Hayat Tahrir al-Sham

HTS har sin forankring særlig i Idlib-provinsen, men har operert i flere deler av landet. Gruppen ble organisert i januar 2017 da flere syriske opprørsgrupper slo seg sammen.

Hayat Tahrir al-Sham het opprinnelig Jabhat al-Nusra li-Ahl al-Sham («Støttefronten for det syriske folk») da organisasjonen ble grunnlagt i 2012. Norske medier omtalte vanligvis gruppen som Nusra-fronten. I en kort periode fra juli 2016 til januar 2017 het gruppen Jabhat Fath al-Sham («Fronten for erobring av Sham»). Som Jabhat al-Nusra hadde gruppen en uttalt jihadistisk profil og var alliert med al-Qaida inntil 2017. Målet var å opprette en islamsk stat i Syria. HTS opererer som en uavhengig gruppering og avviser å ha kontakt med al-Qaida.

I motsetning til andre syriske opprørsgrupper oppsto Jabhat al-Nusra i januar 2012 som den forlengede armen til en eksisterende organisasjon, Den Islamske staten (IS), da Abu Muhammad al-Jolani og hans følgere krysset den syrisk-irakiske grensen. Al-Jolani foreslo opprettelsen av Jabhat al-Nusra gitt at den syriske borgerkrigen var en nasjonal konflikt heller enn en kamp mot utenlandsk okkupasjon, og koblingen mellom de to gruppene ble underkommunisert. Selv om den syriske grenen så på seg selv som salafister, og målet var å danne en islamsk stat i Syria, var de også skeptiske til IS' sekterisme i Irak og det negative ryktet organisasjonen hadde opparbeidet seg.

IS' leder Abu Bakr al-Baghdadi erklærte at de to gruppene var slått sammen våren 2013. Al-Baghdadi gjorde dette angivelig av frykt for at Jabhat al-Nusra skulle vokse seg for sterke og være for vanskelige å kontrollere. Al-Jolani avviste sammenslåingen. Det var delvis på grunn av den interne maktkampen, og Jabhat al-Nusra fryktet at dens autonomi ville svekkes under al-Baghdadis direkte lederskap. Det var også strategisk uenighet fordi al-Jolani og hans støttespillere var mer pragmatiske og ikke ønsket å gjennomføre angrep mot den mer moderate syriske opposisjonen. Ideologi spilte også en rolle og Jabhat al-Nusra tok avstand fra sekterismen til IS og erklæringen av alle IS-motstandere som frafalne.

Al-Jolani erklærte istedenfor lojalitet til al-Qaida og dens leder Ayman al-Zawahiri – som brøt med IS februar 2014. Selv om al-Zawahiri og al-Jolani delte grunnleggende prinsipper, var det viktige operasjonelle og ideologiske forskjeller mellom al-Qaida og Jabhat al-Nusra. Mens al-Zawahiri ønsket å angripe vestlige land, og særlig USA, gjorde Jabhat al-Nusra det tydelig fra begynnelsen at gruppa var en syrisk aktør og ikke gjennomførte internasjonal terrorisme.

Alliansen med al-Qaida var i større grad en pragmatisk enn en ideologisk avgjørelse. Jabhat al-Nusra hadde flere sterkt religiøst overbeviste soldater og fremmedkrigere i rekkene sine. Da organisasjonen brøt med IS, mistet de mesteparten av medlemmene sine, som heller sverget troskap til al-Baghdadi. Å forene seg med al-Qaida var dermed et forsøk å holde på de resterende krigerne sine og sikre at Jabhat al-Nusra overlevde konflikten med IS.

Jabhat al-Nusras fotfeste i det østlige Syria var dermed kortvarig. Sammen med Ahrar al-Sham ble de presset ut av IS etter kamp om byen Raqqa og oljeressursene i området. Jabhat al-Nusra hadde også i liten grad tilstedeværelse sør i Syria, og gruppa etablerte seg først og fremst i den nordvestlige delen av landet.

