Kjell Eliassen

Allerede i 1957 var han medlem av forhandlingsdelegasjonen da grensen mellom Norge og Sovjetunionen i Varangerfjorden ble fastsatt, og 1958 var han med da man merket denne grensen ved hjelp av over-ett-merker. Posteringen som ambassadesekretær i Moskva i de vanskelige årene mellom 1958 og 1960 og tjeneste i London og i UDs rettsavdeling gav ytterligere erfaring. Mellom 1967 og 1970 var han igjen i Moskva, nå som ambassaderåd.

Tilbake i UDs rettsavdeling stod Eliassen i årene 1970 til 1977 overfor nye oppgaver: Forhandlinger om delelinjen mellom norsk og sovjetisk sokkel i Barentshavet ble tatt opp 1970, og formelle forhandlinger ble innledet 1975 med Eliassen som delegasjonsleder. I 1976 kritiserte regjeringsorganet Izvestija Eliassen for å ha uttalt at Svalbardtraktaten ikke er til hinder for at Norge kan ha en garnison på Svalbard. Eliassen hadde imidlertid presisert at ingenting tydet på at Norge ville endre sin forsiktige politikk når det gjaldt militær virksomhet på øygruppen.

Norsk presse så den sovjetiske kritikken som et forsøk på å få erstattet Eliassen med havrettsminister Jens Evensen som norsk forhandlingsleder. Eliassen ledet imidlertid også neste runde i desember 1976. Om sine erfaringer sa Eliassen: «Russernes styrke ved forhandlingsbordet er utholdenhet og tålmodighet. Det må også den annen part ha.» Disse egenskaper kom også godt med da han ledet det utvalg som la grunnlaget for å opprette fiskevernsonen ved Svalbard i 1977.

Som ekspedisjonssjef spilte Eliassen en rolle blant annet i de første forhandlingene om olje- og gassledninger fra Ekofisk-feltet til Teeside og Emden, i arbeidet for en løsning av den britisk-islandske fiskerigrensetvist og i den såkalte «Lillehammersaken», da israelske agenter drepte en uskyldig utenforstående.

Etter en treårsperiode som norsk ambassadør i Jugoslavia vendte Eliassen 1980 tilbake til Oslo som utenriksråd og ble sittende som departementets høyeste embetsmann frem til 1984. Sammen med utenriksministrene ble han blant annet hovedansvarlig for UDs behandling av spionsaken mot Arne Treholt og skadebegrensningen etterpå.

Så fulgte tre viktige ambassadørposter: I Washington i perioden 1984–1988 presset USA sterkt på for å få slutt på all norsk hvalfangst. I Kongsberg–Toshiba-saken hadde Kongsberg Våpenfabrikk ulovlig solgt høyteknologi som kunne bidra til å gjøre sovjetiske ubåter mer stillegående. I begge saker lyktes det med aktivt diplomati å unngå alvorlige handelspolitiske følger. Samtidig gikk Eliassen energisk inn for å pleie kontakten med det norskamerikanske miljø.

Hvalsaken skulle kreve oppmerksomhet også under Eliassens ambassadørtid i London i perioden 1989–1994 og Bonn i perioden 1994–1998.

Som ambassadør gav Eliassen høy prioritet til arbeidet for norsk næringsliv. I Bonn etablerte og ledet han et næringsråd av representanter for de eksportfremmende norske institusjoner og en rekke norske bedrifter. Målet var å bedre og koordinere norgesprofilering, markedsføring og teknologisamarbeid i Tyskland.

UD brukte Eliassens juridiske ekspertise i spesialoppdrag også etter han ble pensjonert i 1998.

Stillinger

• Underdirektør i Utenriksdepartementet 1971–1973
• Ekspedisjonssjef 1973–1977
• Ambassadør i Beograd 1977–1980
• Utenriksråd 1980–1984
• Ambassadør i Washington, D.C. 1984–1988
• Ambassadør i London 1989–1994
• Ambassadør i Bonn 1994–1998