Lars Walløe

Ved Institutt for informatikk var Walløes forskning preget av hans bakgrunn i nevrofysiologi, men han bidro også på andre felt. Mest fremtredende er bidraget innenfor hemodynamikk (læren om de fysiske forhold som blodstrømmen i organismen er underlagt), et område hvor Walløe har vært meget aktiv og som fortsatt står sentralt i hans interessefelt. Skal man kunne gi vesentlige, eksperimentelle bidrag innenfor området hemodynamikk og sirkulasjonsfysiologi generelt, må man ha gode målemetoder. Walløe så tidlig Doppler ultralyd-teknologiens muligheter til å måle blodstrøm nøyaktig; igjen kunne han utnytte sin kompetanse i kybernetikk.

Walløe knyttet til seg forskere som var krevende med hensyn til metodeutviklingen og la dermed grunnlaget for at han kunne skape en sterk forskergruppe da han igjen ble tilknyttet Fysiologisk institutt. Han står som seniorforfatter på en lang rekke arbeider innenfor området sirkulasjonsregulering. Det dreier seg om viktige studier av blodstrøm i organer som hjerne, skjelettmuskel og hud, men også av mer overordnet blodtrykksregulering.

Statistikk hører med i Walløes mange interesse- og kunnskapsområder. Han har engasjert seg med hensyn til både anvendelse og metodeutvikling og har bidratt med utvikling av sekvensielle metoder som har ført til mer effektive kliniske forsøk. Sammen med Arnljot Høyland skrev han læreboken Elementær statistikk, som har ført til at ikke-parametriske metoder tidlig ble tatt i bruk i Norge.

Innen historisk demografi har Walløe gitt bidrag med sine kunnskaper innen modellering. Han var en viktig medarbeider i NAVF-prosjektet «Fruktbarhetsfallet i Norge 1890–1930». Dette førte til at han bidro i debatten om pestens betydning for befolkningsutviklingen i Norge i senmiddelalderen. Sammen med Dagfinn Føllesdal har han også utgitt læreboken Argumentasjonsteori, språk og vitenskapsfilosofi, som ble brukt ved de forberedende prøver og utgitt i flere land.

Walløe er opptatt av utdanning og kjent som en dyktig lærer, og blant hans bidrag innenfor forskningsledelse og forskningsadministrasjon er det tre områder som peker seg ut: problematikken omkring sur nedbør, hvalsaken og Det Norske Videnskaps-Akademi.

Mot slutten av 1960-årene ble de mulige skadevirkningene av sur nedbør på skog og fisk for alvor et aktuelt problem. Spørsmålet var om skadelige forurensninger i stort omfang kunne transporteres over landegrensene. I første omgang handlet det mest om skadevirkninger på skogen i Sverige og Norge, men det ble fort klart at sur nedbør i Norge kunne spille en nøkkelrolle for en nedgang i bestanden av laks og ørret i ferskvann.

Prosjektet «Sur nedbørs virkning på skog og fisk» ble startet i Norge i 1972. Walløe kom inn i bildet etter at kjemikeren Ivan Rosenqvist i en rapport fra 1976 hadde konkludert med at sur nedbør var av underordnet betydning i forhold til endringer i vegetasjon blant annet som et resultat av endret jordbruk. Gro Harlem Brundtland, som da var miljøvernminister, tok kontakt med Lars Walløe for å få råd. Det endte med at Walløe ble bedt om å overta ledelsen av prosjektet. Hans kunnskaper og kontaktnett innen aktuelle fagområder og hans lederegenskaper førte til at prosjektet ble ført frem til en avslutning hvor ingen tvil gjenstod – sur nedbør var hovedårsaken til fiskedøden i vassdrag i Sør-Norge. Gjennom forskningsprogrammet «Surface Waters Acidification» fra 1984 til 1990 i regi av The Royal Society og det svenske og det norske vitenskapsakademi kom den endelige tilslutning om betydningen av langtransportert sur nedbør i lokalmiljøet. Det er ikke funnet belegg for at den sure nedbøren har hatt negativ innflytelse på skog.

Regjeringen Brundtland oppnevnte i 1986 Walløe til leder av en internasjonal ekspertgruppe som også skulle vurdere den faktiske kunnskap om bestanden av vågehval i Nordøst-Atlanteren. Bakgrunnen var den internasjonale debatt om hvalfangst og presset på Norge, som førte til at fangststopp ble innført i 1986. Ekspertgruppen leverte sin innstilling året etter og konkluderte blant annet med at det «[...] må gjennomføres et omfattende uavhengig forskningsprogram for å bedre det nødvendige datagrunnlag for en forsvarlig forvaltning». Walløe ble naturlig nok leder for forskningsprogrammet og fra 1989 medlem av vitenskapskomiteen under den internasjonale hvalfangstkommisjon, IWC. De norske tall for vågehvalbestanden er nå internasjonalt akseptert.