GATT

De opprinnelige GATT-landene var Australia, Belgia, Brasil, Burma, Canada, Ceylon, Chile, Cuba, Frankrike, India, Kina, Libanon, Luxembourg, Nederland, New Zealand, Norge, Pakistan, Storbritannia, Syria, Sør-Afrika, Sør-Rhodesia, Tsjekkoslovakia og USA. De hadde sitt første møte fra februar til mars i 1948 i Havanna.

Interimkommisjonen for ITO, som det altså ikke ble noe av, fungerte som et ad hoc-sekretariat for GATT den første tiden i Lake Placid, New York, men dette ble flyttet til Genève hvor partene holdt sitt andre møte fra august til september 1948.

Fra april til august ble det forhandlet frem rundt 5000 gjensidige innrømmelser på tariffområdet, og gjennomført forhandlinger med ti nye medlemsland.

Fra september 1950 til april 1951 ble det forhandlet frem rundt 8700 gjensidige innrømmelser på tariffområdet, det vil si en forbedring på rundt 25 prosent i forhold til nivået i 1948. Fire nye land ble medlemmer av GATT gjennom denne runden.

Samtidig ble det klart at USA ikke ville gjøre noe nytt forsøk på å få forslaget om å etablere ITO igjennom i Kongressen. Derved ble denne linjen forlatt, og GATT ble det eneste rammeverket for det videre arbeidet med å redusere tolltariffer og andre former for handelshindringer i årene som fulgte.

Denne runden startet i 1955 og ble sluttført mellom 26 land i mai 1956 med at tolltariffer av en verdi på rundt 2,5 milliarder USD ble fjernet. I tillegg ble det diskutert hvordan andre tiltak enn toll kunne påvirke handelen mellom land, slik som importkvoter og lisenskrav.

Med denne runden fikk også såkalte utviklingsland mulighet til kollektivt å forhandle frem innrømmelser om tollreduksjon på store kvanta bearbeidete varer. Men i realiteten fikk dette lite å si for disse landene fordi de primært eksporterte råvarer det ikke var toll på ved import til andre land.

I oktober dette året kom den såkalte «The Habeler Report», oppkalt etter professor Gottfried Habeler som ledet rapportarbeidet på vegne av en gruppe økonomer. Målet var å etablere et rammeverk for hvordan GATT skulle arbeide fremover.

Ett av resultatene var en tredeling ev virksomheten gjennom etableringen av tre komiteer, den første for videre forhandlinger om reduserte tollsatser, den andre for en gjennomgang av de enkelte landenes jordbrukspolitikk og den tredje for å håndtere utviklingslandenes handelsbetingelser.

Dessuten førte dannelsen av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) i 1957 til et behov for å regulere handelsrelasjonene med den tollunionen dette samarbeidet bygget på mellom de seks medlemslandene som var med fra starten 1. januar 1958.

Forhandlingene begynte i september og var inndelt i to faser. Den første gikk på forhandlinger om hvordan de seks landene i EEC (Frankrike, Tyskland, Italia og Be-Ne-Lux-landene) gjennom sin tollunion kunne fremforhandle felles tolltariffsløsninger med de øvrige GATT-landene.

Den andre fasen var en alminnelig forhandlingsrunde om reduserte tollsatser. Runden ble oppkalt etter USAs viseutenriksminister Douglas Dillon, som foreslo at den skulle gjennomføres. Runden ble avsluttet i 1962 og førte til at rundt 4400 tollreduksjoner ble innført til en verdi av rundt 4,9 milliarder USD.

Slik etableringen av EEC på slutten av 1950-tallet hadde påvirket forhandlingsrundene i GATT, var det på begynnelsen av 1960-tallet verdens avkolonisering som satte sitt preg på utviklingen i det internasjonale handelssamarbeidet.

En av grunnene til dette, som fikk en spesiell konsekvens for GATT-samarbeidet, var at flere av de nyetablerte statene dyrket og produserte bomull. For noen av dem var dette en svært viktig del av deres eksportinntekter. Dette førte til at det utviklet seg et system hvor GATTs grunnleggende regler mot bruken av såkalte kvantitative restriksjoner for å verne om egne industrier ble omgått for å fremme handelsmulighetene for enkelte land.

