Kjernekraft i India

Forbruket av primærenergi har økt jevnt de siste årene og var i 2021 kommet opp i 39,5 exajoule (EJ). India er dermed verdens tredje største forbruker av energi etter Kina og USA. Dette stiller India overfor store utfordringer da rundt 30 prosent av energiforbruket er basert på import. Årlig vekst har de siste ti årene ligget på 3,5 prosent.

Veksten i elektrisitetsforbruket har vært enda sterkere med en årlig økning på fem prosent de siste ti år. I 2021 var produksjonen av elektrisk energi 1 635 TWh, som var tilstrekkelig til å dekke eget forbruk. Med et tap i kraftnettet på rundt 18 prosent utgjør dette et forbruk per innbygger på rundt 1000 kWh. En omfattende utbygging av kraftnettet har ført til at nær hundre prosent av befolkningen nå har tilgang til elektrisitet. Det er ventet at forbruket per innbygger vil nå 5000–6000 kWh innen 2050. Dette vil kreve en årsproduksjon av elektrisk energi på rundt 8 000 TWh.

Mesteparten av kraftproduksjonen kommer i dag fra fossile brensler, hovedsakelig kull som står for over 72 prosent av kraftproduksjonen. Kullreservene er begrenset og i 2020 måtte landet importere 211 millioner tonn kull, som gjør landet til verdens nest største kullimportør (etter Kina). Vannkraft og annen fornybar energi er også viktige kilder til kraftproduksjon, og utgjør rundt 21 prosent.

Produksjon av kjernekraft var 47 TWh i 2021, som tilsvarte knapt tre prosent av landets elektrisitetsproduksjon. Landet har 23 reaktorer i drift med en samlet ytelse på 7,4 GWₑ.

Bruk av kjernekraft i India er preget av landets manglende tilslutning til Ikke-spredningsavtalen og at landet dermed har vært ekskludert fra internasjonal handel med kjernekraftteknologi. Utviklingen av kjernekraft er derfor i stor grad gjennomført uten assistanse fra andre land. Denne isolasjonen kan forklare at landet har stått overfor flere tekniske vanskeligheter som kan ha bidratt til at reaktorene, frem til midten av 1990-tallet, hadde noen av verdens laveste kapasitetsfaktorer. Dette har nå bedret seg betydelig.

India har for tiden syv reaktorer under utbygging. Disse vil øke kapasiteten med rundt 5,4 GW. Det videre programmet er ambisiøst og i stor grad basert på innenlandske ressurser. Det er lagt fram konkrete planer for 12 nye reaktorer med en samlet produksjonskapasitet på 8400 MWₑ, og disse ventes å komme under bygging i løpet av noen få år. I 2023 la regjeringen fram en plan om å øke kjernekraftens produksjonskapasitet til 22 GWₑ innen 2031, og at kjernekraft skal stå for ni prosent av kraftproduksjonen i 2047.

Utestengning fra internasjonal handel og krav til høy grad av selvforsyning har gjort det nødvendig for landet å bygge opp en egen uavhengig kjernebrenselsyklus. Dette omfatter utvinning av uran, produksjon av kjernebrensel og tungtvann, konstruksjon av reaktorer, reprosessering av brukt brensel og sluttbehandling av radioaktivt avfall.

India har små forekomster av uran, men besitter verdens største reserver av thorium (se egen artikkel om thoriumressurser). Dette forhold, kombinert med kravet til høy grad av selvforsyning, gjorde at landet i sin tid valgte å satse på et langsiktig program for å etablere en kjernebrenselsyklus basert på thorium. Programmet innebærer et omfattende arbeid med å utvikle ny teknologi og nye reaktortyper. Lettelsene i handelsrestriksjonene som ble gjennomført i 2009 (se nærmere omtale i artikkel om NSG) har ikke endret denne målsettingen og landet er fremdeles innstilt på å utvikle denne teknologien. Et skritt i dette arbeidet er bygging av en prototyp for en hurtig formeringsreaktor ved Madras. Reaktoren ble gjort klar i 2015, men har per 2024 ennå ikke fått tillatelse til å kunne settes i gang.

• kjernekraft
• kjernekraft i verden
• Økonomi og næringsliv i India