Jules Massenet

Massenets musikk viser først og fremst innflytelse fra Charles Gounod og Ambroise Thomas i tillegg til Giacomo Meyerbeer og Hector Berlioz. Man kan også spore trekk fra Giuseppe Verdi og enkelte innslag fra Pietro Mascagni. Påvirkning fra Richard Wagner er tydelig i Massenets fulle og rike instrumentasjon samt det smidige tematisk-melodiske uttrykk, men han underkastet seg ikke Wagners innflytelse på alle punkter. Selv om Massenet kunne komponere en kraftfull og sterk orkestersats, preges hans musikk først og fremst av det dempede og delikate.

Massenet viste stor interesse for det eksotiske. Innflytelse fra Egypt, Hellas, bibelske steder, renessansens Spania, India og revolusjonens Paris merkes. Det er mest til stede i det sceniske, mindre i det musikalske. Massenets rike erfaring som dirigent for orkestre gjorde at han ikke hadde problemer med å gi uttrykk for det eksotiske med orkesterets vanlige instrumenter, uten å ha med spesielle instrumenter.

Massenet fikk sin sin tidlige musikkundervisning fra moren som var pianist. Fra 1851 fikk han plass ved konservatoriet i Paris med A. Savard og A. Laurent som lærere. Harmonilære og komposisjon studerte han med Napoléon Henri Reber (1807–1880) og fra 1853 klaver og teori med Ambroise Thomas (1811–1896). Massenet fikk Grand Prix de Rome 1863, men han oppnådde suksess først i 1872 med sin komiske opera Don César og i 1873 med oratoriet Marie-Magdeleine. Han ble professor i komposisjon ved konservatoriet i Paris i 1878 og regnes som svært innflytelsesrik.

Hans store gjennombrudd som komponist kom med operaen Manon i 1884, en opera som regnes som en av hans fremste verk. Med Werther i 1892 og Thaïs i 1894 – med den kjente ”Méditation” – viste han sitt sceniske mesterskap og ble det store publikums yndling.

Massenet kom til å nyte stor respekt hos sine elever og studenter på grunn av sin store evne til å utvikle sine studenter uten å påtvinge dem sin egen kunstnerlige personlighet.

Han utgav også en selvbiografi: Mes souvenirs (1912, med engelsk oversettelse i 1919).

• Première suite d'orchestre (1867)
• Scènes hongroises (1870)
• Scènes pittoresques (1874)
• Scènes dramatiques (1875)
• Scènes napolitaines (1876)
• Scènes de féerie (1881)
• Scènes alsaciennes (1882)
• Fantasi for cello og orkester (1897)
• Konsert for klaver og orkester (1903)

• Le Carillon (1892)
• Cigale (1904)
• Espada (1908)
• L'histoire de Manon (arr. Leighton Lucas, 1974)

• David Rizzio (1863)
• Marie-Magdeleine (1873)
• Ève (1875)
• Narcisse (1877)
• La Vierge (1880)
• Biblis (1886)
• La Terre Promise (1900)

I tillegg rundt 200 romanser.