Kirgisistan

Kirgisistan er et utpreget fjelland, hvor tre fjerdedeler av territoriet består av fjell. Over halvparten av landets territorium ligger mellom 1000 og 3000 meter over havet og en tredjedel mellom 3000 og 4000 meter over havet. Landets høyeste fjelltopp er Pik Pobedy (russisk for «Seierstoppen»), på 7439 meter over havet.

To store fjellkjeder går gjennom landet, disse er Tian Shan og Pamirfjellene. Fjellene deler Kirgisistan i to, en nordlig og en sørlig del. Skillelinjen er ikke bare geografisk, men har også kulturell og politisk betydning. I nord ligger hovedstaden Bisjkek, og fylkene Tsjuj, Talas, Naryn og Issyk-Kul. I sør ligger landets nest største by Osj, og de tre fylkene Osj, Jalalabad og Batken. Transport mellom de to landsdelene foregår langs hovedveien Bisjkek–Osj, som på det høyeste punkt krysser fjellpasset Too-Ashuu på 3125 meter over havet, og ved daglige flyforbindelser.

Man finner også slettelandskap i Tsjuj fylke, rundt hovedstaden Bisjkek. Deler av det sørlige Kirgisistan ligger i den fruktbare Ferghanadalen, hvor klima og jordsmonn gjør matproduksjon til en viktig del av økonomien. I nordøst ligger innsjøen Issyk-Kul, som er verdens tiende største innsjø. Den er også verdens nest største fjellinnsjø og verdens nest største saltinnsjø. Flere andre større innsjøer ligger i den nordøstlige delen av landet, deriblant Song-Kul og Chatyr-Kul. Fiske har tradisjonelt vært utbredt ved Issyk-Kul og i Kirgisistans elver, men bestanden lider i dag av overfiske. De største elvene i Kirgisistan er Naryn (616 kilometer) som renner sørover inn i Ferghanadalen og blir del av Syr Darya, samt Talas (294 kilometer), Tsjuj (221 kilometer), og en rekke andre mindre elver.

Det finnes grensepasseringer for kjøretøy til Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kina. Grensepostene kan tidvis være stengt i perioder med politisk uro eller uenighet landene imellom. I Ferghanadalen i Batken fylke ligger en tadsjikisk og to usbekiske enklaver; Vorukh er Tadjikisk mens Sokh og Shakhimardan er usbekisk territorium omkranset av Kirgisistan.

Kirgisistan har i hovedsak et kontinentalt klima med kalde vintre og varme somre, men det er store temperaturforskjeller i de ulike landsdelene. Den sørlige delen av landet kan ha sommertemperaturer opp mot 50 °C, mens fjellområdene kan ha temperaturer under –30 °C i vintermånedene.

• Les mer om klima i Kirgisistan, planteliv i Kirgisistan og dyreliv i Kirgisistan.

Blant landene som tidligere var en del av Sovjetunionen er Kirgisistan blant de fattigste. Mange har vanskelige levekår, særlig i rurale strøk og i nybyggerområdene rundt hovedstaden. Innbyggertallet kan være omstridt, da mange menn driver sesongarbeid i utlandet i lange perioder, særlig i Russland og Kasakhstan.

Kirgisere var tradisjonelt en semi-nomadisk folkegruppe, som livnærte seg ved husdyrhold og jordbruk i nær tilknytning til de skiftende årstidene. Mange kirgisere lever fortsatt en semi-nomadisk tilværelse, men en urban livsstil er mer vanlig i dag, særlig rundt de to største byene, Bisjkek i nord og Osj i sør.

Kirgisisk språk er del av den tyrkiske språkgruppen. Det er nærmest beslektet med kasakhisk, men også med de øvrige sentralasiatiske språkene, deriblant usbekisk, uigurisk og turkmensk.

Landets befolkning bestod i 2024 av etniske kirgisere (77,8 prosent), usbekere (14,2 prosent), russere (3,8 prosent), dunganer (1,0 prosent) og andre (3,2 prosent). Den siste gruppen består i hovedsak av uigurer, tadsjiker, tyrkere, kasakher, tatarer, aserbajdsjanere, koreanere, ukrainere, tyskere og turkmenere.

Gjennomsnittlig levealder for kvinner er 75,4 år, menn 68,3 år (2024). I offisiell omtale regnes rundt 80 prosent av befolkningen for å være muslimer, hovedsakelig sunni-muslimer.

• Les mer om Kirgisistans befolkning.

