Michel Houellebecq

På 1980-tallet ble flere av hans dikt utgitt i forskjellige litterære tidsskrift, og i 1991 fikk han publisert sine to første bøker: HP Lovecraft, contre le monde, contre la vie (1991, 'HP Lovecraft, mot verden, mot livet'), et litterært essay om den amerikanske science fiction-forfatteren Howard Phillips Lovecraft, og Rester vivant : méthode (1991, 'Å holde seg i live: metode'), en «metodebok» for poeter. Hans første diktsamling, La Poursuite du bonheur ('Jakten på lykken'), kom i 1992. Disse utgivelsene vakte liten oppsikt, selv om forfatteren fikk Prix Tristan Tzara for La Poursuite du bonheur.

Med sin første roman Utvidelse av kampsonen, utgitt i 1994 (Extension du domaine de la lutte; norsk oversettelse 2004), ble han kjent for et større publikum. Boken ble svært godt mottatt, selv av forfatteren Angelo Rinaldi, som senere skulle bli en av Houellebecqs argeste kritikere. To år senere mottok Houellebecq Le Prix du Flore for diktsamlingen Le Sens du combat (1996, 'Kampens mening').

I 1998 utgav han Interventions, en samling artikler og kronikker, og samme år kom romanen De grunnleggende bestanddeler (Les Particules élémentaires; norsk oversettelse 2000). Denne boken vakte voldsom oppsikt og debatt – særlig på grunn av enkelte romanpersoners rasistiske uttalelser og det flere kritikere oppfattet for å være et positivt syn på eugenikk – og gjorde Houellebecq til en verdenskjent forfatter.

Hans neste roman, Plattform fra 2001 (Plateforme; norsk oversettelse 2002), som tar opp temaer som sexturisme og terrorisme, var enda mer kontroversiell. I etterkant av denne utgivelsen, og et intervju i tidsskriftet Lire, ble Houellebecq trukket for retten på grunn av sine uttalelser om islam. Flere verdenskjente forfattere, deriblant Salman Rushdie og Fernando Arrabal, talte Houellebecqs sak, og forfatteren ble frikjent på alle punkter.

I 2005 kom Muligheten av en øy (La Possibilité d'une île norsk oversettelse 2006), som blant annet tar for seg spørsmål knyttet til kloning og religiøse sekter. Kartet og terrenget fra 2010 (La Carte et le territoire; norsk oversettelse 2011) er mindre åpent provoserende enn de tidligere, og indikerte en ny stilistisk og tematisk retning i forfatterskapet, med et særlig fokus på kunstnerisk virksomhet.

I januar 2015 utgav Houellebecq romanen Underkastelse (Soumission), en fremtidsvisjon om en litteraturprofessor og hans liv under og etter presidentvalget i Frankrike i 2022. Rammen for fortellingen er at lederen for et muslimsk parti vinner valgets andre runde foran lederen for det høyreekstreme Nasjonal Front, og blir landets president. Sentrale temaer i romanen er ensomhet, litteratur, politikk og religion, og allerede før utgivelsen ble Houellebecq anklaget for islamofobi og for å nøre opp under fremmedfiendtlige ideologier i Frankrike og Europa. Selv hevdet forfatteren imidlertid at romanen var mangetydig, og at ingen kunne ta den til inntekt for et ideologisk syn.

Samme dag som Soumission kom ut, 7. januar 2015, ble flere sentrale redaksjonsmedlemmer av satiremagasinet Charlie Hebdo drept i et terrorangrep utført av franskfødte jihadister, noe som førte til at Houellebecq utsatte markedsføringen av romanen.

Hans neste roman, Serotonin (Sérotonine), utkom i 2019 . Her møter leserne en typisk houellebecqsk antihelt, den desillusjonerte Florent-Claude Labrouste, som forlater sin samboer for å leve på et hotellrom, i ensomhet, men med daglig selskap av Captorix, et (fiktivt) antidepressivt legemiddel som øker mengden serotonin i kroppen. Labrouste bestemmer seg for å oppsøke sine tidligere kjærester, for å se om han klarer å vekke kjærligheten til live igjen, og besøker også en tidligere studiekamerat, som har blitt landbruker og spiller en viktig rolle i et bondeopprør som skildres i romanen. Slik blander Houellebecq, som i flere tidligere romaner, temaer som ensomhet, drøm om kjærlighet og kritikk av sosial urettferdighet.

Flere kritikere trakk etter utgivelsen paralleller mellom bondeopprøret i romanen og den spirende «gul vest»-bevegelsen i Frankrike, som særlig i begynnelsen var et «periferi mot sentrum»-opprør. Det må imidlertid nevnes at Houellebecq ikke skildrer en landsomfattende sosial bevegelse, men et enkeltstående opprør med tragisk utgang.

• Frankrikes litteratur
• litteratur
• roman
• novelle
• fransk

• Buvik, Per. 2004. «Copulo, ergo sum. Tematisk spenning i Michel Houellebecqs Plateforme». I: Gro Bjørnerud Mo og Jon Holm (red.), Figura. Festskrift for Karin Gundersen. Oslo: Unipub forlag, s. 32-43.
• —. 2008. «Utopi eller dystopi? Om Michel Houellebecqs roman Les Particules élémentaires». Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift (NLvT), nr. 2, 2008, s. 118-129.
• Mo, Gro Bjørnerud. 2009. Et nesten historisk preg. Essays om fransk litteratur. Oslo: Unipub forlag.
• Thorstensen, Erik. 2004. «Det glade budskap». I: Gro Bjørnerud Mo og Jon Holm (red.), Figura. Festskrift for Karin Gundersen. Oslo: Unipub forlag, s. 275-281.
• Uvsløkk, Geir. 2013. «Nye kampsoner? Sex, vold og maskulin dominans i to franske samtidsromaner». I: Anne Birgitte Rønning & Geir Uvsløkk (red.), Kjønnsforhandlinger. Studier i kunst, film og litteratur. Oslo: Pax, s. 85-99.