Frank Varner

Frank Varner vokste opp i Sigurds gate på Kampen i Oslo, og ungdomstiden var preget av fotball og ishockey på 1950-årenes østkant. Mens han utdannet seg i bedriftsøkonomi på kveldstid, arbeidet han i herreekvipering. Han hadde dermed en viss faglig bakgrunn da han som 25-åring i 1962 etablerte sin første klesforretning på Grünerløkka i Oslo. Butikken het Frank Varner, og det var blant annet kapital fra morens dagligvareforretning som la grunnlaget for etableringen.

Det var særlig ungdomsklær Varner satset på. Han gjorde seg kjent med klesutvalg og mote i Londons Carnaby Street og kledde opp norsk pop og rocks pionerband som Pussycats og Beatnicks. Ved siden av å være kunder deltok artistene gjerne også som ekspeditører og innleide underholdere. Klærne representerte også noe helt nytt: Dressjakker med opp til fem – gjerne polstrede – knapper var helt ukjente i hovedstadens øvrige herrekonfeksjonsforretninger.

I 1965 åpnet Varner to butikker til, i Oslo og Trondheim. Det var likevel ikke på rollen som trendsetter for norsk ungdomsmote at Varners suksess ble grunnlagt. Det store oppsvinget kom i stedet da Varner fra 1967 introduserte billige herreklær i kjeden Dressmann. Fra den første butikken i Skippergata vokste kjeden raskt.

Med Dressmann fant han det voksne mannlige publikum hjemme. Som han senere forklarte det: «Dressmann skal ikke gå i spissen for moteutviklingen. Men vi skal ha de riktige plaggene til riktig tidspunkt når den store massen kjøper.» Denne forretningsideen gav oss blant annet et av 1970-årenes ikoner: den krøllfrie Bilbuksa, som fortsatt selges.

Kleskjedens image ble styrket av reklamestrategien: Som en av de første så Varner potensialet i sponsing av idrett, og i 1970-årene var både fotballspillere og proffboksere kledd i Dressmanns gule farger. «Dameklær har jeg ikke tenkt å slå inn på. Det har jeg ikke greie på,» sa Varner i et intervju med Aftenposten i 1989. Da hadde han imidlertid allerede åpnet for noe mer variert utvalg, med Carlings-butikkene for ungdomsklær. Og mer skulle følge – også dameklær.

I slutten av 1980-årene kjøpte Varner seg gradvis opp i Sandnes-bedriften Jonas Øglænd. I 1989 ble Øglænd overtatt, sykkelproduksjonen ble skilt ut og solgt, mens Cubus-kjeden ble en del av Varners klesimperium. Senere ble BikBok (1991) og Vivikes (1994) overtatt, og 1994 startet han også kjeden Varners.

Etter dette var turen kommet til utlandet. Med åpningen av økonomien i Øst-Europa etter den kalde krigen kunne Frank Varner igjen dra nytte av sin initiativrikdom. Han kom tidlig inn i privatiseringen av eiendom i Latvia og kastet seg inn i kjøpesenterutvikling og butikkdrift. Etter kort tid kunne han presentere Rigas første rulletrapper etter ombyggingen av Rigas største kjøpesenter – senere i Varners eie. Etter Latvia ble Dressmann etablert på Island og i Sverige, på 2000-tallet også i Finland, Tyskland og Danmark. På produksjonssiden er virksomheten global: Varner-gruppens produkter fremstilles i stor grad i Øst- og Sør-Europa og Asia. I begynnelsen av 2000-tallet blir halvparten av klærne som passerer kassene i gruppens butikker, produsert i Kina.

Frank Varner beskrives som den typiske gründer og en gjennomført kremmer, usnobbet og uten selvhøytidelige fakter. «Hemmelighet bak suksessen? Hvis det er noen hemmelighet, er det at jeg har jobbet brukbart i strekk. Jeg har lagt sten på sten, ikke arbeidet i rykk og napp,» sa han i 1989.

Midt i 1980-årene ble Frank Varner rammet av en lungesykdom som til slutt tok hans liv, da han var nær 64 år gammel. Ved hans død sommeren 2001 bestod konsernet av 382 butikker i Norge og ca. 200 forretninger i utlandet. Gruppens kleskjeder – Dressmann, Varners, Carlings, BikBok, Cubus, Vivikes, Playlife og Wearhouse – stod for over 15 prosent av klesomsetningen i Norge. Gruppen ble etter Frank Varners død ledet videre av hans kone og tre sønner.

• Carlings
• dress
• Dressmann
• Varner-Gruppen AS

• Myhrvold, B.: «Multimillionær på lavpris», i Aftenposten 14.4.1989
• Smith-Meyer, Trond: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 9, 2005