Eggjasteinen

Innskriften er den lengste av de eldre innskrifter og rommer henimot 200 runer, fordelt på to langlinjer og en kortlinje. Hellens dyrefigur, «hestefiguren», graven og selve innskriften med sine eldre runer, overgangsruner og yngre språkformer tyder på at den kan dateres til 600-tallet.

Deler av innskriften er forståelige, andre partier lar seg ikke føye inn i en rimelig, fornuftig sammenheng fordi disse partier er så nedslitt og avskallet at runene neppe kan leses. Man vet heller ikke om «hestefiguren» har sammenheng med teksten. Innskriften synes å ha hatt magisk-rituelt innhold. Runene er ristet på hellens underside og vel slik bestemt for de dødes verden.

Det har vokst frem en hel litteratur om Eggja-innskriften, og tydningsforslagene er mange. Her er ett av dem:

1. (nederste linje, leses vanligvis først): Ikke er (stedet, steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med (jern)kniv.

Ikke skal noen mann blottlegge den mens måneneet rinner.

Ikke skal forvillede menn legge den bort (fjerne den).

2. (øverste linje): Denne (steinen) stenket mannen (runemesteren) med liksjø (kjenning for «blod»), skavet med den (liksjøen) keipene i den bæretrette hun (båt). Som hvem kom hærguden (Odin?) på den (hunen, båten) hit til goternes (menneskenes) land?

Som fisken, svømmende ut av redsels(?)elven, som fuglen ... galende.

3. (kortlinjen): Vern mot ugjerningsmannen (?)

Dette er bare ett av mange tydningsforslag og bør selvsagt leses med forbehold.

Versemålet er det felles gammelgermanske; to kortlinjer (= en langlinje) med to trykktunge stavelser og et ubestemt antall lettere stavelser i hver kortlinje, og de to kortlinjene sammenholdt med bokstavrim.

• runer
• runestein

• Grønvik, Ottar: Runene på Eggjasteinen, 1985, isbn 82-00-07426-9
• Herschend, Frands: Mellan tal och skrift: Essäer om runinskrifter, 2009, Uppsala.