High Fidelity er en betegnelse på høykvalitets lydgjengivelse. Opprinnelig ble begrepet brukt uformelt av lydbransjen for å markedsføre nye teknologier etter andre verdenskrig, i form av LP-plater, FM-radio, forbedrede høyttalerkonstruksjoner og så videre. Fra midten av 1950-tallet ble det også brukt som betegnelse på selve avspillingsutstyret man benyttet («hifi-anlegg») — et begrep som rundt ti år senere ble avløst av det tilsvarende «stereoanlegg». I dette tiåret fikk begrepet også en kulturell betydning: et fellesskap med utgangspunkt i en interesse for kvalitetsmusikk, lydteknologi og elektronikk, ofte med stor kompetanse og vilje til økonomisk investering.
Som markedsføringsbegrep ble High Fidelity raskt misbrukt, og i 1966 ble det etablert en minstestandard for komponenter i et lydanlegg som skulle kunne betegnes som hifi (DIN 45 500). I denne stilles det krav til overførbart frekvensområde, støy, forvrengning og så videre. Som standard er denne nå stort sett irrelevant; de fleste av dagens lydkomponenter av middels eller god kvalitet ligger langt over denne normen.
Kommentarer (5)
skrev John Erik Bøe Lindgren
Normert form er "hifi" på norsk: https://ordbokene.no/bm/23544
svarte Tore Simonsen
Takk for dette, artikkelen er korrigert
svarte John Erik Bøe Lindgren
Flott. Det ser ut til å mangle et par steder (faktaboks og bildetekst).
svarte Tore Simonsen
skal fikses!
svarte John Erik Bøe Lindgren
Nydelig!
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.