Isabel Fargo Cole

Fargo Cole debuterte i 2013 med prosateksten Ungesichertes Gelände. Teksten er komponert som en brevroman, og hovedpersonen, en kvinnelig jeg-forteller, skriver brev til en mann hun er forelsket i og har hatt et kort forhold til. Selv om de to ser hverandre jevnlig i ei kneipe i Berlin, synes den emosjonelle avstanden mellom dem stor, blant annet fordi han er i et annet forhold. Brevene besvares ikke, og framstår dermed som en monolog rettet mot et du, som aldri svarer – og som kanskje heller ikke en gang mottar brevene.

Handlingen, slik den reflekteres i brevene, utspiller seg i løpet av noen måneder i et ikke nærmere angitt år i det 21. århundre. Det er et dystert politisk bakteppe som skildres: en dystopisk framtidsvisjon, med en krig som kommer stadig nærmere og et truende overvåkningssamfunn. Berlin, byen som spiller en sentral rolle i store deler av forfatterskapet, framstår som en by på randen av en politisk katastrofe. Hovedpersonen er del av et politisk aktivistisk fellesskap, som blir infiltrert og til slutt forrådt.

Den dystopiske teksten reflekterer over hva et totalitært samfunn gjør med enkeltmennesket: Handlingslammelse, angst og emosjonell isolasjon.

Handlingen i romanene Die grüne Grenze (2017) og Das Gift der Biene ('Bienes gift', 2019) er lagt til DDR-tida, nærmere bestemt 1970-tallet hhv. til 1989, året da den tysk-tyske grensa og Berlinmuren ble åpnet. Den tyske historien med sine mange vendepunkt står sentralt. I begge romanene spiller også det organiske, nemlig naturen, en sentral rolle. Skog, viltvoksende planter og underjordiske vannkilder overlever politiske skillelinjer, og viser naturens evige kretsløp og dens fascinasjon for menneskene.

Handlingen i romanen Die grüne Grenze (2017) er lagt til DDR mellom 1973 og 1980. I sentrum av handlingen står forfatteren Thomas Grünberg og hans kone, billedhoggeren Editha. I 1973 flytter de fra Øst-Berlin til en landsby tett ved den tysk-tyske grensa. Begge må bidra i det sosialistiske fellesskapet: Editha engasjerer seg for å bringe kunsten nærmere arbeiderne, mens Thomas – mer motvillig enn sin kone – arbeider i det lokale biblioteket og leder en russisksirkel. Etter kort tid får de en datter, Eli.

Gjennom en rekke tilbakeblikk får man vite at Thomas mot slutten av andre verdenskrig ble funnet i Berlin av en sovjetisk-jødisk offiser, som tok han til seg som sin egen sønn. Thomas vet lite om sitt egentlige opphav, men mye tyder på at hans biologiske foreldre var jøder som gjemte ham før de ble deportert og/eller drept.

Thomas trekker seg mer og mer tilbake og dukker inn i historien til området de bor i. Han skaper seg en parallellverden, som etter hvert også datteren blir fascinert av. Mot slutten av romanen forsvinner både han og datteren på uklart vis. Har de flyktet og kommet over grensa til Vest-Tyskland, har de blitt drept av soldatene som patruljerer grensa, eller har de rett og slett forsvunnet i den store og hemmelighetsfulle skogen? Den fascinasjonen skogen utøver, spiller en sentral rolle i romanen. Den gamle skogen hever seg over politiske grenser; tidligere tiders veier ligger skjult under røttene og vitner om historisk kontinuitet på tross av et nytt politisk landskap.

Romanen, som ble nominert både for Prisen til bokmessen i Leipzig og for Klaus Michael Kühne-prisen, er basert på omfattende research, og gir et unikt bilde av livet i en del av DDR som kun var tilgjengelig for et fåtall. Samtidig gir romanen innblikk i hvordan det var å være kunstner i DDR: På den ene sida hadde de privilegier, på den andre sida ble det forventet at de bidro til det sosialistiske samfunnet. Både Thomas og Editha opplever hvordan den til en hver tid gjeldende kunstdoktrine innsnevrer deres kunstneriske praksis. For Thomas får sensuren store konsekvenser; til slutt forstummer han som forfatter. Overvåkning og redselen for represalier fører til at menneskene fjerner seg både fra hverandre og fra seg selv; resultatet er emosjonell fremmedgjøring.

I romanen Das Gift der Biene (2019) er handlingen igjen lagt til Berlin, til tida rett etter at Berlinmuren ble åpnet. En gruppe unge studenter okkuperer et hus i den østlige delen av byen. Det gamle huset framstilles delvis som et organisk vesen: Beboerne får aldri full oversikt over alle rom og dører, blant annet utforsker de kjelleren under huset, som viser seg å ha store forgreininger under bakken, og de ettergår mystiske vannkilder. Som skogen i Die grüne Grenze har huset sine egne lover, hemmeligheter og forgreininger bakover i den tyske historien.

Hovedpersonen er en ung amerikansk kvinne, som deler flere biografiske kjennetegn med forfatteren selv, og som kommer til Berlin for å studere. Hun bestemmer seg raskt for å bli boende i Berlin og forsøker å etablere seg som oversetter. Byen Berlin, med sin vekslende historie og som port til det gamle Øst-Tyskland, utøver en sterk tiltrekningskraft på henne.

I Die Goldküste. Eine Irrfahrt (2022) går forfatteren nye veier. Boka, som er illustrert med både kart og gamle fotografier, ble publisert i serien Naturkunden (som kan oversettes med å utforske naturen), som utgis av forfatteren Judith Schalansky. Fargo Cole tar utgangspunkt i livet til sin tippoldefar Arva Cargo, som i sin tid la ut på en lang reise, blant annet til Alaska og California, for å finne gull. Boka forteller om en reise gjennom store og grisgrendte områder, hvor tidligere eventyrlystne amerikanere søkte etter rikdom i håp. Her kombineres familiehistorie, reiseberetning, etnologiske betraktninger, amerikansk historie og naturhistoriske observasjoner.