High Fidelity

High Fidelity er en betegnelse på høykvalitets lydgjengivelse. Opprinnelig ble begrepet brukt uformelt av lydbransjen for å markedsføre nye teknologier etter andre verdenskrig, i form av LP-plater, FM-radio, forbedrede høyttalerkonstruksjoner og så videre. Fra midten av 1950-tallet ble det også brukt som betegnelse på selve avspillingsutstyret man benyttet («hifi-anlegg») — et begrep som rundt ti år senere ble avløst av det tilsvarende «stereoanlegg». I dette tiåret fikk begrepet også en kulturell betydning: et fellesskap med utgangspunkt i en interesse for kvalitetsmusikk, lydteknologi og elektronikk, ofte med stor kompetanse og vilje til økonomisk investering.

Som markedsføringsbegrep ble High Fidelity raskt misbrukt, og i 1966 ble det etablert en minstestandard for komponenter i et lydanlegg som skulle kunne betegnes som hifi (DIN 45 500). I denne stilles det krav til overførbart frekvensområde, støy, forvrengning og så videre. Som standard er denne nå stort sett irrelevant; de fleste av dagens lydkomponenter av middels eller god kvalitet ligger langt over denne normen.