Jon Havtoresson

Sudrheimsætten, som Jon tilhørte, var trolig etterkommere av birkebeinerhøvdingen Bård Guttormsson på Rein – muligens også kong Harald Gille – og dermed i slekt med kongehuset. Det kan i så fall være én grunn til ættens fremtredende posisjon og til at faren Havtore Jonsson ektet moren Agnes. Både Havtore og hans far, baronen Jon Ivarsson Raud, var sentrale blant Håkon 5.s menn.

Sudrheimsætten var knyttet til Romerike med Sørum som hovedsete. At Jon som trolig den eldste valgte Skea som hovedgård på Romerike da han og Sigurd delte godset, peker imidlertid mot at Skea var ættens opprinnelige sete. Romeriksgodset, inkludert eiendommer i Solør og Odalen, var den ene hovedkomponenten i Jons godskompleks. Den andre lå i Østfold, med Borregård i Tune, skjenket av Håkon 5 til Havtore, og Huseby i Onsøy som hovedgårder. Sistnevnte var Jons fremste residens. I Østfold forpaktet han Rygge kirkes tiende. Jon hadde også eierpart i en bygård i Tønsberg.

Ekteskapet med Birgitta, datter til den svenske ridder, riksråd og lagmann Knut Magnusson, gav Jon tilgang til gods i Uppland, Södermanland, Västmanland, Närke, Östergötland, Småland og Värmland. Jon og Sigurd arvet også gods på Shetland etter søskenbarnet, Herdis Torvaldsdatter, men det er neppe riktig at de arvet Ogmund Finnsson, sønn av deres søskenbarn Gudrun Sæbjørnsdatter, slik det har vært hevdet.

Jon trer frem i de historiske kildene sammen med Sigurd blant mennene som gjorde opprør mot kong Magnus 7. (som var brødrenes fetter) i årene 1332–1333. I motsetning til broren var Jon derimot trolig ikke med i opprøret mot kongen i årene 1338–1339. Som riksråd i perioden 1343–1379 fremstår han som lojal overfor kongemakten.

Jon mottok ridderslaget før november 1337, muligens av kong Magnus under kroningen i Stockholm i 1336. Jon kan ha fulgt kongen fra Sverige gjennom Jemtland til Nidaros senvinteren 1350 og videre til møtet i Bergen om sommeren. I 1357 var Jon og Orm Øysteinsson de norske som på kong Magnus’ side medbeseglet voldgiftsbrevet for hertug Albrekt 2. av Mecklenburg og grev Adolf av Holstein under tronstriden mellom Magnus og sønnen Erik 12. Magnusson i Sverige. Magnus måtte da dele riket med sønnen, som imidlertid døde to år senere. Magnus' yngre sønn Håkon 6. ble svensk konge sammen med faren fra 1362, men far og sønn ble avsatt til fordel for Albrekt 3. av Mecklenburg i 1364, og Magnus ble fengslet. I 1370 var Jon en av Håkon 6.s utsendinger til å forhandle om fred med det svensk-mecklenburgske partiet og løslatelse av kong Magnus.

Jons forhold til kongemakten var trolig likevel ikke uten gnisninger. Riksråder og lagmenn fradømte Håkon 5.s forleningsbrev på Borgarsysle for Jon og Sigurd fortsatt gyldighet i 1347, noe som begunstiget kong Magnus på Havtoresønnenes bekostning. I 1366, da kong Magnus satt fengslet i Sverige, ble Jon beskyldt for å ha tatt tilbake med makt gods i Värmland som var makeskiftet til kongen, som igjen hadde gitt det til dekanatet i Skara. Trass i dommen i 1347 satt Jon trolig med Borgarsysle hele livet. Sannsynligvis i 1370 krevde han militær leidang der, i så fall en forberedelse til Håkon 6.s svenske felttog i 1371. I 1350 kan Jon ha vært kongens øverste representant i Jemtland.

Jon døde etter kona Birgitta, en gang mellom våren 1388 og juli 1395. Begge ønsket å bli gravlagt i Mariakirken i Oslo.

Jon og Birgitta hadde minst tre sønner, Ulv, Håkon og Brynjolv, trolig også en fjerde, Ivar. Alle de tre første ble riksråder. Selv om all kjent politisk opptreden for Ulv og Brynjolv er knyttet til Norge, bandt deres svenske godsinteresser dem åpenbart såpass sterkt til Sverige at deres etterkommere etablerte seg der. Jons datter Cecilia ble gift med den svenskfødte ridder og riksråd Ulv Holmgeirsson. Sønnene Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos. Gjennom Brynjolv stammer den nålevende svenske adelslekten Roos av Hjelmsäter i direkte mannslinje fra Jon.

Dokumenter med avtrykk av Jons ulike segl finnes i Riksarkivet, Oslo. Seglene er beskrevet og gjengitt i H. J. Huitfeldt-Kaas med flere: Norske sigiller fra middelalderen, 1899/1950, nr. 320, 451, 753 og 854.

• Norge i senmiddelalderen
• norsk jordeiendomshistorie
• riksråd
• Sudreimsætten

• Ahnlund, Nils: Jämtlands och Härjedalens historia, bind 1, Stockholm 1948, s. 243
• Biskop Eysteins Jordebog (Den Røde Bog), 1879
• Blom, Grethe Authén: Norge i union på 1300-tallet, del 1 og 2, Trondheim 1992
• Diplomatarium Norvegicum, bind 1 nr. 132 og 640, bind 2 nr. 835–836, bind 4 nr. 549–550 og 649, bind 21 nr. 133
• Diplomatarium Suecanum, bind 6 nr. 4564
• Gillingstam, Hans: «Roos», i Svenskt biografiskt lexikon, bind 30, hefte 148, Stockholm 1999, s. 348–354
• Helle, Knut: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, 1972, s. 587
• Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 7, 1936
• Leistad, Geirr I.: «Nesøya og Nesøygodsets eiere i middelalderen og tidlig ny tid», i Asker og Bærums historielags skrifter 37, 1997, s. 311–346
• Munch, P. A.: Det norske folks historie, 2. hovedavdeling, 1862–1863, s. 155 note 1
• Närkes medeltida urkunder nr. 209, utgitt av K. G. Grandinson, Stockholm 1935
• Opsahl, Erik: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 5, 2002
• Regesta Norvegica, bind 4–7
• Sollied, Henning: «Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, Sudrheims-ætten», i Norsk slektshistorisk tidsskrift, bind 8, 1942, s. 112–132, 259–280 og 384–402
• Storm, Gustav: Islandske Annaler indtil 1578, 1888, s. 154, 207, 348 og 398