Jens Munk

Jens Munk var en dansk-norsk oppdagelsesreisende og sjøoffiser, kjent for sine ekspedisjoner for å finne Nordvestpassasjen på 1620-tallet.

Jens Munk ble født i Arendal og var sønn av Erik Nielssøn Munk. Han dro til sjøs tolv år gammel, ledet i årene 1609–1610 to fangstekspedisjoner til Novaja Semlja og utmerket seg som kaptein i marinen under Kalmarkrigen.

I 1619 ble han leder for en ekspedisjon kong Christian 4. sendte ut for å finne Nordvestpassasjen. Ekspedisjonsskipene var fregatten Enhiørningen og jakten Lamprenen. Ekspedisjonen seilte inn i Hudson Bay og overvintret ved munningen av Churchill River, cirka 57° nordlig breddegrad. I løpet av vinteren døde 63 mann av skjørbuk. Munk og de to gjenlevende av mannskapet klarte i midten av juni 1620 å få Lamprenen under seil og nådde Bergen i slutten av september. Munk har skildret ferden i Navigatio septentrionalis (1624, ny utgave 1723).

Munks siste leveår var fylt av nye viktige oppdrag. I 1623 sendte kongen ham som sjef for fire skip til det nordlige Atlanterhavet for å sette en stopper for russernes overgrep; året etter krysset han i Nordsjøen med tre skip for å holde sjørøverne i age. Da Christian 4. i 1625 grep inn i Trettiårskrigen, førte Munk som admiral en flåteavdeling i Nordsjøen for å blokkere elven Weser. Kort før sin død deltok han med heder i kampene ved Stralsund.

Ved munningen av Churchill River er det reist en varde til minne om Munks ekspedisjon og dem som omkom under overvintringen.