Den 27. juni 2010 ble en ny grunnlov vedtatt ved folkeavstemning. I henhold til landets nye grunnlov er Kirgisistan en parlamentarisk republikk, noe som gir parlament og statsminister større myndighet enn presidentembetet. Dette er unikt i sentralasiatisk sammenheng, hvor de øvrige republikkene er preget av en særdeles sterk presidentmakt. Statsminister er Adylbek Kasymaliev (1960–), som tiltrådte i desember 2024.

Det kirgisiske parlamentet kalles Zjogorku Kenesj. Det er et ettkammer-parlament med 120 representanter som velges etter partilister for en periode på fem år.

Etter den andre revolusjonen i Kirgisistan den 7. april 2010 ble det opprettet en rekke nye politiske partier i landet. Flere av disse var preget av å være dannet rundt enkeltpersoner med oppslutning i sine geografiske hjemområder snarere enn rundt et klart politisk program.

Blant viktige politiske tema i Kirgisistan er landets forhold til stormaktene Russland, Kina og USA/Vesten, deriblant spørsmålet om medlemskap i Den eurasiske økonomiske union, hvor Russland, Belarus og Kasakhstan var de tre første medlemslandene. Kirgisistan signerte avtalen i mai 2015, og ble formelt medlem av unionen 12. august 2015. Blant viktige regionale organisasjoner som Kirgisistan allerede er medlem av er Samveldet av uavhengige stater (SUS), Shanghaigruppen (SCO) og Collective Security Treaty Organization (CSTO).

Internt har kontroversielle tema i landet vært den amerikanske militærbasen Manas ved Bisjkek hovedflyplass, og nasjonale inntekter fra den kanadisk-drevne gullgruven Kumtor i Issyk-Kul fylke. Den amerikanske basen ble stengt i juni 2014 og gullgruven ble nasjonalisert i juni 2021.

I juli 2015 sa Kirgisistan opp en viktig bilateral samarbeidsavtale fra 1993 med USA. Den offentlige begrunnelse ble oppgitt å være at det amerikanske utenriksdepartement ga en pris til den fengslede menneskerettighetsforkjemperen Azimzjan Askarov (1951–2020), men mange så avgjørelsen i sammenheng med Kirgisistans forestående tiltreden i den russisk-ledede eurasiske økonomiske union.

Kirgisistan er medlem av FN og de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken. For øvrig er de også medlemmer av blant annet Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) og ECO (den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for muslimske land i området). Landet inngikk i 1994 Partnerskap for fred-avtale med NATO.

• Les mer om Kirgisistans politiske system og Kirgisistans forsvar.

Gitt de store folkevandringene i Sentral-Asia i oldtiden har territoriet som i dag utgjør Kirgisistan vært kontrollert av forskjellige sentralasiatiske folkegrupper i perioder, deriblant mongoler og uigurer. Kirgiserne antas å ha kommet til Tian Shan-fjellene fra områder lenger nord rundt 200 fvt., men de første tegn på menneskelig sivilisasjon i området stammer fra før steinalderen.

På 1700-tallet begynte russerne å bevege seg lenger sørøst inn i Sentral-Asia, og kirgiserne kom under russisk kontroll mot slutten av 1800-tallet. Noen grupper kjempet mot russisk overtakelse av området. Det finnes fortsatt kirgisiske bosetninger i Kina og den afghanske delen av Pamirfjellene, hvor befolkningen er etterkommere av familier som flyktet fra Kirgisistan på denne tiden. De kirgiserne som fremdeles bor i Afghanistan, ønsker å flytte til Kirgisistan på grunn av Talibans hardhendte styre og deres forbud mot utdanning for kvinner. Kirgisiske styresmakter har et program for repatriering av hele denne befolkningen som teller mellom 700 og 2000 individer.

Sammen med de øvrige områdene under russisk kontroll, ble Kirgisistan en del av Sovjetunionen etter den russiske revolusjon i 1917. Kirgisistan hadde først status som et autonomt sovjetfylke, men fikk status som fullverdig sovjetrepublikk i 1936. Republikkens hovedstad ble Frunze, oppkalt etter bolsjeviklederen Mikhail Frunze. Kirgisistan oppstod som uavhengig stat i moderne forstand først etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Hovedstaden Frunze ble omdøpt til Bisjkek.

Kirgisistans første revolusjon fant sted i mars 2005. Den vanskelige økonomiske situasjonen i landet samt korrupsjonsanklager mot president Askar Akajev og hans nærmeste familie, var utløsende faktorer da store folkemengder stormet presidentpalasset i hovedstaden Bisjkek. Akajev og hans familie flyktet til Moskva, hvor de ble tilbudt politisk asyl. Etter revolusjonen ble en ny regjering dannet, under ledelse av Kurmanbek Bakijev. Revolusjonen i 2005 omtales ofte som «Tulipanrevolusjonen» og settes gjerne i sammenheng med den såkalte «Roserevolusjonen» i Georgia i 2003 og «Oransjerevolusjonen» i Ukraina i 2004.