I begynnelsen var Jabhat al-Nusra en liten elitistisk gruppe som fokuserte på å gjennomføre spektakulære væpnede angrep, som selvmordsbombeaksjoner og bilbomber. Angrepene ble ofte gjennomført bak fiendens linjer og krevde ikke større og mer kompliserte organisatoriske strukturer. I motsetning til andre syriske opprørsgrupper som Ahrar al-Sham, foretrakk Jabhat al-Nusra i begynnelsen å rekruttere enkeltpersoner med en sterk ideologisk indoktrinering av sine medlemmer og sentralisering av ressurser heller enn å slå seg sammen med andre grupper med en mer desentralisert organisering.

Etterhvert som Jabhat al-Nusra klarte å bygge seg opp igjen, ble også inntakskravene mindre strenge og gruppa integrerte seg i større grad med den mer moderate syriske opposisjonen. Selv om gruppa angrep andre syriske opprørsgrupper som den oppfattet som fiendtlige eller å stå for nær Vesten, institusjonaliserte den også et strategisk samarbeid med flere aktører som for eksempel Ahrar al-Sham. Jabhat al-Nusra var dermed alltid langt mer selektiv når den angrep konkurrerende grupper enn IS, som i sitt forsøk på å oppnå hegemoni ikke aksepterte noen politiske, religiøse eller ideologiske konkurrenter i sine områder.

På midten av 2010-tallet var det tydelig at koblingen til al-Qaida utgjorde et problem for Jabhat al-Nusra som ikke bare var et et hovedmål for den syriske regjeringen. Det var også bekymring i Vesten for at gruppa skulle gjennomføre internasjonale terrorangrep fra Syria, og USA hadde allerede i 2012 satt Jabhat al-Nusra på sin liste over terrororganisasjoner. FNs sikkerhetsråd terrorlistet gruppa i mai 2013. I september 2014 begynte USA å angripe Jabhat al-Nusras nettverk i Syria som en del av den internasjonale Operation Inherent Resolve (OIR) som opererte i den syriske borgerkrigen.

Tilknytningen til al-Qaida gjorde også samarbeid med andre syriske opprørsgrupper vanskelig. Selv om Jabhat al-Nusra gjorde det klart at de ikke kom til å gjennomføre angrep utenfor Syria, ble troskap til al-Zawahiri brukt som påskudd av den syriske regjeringen å stemple gruppa og de som samarbeidet med den, som synonymt med IS. I 2016 var Ahrar al-Sham og Jabhat al-Nusra hovedrepresentantene for den væpnede syriske opposisjonen og de to eneste som realistisk sett kunne forene den etter at IS hadde blitt bekjempet. Eksternt press fra internasjonale statlige aktører gjorde imidlertid at Ahrar al-Sham måtte distansere seg fra Jabhat al-Nusra av frykt for at den skulle miste internasjonal legitimitet og støtte.

Press fra Ahrar al-Sham og andre syriske opprørsgrupper bidro derfor til at Jabhat al-Nusra kuttet båndene til al-Qaida. Mens lederen Abu Mohammad al-Jolani hadde sverget troskap til al-Zawahiri for at gruppen skulle overleve, sverget han nå uavhengighet av samme årsak. Ahrar al-Sham gjorde det tydelig at de aldri kunne forenes så lenge Jabhat al-Nusra var en del av al-Qaida.

Sommeren 2016 skiftet Jabhat al-Nusra derfor navn til Jabhat Fath al-Sham («Fronten for erobring av Levanten»). Endringen var også ment å markere et brudd med al-Qaida. Hvorvidt gruppen dermed distanserte seg fra al-Qaida og metodene dere, var da omstridt. Jabhat Fath al-Sham sto for den samme forståelsen av islam og videreførte den militære virksomheten til Jabhat al-Nusra under samme ledelse.

Jabhat Fath al-Sham opererte fra 2016 i de nordlige og vestlige delene av Syria etter hvert som den syriske borgerkrigen utviklet seg. Gruppen var en av krigens største og samlet flere opprørsgrupper under felles kommando.

Forsøket på formelt å slå sammen de syriske opprørsgruppene skapte dermed stor debatt. Flere av de revolusjonære syriske gruppene nektet å slå seg sammen med Jabhat Fath al-Sham. De ville ikke gi fra seg militær kontroll til al-Jolani og kutte båndene til Tyrkia, noe som ble regnetr som militært selvmord, fordi det ville gjør dem terrorlistet internasjonalt.

