Ismail Kadare

Kadare begynte å skrive på 1950-tallet. Han studerte i Tirana og ved Gorki-instituttet i Moskva før han vendte tilbake til Albania i 1960. Der jobbet han som journalist og forfatter og debuterte med romanen Den døde hærs general i 1964 (filmatisert i 1983). Han redigerte også litteraturtidsskrifter som også ble utgitt i Frankrike. Partiet utpekte ham dessuten til å være parlamentsmedlem, men falt i blant i unåde og ble sendt på landet som straff og fikk skriveforbud. Flere av hans bøker ble imidlertid utgitt i Frankrike.

I Hoxhas kommunistdiktatur der kun streng sosialrealisme var tillatt, fikk Kadare friere hender enn andre forfattere, og forbudt symbolikk i bøkene slapp i stor grad gjennom sensuren. For eksempel handler romanen Pyramiden om paranoia, stormannsgalskap, undertrykkelse og kan ses som systemkritikk, men handling er henlagt til det gamle Egypt. Da muligheten bød seg i 1990, søkte han politisk asyl i Frankrike i protest mot mangelen på forandringer.

Kadare er omstridt i Albania, der mange betrakter ham som en konformist snarere enn en dissident. Han skapte også store diskusjoner ved å hevde at den islamske kulturarven ødelegger for albanernes «europeiske identitet».

I norsk oversettelse foreligger blant annet Bryllupet (1972), Hvem fulgte Doruntine hjem? (1990), Drømmenes palass (1991), artikkelsamlingen Albansk vår (1991), H for Homer (1992), Avbrutt april (1993), Den døde hærs general (1997) og Tre sørgesanger for Kosovo (1999).

I 2008 kom de to korte romanene Agamemnons datter og Etterfølgeren på norsk i ett bind. Førstenevnte er skrevet midt i 1980-årene, den andre cirka 20 år senere, og begge skildrer den siste tiden under Enver Hoxhas diktatur, basert på frykt og massiv undertrykkelse.

• Albania
• Albanias litteratur