Kirgisistans andre revolusjon fant sted den 7. april 2010 og omtales ofte som «Aprilrevolusjonen». Under stormingen av presidentpalasset i Bisjkek ble 87 mennesker drept, mange av snikskyttere utplassert på taket av bygningen. President Kurmanbek Bakijev flyktet med sin familie til Belarus, hvor de ble tilbudt politisk asyl. En midlertidig regjering ble dannet med Roza Otunbajeva som interimleder. Otunbajeva ble ansett som et kompromiss mellom politiske fraksjoner i landet, og ble senere innsatt som formell president. Hun var Kirgisistans første kvinnelige president.

Den 10. juni 2010 brøt det ut voldelige sammenstøt mellom etniske kirgisere og usbekere i landets nest største by, Osj. Volden spredte seg også til nabobyen Jalalabad. I løpet av de tre første dagene med sammenstøt ble rundt 420 mennesker drept, og flere tusen skadd. Hele nabolag ble brent ned. Hundretusener av etniske usbekere flyktet over grensa til Usbekistan i denne perioden. Bakgrunnen for konflikten var svært sammensatt, blant annet gjaldt det økonomiske forskjeller og mistro folkegruppene imellom i den uavklarte situasjonen like etter Aprilrevolusjonen.

Til tross for økonomiske vansker og politisk ustabilitet har Kirgisistan markert seg som ledende innen demokratisk reform i Sentral-Asia, en region som for øvrig er preget av autoritære regimer. Både presidentvalg og parlamentsvalg etter Aprilrevolusjonen ble i hovedsak anerkjent som frie og rettferdige av observatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), noe som tidligere ikke har forekommet i Sentral-Asia. Tidligere president Roza Otunbajeva er den første statsleder i Sentral-Asia som frivillig har gitt fra seg presidentembetet etter et valg.

Ved presidentvalget i november 2011, ble Almazbek Atambayev valgt til ny president og offisielt innsatt 1. desember 2011. Han gikk av etter presidentvalget høsten 2017. Etterfølgeren var Sooronbay Jeenbekov, som på eget initiativ gikk av på grunn av folkelig uro etter parlamentsvalget i oktober 2020. Parlamentsvalget denne høsten ble ikke sett som rettferdig gjennomført av befolkningen og det var alvorlige opptøyer flere steder i landet. Mange kaller hendelsen en tredje politisk revolusjon, om enn noe mindre alvorlig enn de to foregående revolusjonene i landet. Nåværende president Sadyr Japarov ble først innsatt som interim-president i oktober 2020 før han ble formelt valgt i januar 2021.

Mens media i øvrige sentralasiatiske republikker er under press fra myndighetene, opererer kirgisisk media forholdsvis fritt.

Kirgisistan er den eneste av de sentralasiatiske republikker som har innført visumfrihet for norske statsborgere og en rekke andre land utenfor det tidligere Sovjetunionen.

• Les mer om Kirgisistans historie og Kirgisistans samtidshistorie.

Kirgisistans økonomi er basert på landbruk, gruvedrift, handel og i noen grad på turisme. Landet produserer frukt, grønnsaker og melkeprodukter for eksport. I perioder rammes produksjonen av handelsblokader fra omliggende land.

En viktig statlig inntektskilde er gullgruven Kumtor i Issyk-Kul fylke, som drives av et kanadisk selskap. Spørsmålet om nasjonalisering av Kumtor har vært kilde til betydelig kontrovers. Tidligere har den amerikanske militærbasen ved Manas flyplass også vært en viktig statlig inntektskilde, før den ble stengt i 2014.

Mange kirgisere arbeider ved store markeder hvor de videreselger varer som klær og elektronikk importert fra Kina, særlig til kunder fra Kasakhstan og Russland. Dordoj-basaren utenfor Bisjkek er et av de største markeder i Sentral-Asia.

I 2017 var Kirgisistans brutto nasjonalprodukt (BNP) beregnet til 23,15 milliarder dollar, mens BNP per innbygger var på 3700 dollar, noe som plasserer landet omtrent likt med Moldova og Malawi. Imidlertid tar denne regnemåten ikke hensyn til migrantoverføringer, som er høy for Kirgisistans vedkommende. Det antas også at Kirgisistan har en betydelig sort økonomi som ikke regnes med i de offisielle tallene.

