Kjernekraft i Kina

Veksten i forbruket av elektrisk energi har lenge vært sterk, men ventes nå å avta noe. Mens forbruket fra 2010 til 2020 økte med i gjennomsnitt 4,2 prosent per år, legger myndighetene til grunn at veksten frem mot år 2030 bare vil bli rundt 2 prosent per år. I 2021 var forbruket per innbygger 5400 kWh som antas å øke til 9000 kWh i 2050.

Mesteparten av kraftproduksjonen er basert på fossilt brensel, hovedsakelig kull, men landet har også et betydelig innslag av vannkraft. I 2021 utgjorde kraft basert på fossile brensler 66,3 prosent av landets samlede kraftproduksjon, som var en nedgang fra 79,2 prosent i 2010. Fornybar energi bidro med 28,9 prosent, mens bidraget fra kjernekraft var 408 TWh (5 prosent). Etter 2010 har produksjonen av kjernekraft økt med i gjennomsnitt 17 prosent per år.

Den høye andelen med kraftproduksjon basert på fossile energikilder gjør at kullforbruket i Kina er spesielt stort. I 2013 var landets kullforbruk på hele 4,3 milliarder tonn som var mer enn halvparten av verdens samlede kullforbruk. Kina har verdens tredje største reserver av kull, men disse er i hovedsak lokalisert i nord, det vil si langt fra de hurtig voksende industriområdene i sør og øst. Vannkraften har også en ugunstig plassering i forhold til disse områdene. Transport av kull og overføring av vannkraft til de store forbrukssentrene blir derfor spesielt krevende. Dette har ført til at en stor del av landets samlede kapasitet på jernbanetransport går med til frakt av kull fra nord og nordvest til sør.

Det er også registrert en økende bekymring for miljøkonsekvensene som følger av den omfattende kullforbrenningen, både når det gjelder de innenlandske luftforurensninger og de globale klimaendringene. Kina er nå det landet i verden som har det største utslippet av CO₂.

På denne bakgrunn har de kinesiske myndigheter ved flere anledninger lagt fram planer for å redusere landets avhengighet av fossile energikilder. I november 2014 kunngjorde statsministeren at Kina tok sikte på å øke den ikke-fossil andelen av det primære energiforbruket til 20 prosent innen 2030. Dette målet ble gjentatt i Paris-avtalen i 2015. Andelen kull som brukes til kraftproduksjon må følgelig reduseres vesentlig. Forbruket av kull er lite forandret de senere årene, men andelen har gått ned. I kraftmiksen har andelen kull gått ned fra 77 prosent i 2010 til 63 prosent i 2021. I det samlede primære energiforbruket utgjorde andelen kull 60,7 prosent i 2020 mot 70,2 prosent i 2010.

Til tross for dette blir det fremdeles gitt tillatelse til oppføring av nye kullkraftverk, men disse vil i stor grad erstatte eldre og umoderne kraftverk. Dessuten kjøres kullkraftverkene i dag med en redusert kapasitetsfaktor som i 2019 bare utgjorde 48 prosent.

De kinesiske myndigheter anser kjernekraft som et viktig bidrag til å redusere avhengigheten av fossil energi. Kina er derfor ett av få land som har iverksatt et ambisiøst program for utvikling av ny kjernekraft. Med en andel på bare 5 prosent av samlet kraftproduksjon spiller kjernekraften foreløpig en beskjeden rolle. Til sammenligning utgjør kjernekraften 19 prosent i USA og 75 prosent i Frankrike. Veksttakten i landets produksjon av kjernekraft er imidlertid høy. Fra 169 TWh i 2015 økte produksjonen av kjernekraft med over 100 prosent til 348 TWh i 2019. Landet har nå (2024) 15 kjernekraftverk med til sammen 56 kjernereaktorer i drift.

Ny kjernekraft bygges ut til en kostnad av 0,43 CNY/kWh (53 øre/kWh), levert inn i elnettet. Til sammenligning er kullkraftkostnaden bare 0,3 CNY/kWh (37 øre/kWh), men kjernekraften er konkurransedyktig med ny kullkraft som er bygd ut med avsvovling av avgassen. Vindkraft bygges ut til en kostnad på 0,49–0,61 CNY/kWh (0,60–0,75 øre/kWh), avhengig av utbyggingsområde, mens solkraft er beregnet til 0,9–1,3 CNY/kWh (1,10–1,59 øre/kWh).

Utbyggingsprogrammet som nå legges til grunn er svært omfattende. I 2024 var 30 reaktorer under utbygging med en samlet ytelse på 34,7 GWₑ. Kjernekraft spiller en viktig rolle, særlig i kystområdene der den viktigste økonomiske utvikling finner sted. Kjernekraftverk kan derfor generelt lokaliseres nær der etterspørselen er stor, til forskjell fra vind- og vannkraft der egnede utbyggingsområder ligger langt fra forbrukerne. I den 13. fem-årsplanen som ble lagt fram i 2016 legges det til grunn at bygging av seks til åtte kjernereaktorer skal igangsettes hvert år fremover. Målet er å øke landets totale kjernekraftkapasitet til 160 GWₑ i 2030, og til 240 GWₑ i 2050.

Kina legger stor vekt på å bli selvforsynt med kjernekraftteknologi, både når det gjelder konstruksjon og bygging av nye reaktorer. Dette oppnås gjennom internasjonalt samarbeid, og import og forbedringer av utenlandsk teknologi. I samarbeid med Westinghouse og Areva har de for eksempel utviklet nye reaktortyper der innslaget av ny kinesisk teknologi er tilstrekkelig stort til å gi dem immaterialrett til reaktortypen. Eksempler på dette er tredjegenerasjonsreaktorene ACPR-1000 og Hualong 1.

Kina har ambisjoner om å bli en fremtidig eksportør av kjernereaktorer, og Hualong 1 er allerede lansert på det internasjonale markedet der blant annet Storbritannia har denne reaktoren til vurdering. Hualong-reaktorer er nå under oppføring flere steder, og i 2023 ble den første reaktoren av denne typen satt i drift i kraftverket Fangjiashan. Det arbeides også med å utvikle nye høytemperaturreaktorer, som for eksempel HTR-PM-reaktoren som er en pebble bed-reaktor. En reaktor av denne typen ble i 2021 satt i drift i kjernekraftverket Shandong Shidaowan. Kina tar også sikte på å etablere egen brenselsyklus og har valgt å satse på en lukket kjernebrenselsyklus.

I tillegg er det besluttet å bygge 37 nye reaktorer med en samlet ytelse på 40 GWₑ. Planer om ytterligere 82 reaktorer er også lagt frem.

• kjernekraft
• kjernekraft i verden
• HTR-PM