Hopperstad stavkirke

Kirkens opprinnelige korskillevegg er intakt, den eneste som er bevart i noen av stavkirkene.

Inngangen til koret går gjennom en rundbuet portal med sylindriske søyler som er naglet på veggen bakenfor. Buestykket – arkivolten – har avtrappete profiler av liknende type som i de øvre arkadene i skipet. Portalens kapiteler og baser er av samme type som på midtromsstavene. Korskilleveggen har trepassformete, spissbuete åpninger inndelt med smale søyler, typisk gotiske former som viser at veggen ble endret, trolig en gang på 1200-tallet.

De ulike konstruktive og dekorative leddene er smykket med enkle svertete profiler, som ser ut til å være i det minste frisket opp under restaureringen i 1880-årene.

Andreaskorsene i skipet og koret har enkle svertete profiler med en sirkel og et vannrett kors i krysningspunktet. Denne stramme og virkningsfulle dekoren står i tydelig kontrast til den rike skurden i kirkens utvendige portaler.

Skipets vestportal er blitt forkortet og døråpningen utvidet i årenes løp. De manglende delene av overstykket og høyre vange ble skåret på nytt av treskjæreren Styrk Hirt da kirken ble restaurert i 1880-årene.

Portalen har drage- og rankemotiv med rett avsluttet døråpning. I prinsippet består portalen av to ulike komposisjoner: et søyle- og arkivoltmotiv som omkranser døråpningen, og brede dekorerte vanger. Disse to selvstendige elementene er likevel integrert ved at arkivolten er markert bare som en flat bue flettet inn i ranker og drager over døråpningen. Her møter vi et av de tidligst kjente eksemplene på denne portaltypen, som gjerne kalles Sogn-Valdres-portal, og som med forskjellige varianter er den dominerende blant de bevarte stavkirkeportalene.

Vangene har brede udekorerte sokkelfelt. Et dragehode inntil søyleskaftet nederst på hver vange spyr ut ranker i jevne sirkelformete løkker. Rankene er tilnærmet symmetrisk plassert på hver side. På den øvre delen av vangene svever en stor drage med vinger som strekker seg diagonalt opp i det øvre hjørnet på hver side. Dragene bøyer seg ned, og hodene deres møtes over døra. Der biter de over en mindre midtdrage som stuper ned med hodet hengende fritt midt i åpningen. En rekke mindre drager bukter seg i løkker og åttetallsliknende former i rankene på hver portalvange og sprer seg opp over portalens overstykke, der de kamuflerer den enkelt markerte arkivolten.

Portalsøylene er også rekonstruert. Omrisset er klarlagt, men dekoren er ikke sikkert belagt i alle detaljer.

Relieffet er dypt toplans. Skurden er relativt åpen, dominert av slanke ranker og dragehaler. Den er sikkert skåret, og sammen med den velbalanserte komposisjonen viser den et håndverk på høyt nivå.

Skipets sørportal er enklere og har bare søyler og arkivolt. Søylene er kraftige, med glatte skaft. Kapitelene er smykket med dobbeltranker og krager sterkt ut i døråpningen. Arkivolten ligger lavere i vegglivet enn søylene og kapitelene, slik som på korskilleportalen. Den har avtrappete profiler og et vridd tausnoingsmotiv. På undersiden av arkivolten skyter det ut stengler som samles i en dobbel rankeknute i toppunktet, et svært uvanlig trekk i romansk portalkunst. Portalens bladverk har likheter med detaljer i vestportalen.

De forskjellige delene av portalen er plugget fast i veggplankene, samme konstruksjon som i korportalen. Dørbladet er trolig opprinnelig og har gangjern av samme type som vestportalen i Urnes. Dørringen, som er formet som to snodde slanger, ble brutt av og stjålet på 1990-tallet.

Korets nordportal rammes inn av profilerte bånd som vokser ut av den nedre delen på veggplankene og møtes over åpningen i en nedstikkende, kringleformet knute med to dyrehoder. Hohler peker på likhet mellom dyrehodene og toppdragenes hoder i vestportalen.

Nordportalen har ingen bevarte paralleller i Norge, men motivet er kjent fra et portaloverstykke i tre fra Brågarp i Sverige, men der utført i urnesstil. Motivet er også velkjent fra en rekke svenske runesteiner, og i enklere varianter er det brukt i jyske steinkirkeportaler. Trolig har Kaupangers korportal vært av samme type, men om motivet var likt, er uvisst.