• Les mer om økonomi og næringsliv i Kirgisistan og mynt, mål og vekt i Kirgisistan.

Manas-eposet anses for å være det største litterære verk i kirgisisk historie. Tusenårsjubileet for eposet ble feiret i Kirgisistan i 1995. Det er imidlertid omstridt når eposet faktisk ble skapt, da det er del av en muntlig fortellertradisjon blant kirgisere og ble nedskrevet først i moderne tid. Det er et historisk dikt som omhandler hærføreren Manas og kirgisernes kamper mot andre sentralasiatiske folkeslag, deriblant oiratene, uigurene og afghanerne. Manas-eposet blir deklarert av såkalte manastsjy på bestemte helligdager. Manastsjy er personer som har lært eposet i sin helhet utenat, og som fremfører det i en rytmisk, suggererende form. Læresetninger fra Manas-eposet har vært del av myndighetenes forsøk på å skape en nasjonal identitet i tiden etter uavhengigheten, særlig under president Askar Akajev.

Kirgisistans mest kjente forfatter i moderne tid er Tsjingiz Ajtmatov (1928–2008). Han skrev på både kirgisisk og russisk, og mottok betydelig internasjonal anerkjennelse for sine romaner og noveller. Flere av hans romaner er oversatt til norsk. Blant hans mest kjente verk er «Og dagen varer lengre enn et århundre» og «Dsjamilja». Ajtmatov ble senere utnevnt til Kirgisistans ambassadør til EU, og bodde i lengre perioder i Brussel. Han er gravlagt utenfor Kirgisistans hovedstad Bisjkek.

Kirgisisk folkemusikk fremføres gjerne med nasjonalinstrumenter som komuz, et strengeinstrument med tre strenger, og med en type munnharpe som kan minne om den som brukes i norsk folkemusikk. Kirgisistan produserer i dag også egen populærmusikk i vestlig og russisk stil. Blant populærartister som har hatt en viss suksess utenfor landets grenser er bandet Gorod 312 og sangeren Kanykei.

Kirgisisk kjøkken baserer seg særlig på sauekjøtt, ofte kokt med poteter, kål og andre grønnsaker, samt lokale krydder og en melbasert form for pasta. Hestekjøtt brukes også i en del retter. Kymyz er en drikk fremstilt av fermentert hestemelk som er typisk for Kirgisistan og Kasakhstan. Det kirgisiske kjøkken har mye til felles med det usbekiske, kasakhiske og uiguriske, og mange retter går igjen over hele Sentral-Asia under samme betegnelse, men med lokale smaksvariasjoner og varierende ingredienser. I østlige deler av Kirgisistan finner man påvirkning fra kinesisk og uigurisk kjøkken, hvor sterkere krydder ofte brukes i matlagingen enn det som er vanlig i annen kirgisisk mat. Blant vanlig husmannskost servert i kirgisiske hjem er manty, laghman, besjbarmak, kurdak og sjorpo. Andre retter som i dag inngår i kirgisisk kosthold er plov, av usbekisk opprinnelse, og asjljam-fu, av uigurisk opprinnelse.

• Les mer om skole og utdanning i Kirgisistan, medier i Kirgisistan, Kirgisistans litteratur og musikk i Kirgisistan.

Kirgisistan ble mellom 2010 og 2016 dekket av Norges ambassade i Astana, Kasakhstan, som ble åpnet i februar 2010. Norge har også hatt et honorært konsulat i Bisjkek siden oktober 2009. Kirgisistan er representert i Norge ved sin ambassade i Berlin. Siste møte på statsledernivå fant sted i Oslo i 2003, mellom daværende president Askar Akajev og statsminister Kjell Magne Bondevik.

Norges ambassade i Astana, som siden åpningen i 2010 dekket landene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Turkmenistan, ble lagt ned i 2016, hovedsakelig fordi Statoil trappet ned sitt engasjement i Kasakhstan, hvor ambassaden var basert.

Norge har ingen særlige forretningsinteresser i Kirgisistan i dag, men landet har potensiale innen vannkraft og fjellturisme, hvor Norge har kompetanse og interesse.

Norges bistand til Kirgisistan fokuserer hovedsakelig på demokratistøtte, og ligger på rundt 20 millioner kroner årlig. Blant norske organisasjoner som har eller har hatt prosjekter i Kirgisistan er Statistisk sentralbyrå, Den norske Helsingforskomité og Den Norske Turistforening.

• FN-sambandet om Kirgisistan
• Utenriksdepartementets landsider om Kirgisistan
• Om Kirgisistan hos Landinfo.no
• BBCs landside om Kirgisistan
• CIA World Factbook om Kirgisistan