Disse grunnleggende reglene baserte seg på det som i GATT ble kalt bestevilkårsprinsippet (Most-Favoured-Nation), og som er videreført i WTO. Det vil si et prinsipp som skal sikre likebehandling av økonomiske aktører utover landegrensene ved at land ikke kan ha høyere tollsatser overfor ett WTO-medlem enn et annet.

Men på begynnelsen av 1960-tallet ble det altså oppnådd enighet om at for bomullsindustrien kunne det gjøres unntak fra disse reglene. Dette førte til at handelen med bomull og bomullsprodukter i visse tilfeller ble veldig skjev. Mens for eksempel Storbritannia og USA importerte rundt 70 prosent fra de nye landene som ble definert som utviklingsland i økonomisk forstand, handlet EEC-landene stort sett bomullsprodukter seg imellom og importerte kun rundt 10 prosent fra utviklingslandene.

Dette systemet, som det ble oppnådd enighet om i 1962, ble kalt «The Short-term Cotton Arrangement», men det ble til et «Long-Term Arrangement» som varte helt til 1974. Da ble det avløst av «The Multifibre Arrangement», som først falt bort da WTO ble en realitet i 1995 og «The Agreement on Textiles and Clothing» ble etablert for å vende tilbake til bestevilkårsprinsippet i GATT og WTO om likebehandling også innen tekstilindustrien. Denne avtalen ble til slutt faset ut i 2005.

Denne runden ble innledet av et møte på ministernivå, etter initiativ fra USAs president John F. Kennedy i 1962 og ble formelt åpnet av GATTS handelsforhandlingskomité i mai 1964 med 66 deltagende land. Forhandlingene tok lang tid og ble først avsluttet i juni 1967, da 46 land skrev under den endelige avtalen. De mest sentrale forhandlingspartnerne var EEC-landene, Japan, Storbritannia og USA.

Hovedmålet for Kennedy-runden var å fremme den økonomiske integrasjonen mellom de seks EEC-landene og legge forholdene til rette for at Storbritannia kunne bli medlem av EEC. Men det var også viktig å få til en omfattende reduksjon av eksisterende tolltariffer mellom Europa og USA. Det siste lyktes forhandlerne med. Men gitt at Frankrikes president Charles de Gaulle i 1963 hadde lagt ned veto mot et britisk medlemskap i EEC hjalp det ikke at USA presset på for dette i forhandlingene.

Kennedy-runden er i ettertid blitt sett på som den mest effektive forhandlingsrunden så langt i GATTs historie.

For det første fordi det lyktes å få redusert toll på industriprodukter med i gjennomsnitt 35 prosent (unntatt for tekstiler, kjemikalier, stål og enkelte andre produkter) og jordbruks- og matprodukter mellom 15 og 18 prosent. Dessuten ble det enighet om å fjerne en ordning som gjorde det mulig for den amerikanske presidenten å regulere salgspriser internt i konkurransevridende retning, den såkalte American Selling Price-ordningen.

For det andre gikk GATT i denne runden fra å forhandle på produkt-for-produkt nivå til å bruke en overordnet metode for å kunne redusere toll på industrivarer per se.

For det tredje ble det oppnådd enighet om et sett av prinsipper for et begynnende arbeid med anti-dumping regler i GATTs regi og hvordan handelshindringer som ikke var koblet til innføringen av toll kunne forhindres.

Det partene ikke klarte å oppnå i denne runden, var å etablere mer fordelaktige regler for eksport fra økonomisk sett mindre utviklede land og det som ble kalt utviklingsland.

På begynnelsen av 1960-tallet var det mange av de nylig uavhengige post-koloniale landene som ble med i GATT-samarbeidet. I februar 1965 ble det derfor kalt inn til et ekstra møte hvor det ble enighet om å utvide den eksisterende avtalen med et tillegg (Del IV) med krav om at de økonomisk sett mest utviklede landene måtte prioritere reduksjoner i tollsatser på varer fra utviklingslandene. Dessuten ble det etablert en egen komité for handel og utvikling som skulle etterse at disse reglene ble fulgt.

Fokuset på handel og utvikling baserte seg også på at det i 1964 var blitt etablert et internasjonalt handelssenter, International Trade Center (ITC) i Genève i regi av GATT. Dette skulle hjelpe utviklingslandene med å promotere sin handel og lete etter potensielle markeder. I 1968 ble driften av senteret slått sammen med FNs Conference on Trade and Development (UNCTAD), som siden 1995 har drevet ITC sammen med Verdens handelsorganisasjon (WTO).