Fire søyler som ble funnet i kirken under restaureringen i 1880-årene, har terningkapiteler av samme type som korskilleportalen. Søylene er skadet, men ikke værbitte, og de er uten tjærespor. De kan skrive seg fra et tidligere korskille eller fra en åpen svalgang.

Motivene i skurden er planteranker med ulik utforming på hver side av gavlen. Om motivene røper en romansk fortid, er utformingen umiskjennelig gotisk. Innvendig er baldakinen malt på treverket med bare tynn krittgrundering. Fire medaljonger på hver side i taket viser scener fra Jesu barndom. På nordsiden framstilles Marias bebudelse, fødselen, de hellige tre kongers tilbedelse og frambæringen i tempelet. På sørsiden forkynner englene det glade budskap for hyrdene på marken, så følger de mer uhyggelige barnemordene og deretter flukten til Egypt. Til hjelp for lese- og latinkyndige har medaljongene innskrifter som forteller hva som er avbildet.

Bakveggen som er noe avkortet i tidens løp, har utspent lerret der det er malt to engler med røkelseskar, en passende bakgrunn for en helgenfigur på alteret foran. Plasseringen i nord og motivkretsen fra Jesu barndom vitner om at det trolig har vært et Maria-alter.

Mens treskurden er skåret med stø hånd og våkent øye, røper maleriene et noe slurvete og mindre skolert håndlag. Maleriene er i svært god stand, og de siste seksti årene har en antatt at de ble restaurert på 1800-tallet. Opplysningene om hva som faktisk ble utført, og når, er imidlertid svært mangelfulle. Muligens ble baldakinens malerier bare konservert med linolje og ikke malt opp i vesentlig grad. De lite skolerte figurtegningene kan også tyde på et provinsielt middelalderarbeid.

Baldakinens nåværende sammensetning er usikker. Slik den står i dag, passer de to delene av hvelvet dårlig sammen. Bladmotivene avsluttes ulikt øverst, og på sørsiden er medaljongene nederst overlappet av treklosser med annen malt dekor. Deler av de utskårne stykkene virker som de er overtallige og tilfeldig plassert. På stolpen i fronten er de helt tydelig flyttet på.

Det har vært antatt at deler av baldakinen er rester av en tilsvarende baldakin i sør, og restaureringsarkitekt Peter Blix mente å ha funnet spor etter den da han restaurerte kirken i 1880-årene. En tegning fra 1863, før kirken gikk ut av bruk, viser imidlertid baldakinen slik den i hovedtrekk står i dag, og endringene må derfor være eldre.

På midtromsstaven som bærer den fremre delen av baldakinen, er det svake rester av en malt helgen, trolig Sankt Peter, en liten påminnelse om hvor rikt dekorert kirkerommet kan ha vært i høymiddelalderen. Også i koret er det bleke rester av middelaldermaleri. På vestveggen henger en mindre baldakin, rester av et helgenskap. Opprinnelig hørte det sammen med den såkalte Hove-madonnaen på Bergen Museum. Den kom til museet fra Hopperstads nabokirke på Hove, en kilometers vei unna, også den en middelalderkirke, men i stein. Historien om hvordan figuren og skapet skilte lag, og hvor de opprinnelig hørte hjemme, er ikke kjent, men Hove-madonnaen er, selv uten baldakinen, av de viktigste bevarte gotiske helgenfigurene i landet. I koret er kirkens middelalderkiste bevart; her ble messebøker, messehagel og andre verdisaker låst ned. En monstrans, et fat for nattverdsbrødet, er en av tre bevarte fra norsk middelalder, og er i dag på Bergen Museum.

Altertavlen er et renessansearbeid, en katekismetavle med tre skriftfelt i såkalt vestnorsk snekkerstil med innskrift 1621. I koret står også en lesepult, trolig fra slutten av 1500-tallet eller tidlig på 1600-tallet. Prekestolen er et snekret og utskåret arbeid fra 1673 og står i uthuset på kirkegården.

