debatt, ikke bare i Norge, men bredt internasjonalt».

• Fangevoktere i konsentrasjonsleire, magisteravhandling UiO, 1952 (forkortet utgave 1972)
• Tvangsarbeid og alkoholbruk, 1960
• Unge norske lovovertredere, doktoravhandling UiO, 1960
• Alkoholvaner blant storbyungdom (sammen med R. Hauge), 1962
• Kriminalsosiologi, 1965
• Hvis skolen ikke fantes, 1971
• Hvor tett et samfunn?, 1975 (revidert utgave 1982)
• Som folk flest. Artikler, 1978
• Pinens begrensning, 1981 (oversatt til 11 språk)
• Den gode fiende. Narkotikapolitikk i Norden (sammen med K. Bruun), 1985 (2. utgave 1996)
• Bortenfor anstalt og ensomhet. Om landsbyen for usedvanlige mennesker, 1989
• Kriminalitetskontroll som industri. Mot GULAG, vestlig type?, 1993

• kriminologi
• sosiologi

• Balvig. F. og Greve, V.: «Forslag og begrunnelse for tildeling av æresdoktorgrad til Nils Christie», i Kriminalistisk Årbog 1996, København 1997
• Cayley, D.: radiointervju i The Canadian Broadcasting Corporation (sendt i Canada 10., 17. og 24. mars 1993), utskrift: Crime Control as Industry
• Christie, Nils: Roots of a perspective, i S. Holdaway og P. Rock (red.): Thinking about criminology, London 1998, s. 121–131
• Kalleberg, Ragnar: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 2, 2000
• Sundbø, Svein: Professor Nils Christies forfatterskap 1945–1999. En kronologisk bibliografi, 1999
• Tønnesen, M.: «Gi meg et monster!», i Apollon nr. 3/1997, s. 10–15