I GATTs syvende forhandlingsrunde deltok 99 land i diskusjonene om hvordan arbeidet med reduksjoner i toll og fjerning av ikke-tollbaserte handelshindringer kunne videreutvikles. Forhandlingene ble først avsluttet i 1979, da de deltagende landene utvekslet tollreduksjoner og handelshindringer til en verdi av mer enn 300 milliarder USD. Som et resultat av disse kuttene gikk det vektede gjennomsnittet ned fra 7,0 til 4,7 prosent for industrivarer i verdens ni største markeder for slike varer.

I Tokyo-runden ble det også oppnådd enighet om å redusere bruken av subsidier og andre former for utviklingstiltak av egen industri, tekniske handelshindringer, prosedyrer for importlisenser, offentlige anskaffelser, tollverdier og en revidert antidumpingkodeks samt handel med storfekjøtt og meieriprodukter innen jordbrukssektoren og sivil luftfart innen transportsektoren. Dessuten resulterte denne runden i en reduksjon av importavgifter og andre handelshindringer som industrilandene la på tropiske eksportprodukter fra utviklingsland.

1. januar 1974 erstattet denne ordningen for internasjonal handel med tekstiler den som var inngått i 1961. Målet med MFA var å fremme en sterkere liberalisering av handelen med tekstilprodukter, men samtidig å unngå handelsordninger som i for stor grad påvirket produksjonslinjene innenfor tekstilindustrien. Ordningen ble utvidet i 1978, 1982, 1986, 1991 og 1992, og omfattet det meste av verdens tekstilproduksjon, i året 1986 128 milliarder USD.

For første gang på nesten ti år møttes ministrene igjen i november 1982 for å bekrefte gyldigheten av GATTs regler for gjennomføringen av en internasjonal handel hvor de enkelte landene forpliktet seg til å kjempe mot et økende press om proteksjonisme. Dessuten utarbeidet de et omfattende arbeidsprogram som skulle legge grunnlaget for en ny runde med forhandlinger. Det skulle bli begynnelsen på slutten av GATT-samarbeidet: Uruguay-runden.

Handelsministrene i de enkelte GATT-landene innledet denne åttende forhandlingsrunden i GATT 20. september 1986 i Punta del Este i Uruguay. Erklæringen som lå til grunn for forhandlingene var delt i to seksjoner, en for handelen med varer og en for handelen med tjenester. Målet var å sikre at de grunnleggende prinsippene i GATT-samarbeidet ble respektert og å fase ut eksisterende tiltak som kunne oppfattes som inkonsekvente i henhold til disse prinsippene.

Uruguay-runden var tenkt å skulle vare i fire år. Men den ble først avsluttet i 1993 etter syv og et halvt år, og da mellom 123 land. Ifølge WTOs hjemmeside var dette den største forhandlingsrunden om handelsrelasjoner noen gang, og antagelig den mest omfattende forhandlingsrunden verden noen gang har sett.

Den omfattet nesten alle former for handel, og gikk på både toll og ikke-tolltiltak innen områder som tropiske produkter, produkter basert på naturressurser, landbruk, tekstiler og klær, subsidier, sikkerhetstiltak i forbindelse med handel, handelsrelaterte aspekter ved immaterielle rettigheter, inkludert handel med forfalskede varer, og handelsrelaterte investeringstiltak.

Som en del av denne runden ble det også gjennomført ministermøter underveis i Montreal, Canada, og Brussel, Belgia, for å evaluere fremgangen i forhandlingene knyttet til GATT-avtalens artikler, GATTs tvisteløsningsprosedyrer, Tokyo-rundens avtaler og hvorvidt GATT-systemet som helhet fungerte ut fra intensjonene. Hele runden ble avsluttet 15. desember 1993 og med en signering av avtaleverket i Marrakech, Marokko, 15. april 1994.

Dette er en oppdatert versjon av GATT 1947 som tar hensyn til alle de endringene som ble gjort i GATTs avtaleverk gjennom Uruguay-runden, og er en integrert del av regelverket for Verdens handelsorganisasjon (WTO) som ble satt i verk 1. januar 1995. I en overgangsperiode på ett år eksisterte de to organisasjonenes regelverk og institusjoner parallelt, men 9.-13.desember 1996 ble WTOs første ministerkonferanse avholdt i Singapore. Det var offisielt slutten på GATT-samarbeidet.