Faktaboks

Kjell Eliassen
Født
18. august 1929, Vefsn
Død
4. desember 2023, Oslo
Virke
Diplomat
Familie

Foreldre: Kjøpmann Karl August Eliassen (1885–1969) og Bergljot Støre (1889–1968).

Gift 18.4.1953 med Astrid Inger Margrethe («Vesla») Skretting (født 10.3.1931), datter av gårdbruker Karl T. Skretting (1893–1970) og Astrid Løge (1894–1931).

Foto av Kjell Eliassen i 1974
Kjell Eliassen i perioden han var ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet.
Foto av Kjell Eliassen i 1974
Av /NTB.

Kjell Eliassen var en norsk diplomat som var i utenrikstjenesten fra 1954 til 1998. Eliassen hadde sentrale roller i utformingen av norsk havretts- og sikkerhetspolitikk. Som utenriksråd håndterte han Treholt-saken.

Kjell Eliassen gjorde seg bemerket både som ambassadør og hjemme i Utenriksdepartementet. Med utholdenhet, tålmodighet og faglig styrke spilte han en vesentlig rolle i mange sentrale forhandlinger.

Eliassen var kommandør med stjerne av St. Olavs Orden (1981) og innehaver av en rekke utenlandske ordeners storkors.

Lang karriere i Utenriksdepartementet

Foto av Karl Glad, Karin Stoltenberg og Kjell Eliassen i 1987
Fra pressekonferansen i forbindelse med Kongsberg Våpenfabrikk KV-forhandlingene i Washington, der forsvarsminister Johan Jørgen Holst (Ap) og statssekretær Karin Stoltenberg (Ap) deltok. Fra høyre: Karl Glad, Karin Stoltenberg og ambassadør Kjell Eliassen.
Foto av Karl Glad, Karin Stoltenberg og Kjell Eliassen i 1987
Av /NTB.

Kjell Eliassen ble tidlig interessert i internasjonale forhold, og juridisk embetseksamen med folkerett som spesialfag åpnet veien til UDs aspirantkurs i 1953.

Forhandler

Allerede i 1957 var han medlem av forhandlingsdelegasjonen da grensen mellom Norge og Sovjetunionen i Varangerfjorden ble fastsatt, og 1958 var han med da man merket denne grensen ved hjelp av over-ett-merker. Posteringen som ambassadesekretær i Moskva i de vanskelige årene mellom 1958 og 1960 og tjeneste i London og i UDs rettsavdeling gav ytterligere erfaring. Mellom 1967 og 1970 var han igjen i Moskva, nå som ambassaderåd.

Tilbake i UDs rettsavdeling stod Eliassen i årene 1970 til 1977 overfor nye oppgaver: Forhandlinger om delelinjen mellom norsk og sovjetisk sokkel i Barentshavet ble tatt opp 1970, og formelle forhandlinger ble innledet 1975 med Eliassen som delegasjonsleder. I 1976 kritiserte regjeringsorganet Izvestija Eliassen for å ha uttalt at Svalbardtraktaten ikke er til hinder for at Norge kan ha en garnison på Svalbard. Eliassen hadde imidlertid presisert at ingenting tydet på at Norge ville endre sin forsiktige politikk når det gjaldt militær virksomhet på øygruppen.

Norsk presse så den sovjetiske kritikken som et forsøk på å få erstattet Eliassen med havrettsminister Jens Evensen som norsk forhandlingsleder. Eliassen ledet imidlertid også neste runde i desember 1976. Om sine erfaringer sa Eliassen: «Russernes styrke ved forhandlingsbordet er utholdenhet og tålmodighet. Det må også den annen part ha.» Disse egenskaper kom også godt med da han ledet det utvalg som la grunnlaget for å opprette fiskevernsonen ved Svalbard i 1977.

Ekspedisjonssjef

Som ekspedisjonssjef spilte Eliassen en rolle blant annet i de første forhandlingene om olje- og gassledninger fra Ekofisk-feltet til Teeside og Emden, i arbeidet for en løsning av den britisk-islandske fiskerigrensetvist og i den såkalte «Lillehammersaken», da israelske agenter drepte en uskyldig utenforstående.

Ambassadør og utenriksråd

Etter en treårsperiode som norsk ambassadør i Jugoslavia vendte Eliassen 1980 tilbake til Oslo som utenriksråd og ble sittende som departementets høyeste embetsmann frem til 1984. Sammen med utenriksministrene ble han blant annet hovedansvarlig for UDs behandling av spionsaken mot Arne Treholt og skadebegrensningen etterpå.

Så fulgte tre viktige ambassadørposter: I Washington i perioden 1984–1988 presset USA sterkt på for å få slutt på all norsk hvalfangst. I Kongsberg–Toshiba-saken hadde Kongsberg Våpenfabrikk ulovlig solgt høyteknologi som kunne bidra til å gjøre sovjetiske ubåter mer stillegående. I begge saker lyktes det med aktivt diplomati å unngå alvorlige handelspolitiske følger. Samtidig gikk Eliassen energisk inn for å pleie kontakten med det norskamerikanske miljø.

Hvalsaken skulle kreve oppmerksomhet også under Eliassens ambassadørtid i London i perioden 1989–1994 og Bonn i perioden 1994–1998.

Som ambassadør gav Eliassen høy prioritet til arbeidet for norsk næringsliv. I Bonn etablerte og ledet han et næringsråd av representanter for de eksportfremmende norske institusjoner og en rekke norske bedrifter. Målet var å bedre og koordinere norgesprofilering, markedsføring og teknologisamarbeid i Tyskland.

UD brukte Eliassens juridiske ekspertise i spesialoppdrag også etter han ble pensjonert i 1998.

Stillinger

Portretter

  • Portrett av Gösta Hammarlund; i Dagbladet 16.10.1976
  • Portrett av «Pedro» (Salo Grenning); VG 2.7.1977

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dæhlen, Kåre: Biografi i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave
  • R. Tamnes: Oljealder, bind 6 i Norsk utenrikspolitikks historie, 1997

Faktaboks

Kjell Eliassen
Historisk befolkningsregister-ID
PFj00118081994M14004

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg