Else Poulsson

Else Poulsson hadde sin utdannelse fra Statens Kvinnelige Industriskole og Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). På SHKS studerte Poulsson i Håndverksklasse II under Enevold Thømt. Da Oslo Haandverks- og Industriforening utlyste en skolekonkurranse i 1928 ble hun premiert for utkastet «Høifjell», og året etterpå for «Ola Nordmandsputen». At hun utmerket seg på skolen var trolig årsaken til at hun i 1929 ble ansatt som tegner og leder for Den Norske Husflidsforenings tekstilatelier.

I løpet av relativt kort tid revitaliserte Else Poulsson DNHs bruks- og prydtekstiler. Hennes første dekorative arbeider hadde fellestrekk med tysk tekstilkunst, og det er paralleller til Bauhausskolens designer Anni Albers enkle komposisjoner. Poulssons møbelstoffer og bekledningstekstiler på 1930-tallet var ofte konstruert over vertikaler og horisonttaler, gjerne i jordfarger som kjennetegnet tidens funksjonalistiske palett. Prydtekstilene derimot var av en annen type. Broderte løpere og puter var av mer nasjonalromantisk karakter, og bygdefolk i tradisjonsklær var et tilbakevendende motiv.

Den Norske Husflidsforenings vevstue, som ble opprettet i 1925, utførte mange offentlige oppdrag. Mest kjent er deler av interiøret til Oslo rådhus. Da rådhusinteriøret begynte å ta form fikk Else Poulsson det overordnende ansvaret for tekstilarbeidene. Rådgivende komité var rådhusarkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Billedteppet «St. Hallvard» til rådhusets bystyresal ble også det tegnet av Else Poulsson. Teppet som måler over 17 kvadratmeter illustrerer St. Hallvard på en løvetronestol omkranset av kristne og hedenske skikkelser og arbeidsfolk. I tillegg til St. Hallvard utførte hun en rekke interiørtekstiler. Deriblant gardiner og møbelstoffer til Munchrommet og bystyresalen.

Et annet oppdrag av betydning var innredningen av Kongeskipet Norge (1947/48). Ansvarlig for oppdraget var interiørarkitekten Finn Nilsson ved arkitektfirmaet Arnstein Arneberg. Else Poulsson formga flere av tekstilarbeidene. Deriblant møbeltekstiler til røkesalongens stoler og sofaer, som var formgitt ved Rastad & Relling Tegnekontor og utført av Arnestad Bruk. I tillegg hadde hun ansvar for noen av tekstilene til kongens sovelugar og oppholdsrom.

Da Else Poulsson sluttet i arbeidet ved Den Norske Husflidsforening i 1954 etter 25 år var en viktig epoke over. Hun fortsatte dog å utøve sitt yrke. For Rauma Ullvarefabrikk tegnet hun flere ryedesign for hjemmeknytting. En hobby som var svært populær på 1950/60-tallet.

Av stor internasjonal betydning er hennes tapet til FNs sikkerhetsråd (1952). Motivet illustrerer anker, vete og hjerter, som symboliserer tro, håp og kjærlighet. I 2015 fikk Else Poulsson posthum anerkjennelse av en slik karakter hun ikke opplevd her til lands. Da ble en del av Poulssons tapet overrakt av Kronprinsesse Mette-Marit til direktøren for Cooper Hewitt, Smithsonian Design Museum, Caroline Baumann. I dag inngår tapetet i museets permanente samling.

• Else Poulsson i Norsk kunstnerleksikon
• industridesign
• norsk kunsthistorie

• Lien, Marie (1946). Norwegian national organization for the promotion of home and arts and crafts, Fabritius & Sønners Forlag
• Bruaset, Oddgeir (2002). I tråd med tida gjennom 75 år : Rauma Ullvarefabrikk 1927-2002, Rauma Ullvarefabrikk