Neville Chamberlain

Neville Chamberlain var sønn av Joseph Chamberlain og halvbror av Austen Chamberlain, som begge var politikere. Chamberlain var borgermester i Birmingham i 1915–1916. I 1918 ble han valgt inn i Parlamentet, og ble postminister i 1922–1923 og helseminister i 1923 og 1924–1929. I 1931 ble han medlem av den nasjonale samlingsregjeringen. Han var finansminister fra 1931 til 1937 og en av regjeringens ledende menn, der han blant annet gjennomførte farens opprinnelige plan om høye tollsatser og imperiepreferanser.

Da statsminister Stanley Baldwin fratrådte i 1937, ble Chamberlain statsminister. Han begynte nå også å interessere seg for utenrikspolitikken. Chamberlains linje var å søke en ordning med Tyskland og Italia gjennom direkte forhandlinger, utenfor Folkeforbundet, og han gikk inn for innrømmelser (se appeasement) i en firemaktspakt for således å prøve å forene det britiske imperiums interesser med Tysklands og Italias ekspansjonstendenser. I april 1938 sluttet han en avtale med Italia, og forhandlet videre med Mussolini under et besøk i Roma i januar 1939.

Under den tsjekkoslovakiske krise i 1938 ble Chamberlains holdning avgjørende for utfallet. Han advarte i mai og september Tyskland, og sa at Storbritannia kunne bli innviklet i en krig. Men hans grunnoppfatning var at Storbritannia ikke kunne gå til krig for et lite, fjerntliggende land, bare for spørsmål som berørte Samveldets interesser. Etter München-avtalen ble Chamberlain hyllet som fredens redningsmann da han kom hjem med avtalen som skulle sikre «fred i vår tid». Til tross for at avtalen ikke førte til avspenning, holdt Chamberlain fast ved sin linje inntil den tyske invasjon i Tsjekkoslovakia i mars og Italias overfall på Albania i april 1939.

Etter at Storbritannia var kommet i krig mot Tyskland 3. september 1939, omdannet Chamberlain regjeringen, men Labour nektet å gå inn i en samlingsregjering med Chamberlain som sjef. Kritikken mot den passive krigføringen og britenes motgang i Norge-felttoget førte til at Chamberlain 10. mai 1940 måtte gå av som statsminister. Han ble Lord President of the Council i Winston Churchills regjering, men gikk av på grunn av helbredshensyn i oktober og døde i november 1940.

Chamberlain ble i etterkrigstiden sterkt kritisert for sin ettergivenhetspolitikk overfor nazi-Tyskland, men nyere forskere har nyansert dette bildet, blant annet på grunn av den strategiske og økonomiske bakgrunnen for appeasement-politikken.

Chamberlain utgav i 1939 en samling taler, The Struggle for Peace.

• Storbritannias historie
• Statsministre i Storbritannia
• Storbritannias politiske system
• Underhuset
• Conservative Party
• Andre verdenskrig

• Dilks, Davud: Neville Chamberlain, vol. 1: Pioneering and reform, 1869-1929, 1984, isbn 0-521-89401-8
• Dutton, David: Neville Chamberlain, 2001
• Parker, R.A.C.: Chamberlain and appeasement : British policy and the coming of the Second World War, 1993, isbn 0-312-09969-x