Fremmedkrigere, undergrupper av Ahrar al-Sham og andre opprørsgrupper som Jaysh al-Ahrar, Zinki-bevegelsen og Ansar al-Din som ønsket et sterkere militært søkelyst, ble med Jabhat Fath al-Sham og dannet alliansen Hayat Tahrir al-Sham («Foreningen for frigjøringen av Sham»). Mange av lederne og militsene fra Jabhat al-Nusra er med i Hayyat Tahrir al-Sham (HTS), deriblant Abu Mohammad al-Jolani, som tok over som leder for HTS i oktober 2017.

Det syriske opprøret i det nordvestlige Syria delte seg dermed i to. HTS sto på den ene siden og tyrkisk-støttede Ahrar al-Sham på den andre. Begge gruppene forsøkte å presentere seg selv som den legitime islamske opprørsgruppen i håp om å få folkelig legitimitet.

HTS lyktes i stor grad med å institusjonalisere sitt styre i Idlib-provinsen med etableringen av Den syriske redningsregjeringen (hukumat al-inqadh al-suriyya). Denne «redningsregjeringen» la til rette for bistand og forsøkte å få regional og internasjonal anerkjennelse uten å være direkte under HTS' kontroll. I 2019 klarte også HTS å vinne militært over sine gjenstående konkurrenter, Ahrar al-Sham, Suqur al-Sham og Zinki-bevegelsen (sistnevnte hadde tidligere forlatt alliansen med HTS). Selv om Ahrar al-Sham og Suqur al-Sham fikk lov til å bli i Idlib-provinsen, etablerte nå «redningsregjeringen» et hegemonisk styre med sentraliserte domstoler, kontroll over fengslene, institusjonalisert religiøs autoritet og administrativ reform.

HTS' rolle som styresmakt førte til en politisk modning av alliansen. HTS åpnet for eksempel opp for å samarbeide med Tyrkia og støttet tyrkernes krig mot den kurdiske gruppa YPG i nordlige Syria. Alliansen slo også ned mer radikale grupper som Jund al-Aqsa og fremveksten av IS-celler etter at kalifatet hadde blitt knust lenger øst av den internasjonale koalisjonen. HTS' medlemsmasse ble også mer heterogen etterhvert som den rekrutterte syrere som var mindre religiøse og mindre ideologisk indoktrinerte.

Likevel har det ikke vært større diplomatisk kontakt mellom HTS og omverdenen, og alliansen er fortsatt terrorlistet av Sikkerhetsrådet som en organisasjon med bånd til al-Qaida og IS. Tyrkia var per 2020 skeptiske til gruppen, og vestlige diplomater har ikke klargjort premissene for å fjerne HTS fra sine terrorlister. Den syriske redningsregjeringen har likevel forsøkt å oppnå internasjonal legitimitet ved å fremstille seg som en garantist mot flyktningbølgen til Europa og fremmedkrigere som kan gjennomføre terrorangrep mot vestlige mål.

Etter å ha hatt kontroll over Idlib-provinsen i flere år, rykket opprørsgruppen inn i Aleppo 27. november 2024 og tok kontroll over byen og omliggende områder på kort tid. Til tross for at de syriske opprørerne ble bombet av russiske og syriske fly, møtte de liten motstand på bakken. En uke etter inntok opprørerne byen Hama lenger sør, før de beveget seg videre sørover og tok kontroll over Homs, 100 kilometer fra Damaskus.

8. desember 2024 falt Assad-regimet da opprørerne inntok Damaskus. Bashar al-Assad flyktet til Moskva i Russland med familien sin. Syriske fanger i beryktede fengsler som Sednaya ble sluppet fri med feiring i Damaskus' gater. Per desember 2024 er det usikkert hva HTS-inntoget i Damaskus vil bety, hvilket styresett som vil bli implementert i Syria og om det vil være en snarlig slutt på den syriske borgerkrigen.

• Krigen i Syria
• Syrias samtidshistorie
• jihadisme
• islamisme
• Abu Mohammad al-Jolani

• Drevon, Jerome (2024) From Jihad to Politics: How Syrian Jihadis Embraced Politics. Oxford: Oxford University Press.
• Lister, Charles (2016) The Syrian Jihad: al-Qaeda, the Islamic State and the Evolution of an Insurgency. Oxford: Oxford University Press.