På nordveggen i skipet henger et portrett fra omkring 1650 av Maren Mule, som var gift med sokneprest Iver Leganger. To minnetavler, epitafier, over øvrighetspersoner – en av dem er Iver Leganger – er malt rett på veggen. Begge er fra siste del av 1600-tallet. På sørveggen i skipet finnes det også rester av veggdekor med landskapsmotiv, antakelig fra 1700-tallet. Av kirkens øvrige utsmykning og inventar fra tiden etter reformasjonen er lite tilbake, men noen rester oppbevares i kirken og gir en antydning om kirkerommets utstyr før restaureringen.

Kirkebenkene og galleriene forsvant ut da kirken ble solgt til Fortidsminneforeningen. Kirkerommet ble også omhyggelig renset for sine mange veggmalerier.

Etter at nykirken ble tatt i bruk i 1877, ble stavkirken en tid brukt blant annet som fôrlåve. Under restaureringen tok ivrige sjeler oppgaven med å rengjøre kirken svært bokstavelig og skrubbet bort det meste av de malte dekorasjonene både fra middelalderen og senere. Til tross for at alle vesentlige deler av stavkirkekonstruksjonen er bevart, førte restaureringen i 1880-årene til at kirken ble gjennomgripende forandret.

Blix' restaurering er i dag diskutabel på flere punkter. Koret fikk apsis med tårnhjelm til tross for at spor tydelig viste at kirken opprinnelig hadde hatt rett koravslutning, og uten at det forelå sikre holdepunkter for at apsis var føyd til senere. Blix fant klare spor etter en svalgang, men vi vet ikke noe om utformingen. Kanskje var den opprinnelig, kanskje ikke.

Vi vet heller ikke om Hopperstad opprinnelig hadde takrytter og dragehoder. Det eneste som er bevart av utvendig dekor, er vannbrett med dragehode på nordsiden av skipets østgavl. Antakelig er det fra middelalderen, muligens fra kirkens eldste tid. Takrytteren og mønekammene er i dag prydet med dragehoder etter forbilde fra Borgund stavkirke. De to vinduene i vestgavlen er også et resultat av restaureringen, basert på spor som Blix mente måtte stamme fra spissbuete vindusåpninger.

Spørsmålene rundt Hopperstads restaureringshistorie har inspirert til debatt om hvordan stavkirkearkitekturen kan ha utviklet seg. Finner vi her en utvikling fra en renskåret romansk form til en mer praktglad gotikk med sofistikert avstivning, der også kirkene ble utstyrt med takryttere, svalganger og dragehoder utvendig?Det er en besnærende hypotese, men den hviler i stor grad på generelle resonnementer og arkitekturoppfatninger og savner forankring i klare, entydige bygningsarkeologiske forhold både i Hopperstad og andre steder.

Samtidig er Hopperstad den eneste kjente av en tidlig gruppe stavkirker i Sogn med stor, nyskåret vangeportal, en moderne eller oppdatert utgave av nordportalen i Urnes stavkirke om en vil. Portalen ble skåret om lag samtidig som stavkirken på Urnes ble reist med sin gjenbrukte portalutsmykning. Den representerer et nytt skjema, eller riktigere sagt, den er sammen med Ulvikportalen det eldste bevarte eksemplet på et nytt skjema. Dette skjemaet ligger i store trekk fast for senere portaler i Sogn-Valdres-gruppen, der vi kan følge hovedtrekkene uendret i mer enn 100 år.

Forbildet for Hopperstads vestportal har vært foreslått som en kongelig eller aristokratisk kirke i samtiden. Kirken har ikke samme klare og direkte tilknytning til en stormannsslekt som stavkirken på Urnes. Men Hopperstad er en av gårdene i Vik med størst antall arkeologiske funn fra yngre jernalder. Trolig har det her vært et høvdingsete som vokste fram utover i vikingtiden. Gården må ha vært av de største og sentrale gårdene i bygda i middelalderen. I 1647 var Hopperstad delt i fire bruk og hadde høyest utliknet skatt av alle gårdene i Vik.

Slik sett er det forhold som kan tyde på at også Hopperstad har vært sete for en stormannsslekt som grunnla kirkestedet i tilknytning til gårdstunet. Kirken har en rik portalutsmykning som gjenspeiler en oppdragsgiver med praktglede, betalingsevne og, får vi tro, et visst selvhevdelsesbehov.