Edmund Husserl

Den sterkeste påvirkningen på Husserls tenkning kom fra Franz Brentano, hvis ‘deskriptive psykologi’ var en direkte forløper til Husserls fenomenologi. Husserl hentet også begrepet ‘intensjonalitet’ fra Brentano. Videre var han inspirert av andre psykologiske tenkere som Wilhelm Wundt, Carl Stumpf og William James.

Empiristene David Hume og John Stuart Mill sin vektlegging av erfaringens betydning for kunnskap og erkjennelse hadde stor betydning for Husserl, og i Kartesianske Meditasjoner viser han hvordan fenomenologiens metode har likhetstrekk med René Descartes’ metodiske tvil. Etter hvert som Husserl utviklet sin filosofi i en transcendentalfilosofisk retning, ble også koblingen til Immanuel Kants tenkning tydelig.

Edmund Husserls fenomenologiske prosjekt var i stor grad drevet av ideen om at naturvitenskapelige metoder ikke er tilstrekkelige for å begripe fenomener som tenkning, bevissthet og kunnskap. I Logiske Undersøkelser kritiserte han psykologismen, som forklarer logikk og matematikk som rent psykiske fenomener. For eksempel vil psykologister kunne hevde at motsigelsesprinsippet kan forklares ved å vise til psykologiske faktorer som gjør mennesker tilbøyelige til å unngå selvmotsigelser. Husserl godtok at psykologien kan forklare evnen til å tenke logisk, men avviste at man dermed også forklarer logikkens sannhet og gyldighet. Ifølge ham er det én ting å forklare hvilke psykologiske faktorer som gjør det mulig for oss å innse at motsigelsesprinsippet er gyldig, og en annen ting å forstå hva som faktisk gjør det gyldig. For å gjøre det siste, trenger man ifølge Husserl fenomenologi: I stedet for å forklare logiske prinsipper ved hjelp av empiriske fakta, skal man her ‘gå til tingene selv’ – altså de logiske prinsippene – og beskrive hva som utgjør deres fremtredelse som gyldige for oss.

For Husserl dreide avvisningen av psykologisme seg om å redde vitenskapen fra usikkerhet og relativisme. All kunnskap forutsetter logikkens gyldighet, og hvis denne gyldigheten kan reduseres til psykologiske fakta, betyr det at menneskelig kunnskap er bygget på tilfeldige (heller enn nødvendige og universelle) prinsipper. Konsekvensen blir at psykologisme er selv-undergravende: den ødelegger muligheten for å regne vitenskapen den selv bygger på som pålitelig, sann og logisk sammenhengende.

I senere verker ble kritikken utvidet til å gjelde naturalisme generelt. Naturalisme forstås her som ideen om at naturvitenskapens metoder er den eneste rettmessige veien til kunnskap og har enerett på å avgjøre hva som eksisterer og ikke. Dette innebærer en avvisning av realiteten til kvalitative fenomener som mening, verdi og bevissthet. Husserl påpeker at naturvitenskapen forutsetter slike kvalitative fenomener, og derfor ikke kan brukes til å avvise dem uten å samtidig ødelegge sitt eget grunnlag: Uten mening ville ikke matematikk og eksperimenter hatt noen betydning, uten verdi kunne ikke forskere vært drevet av sannhetssøken, og uten bevissthet ville det ikke vært noe eller noen som disse tingene kunne hatt mening og verdi for.

I tillegg til disse metodiske og epistemologiske problemene ved naturalisme, var Husserl også bekymret for de eksistensielle og samfunnsmessige konsekvensene av naturalismens verdenssyn. Han mente at en virkelighetsforståelse som utelukker mening, verdi og subjektivitet ikke bare begrenser vitenskapen, men også kan føre til en dypere fremmedgjøring i menneskers liv og i samfunnet som helhet. Dette kommer tydeligst frem i Krisis, hvor han diskuterer hvordan naturvitenskapens ensidige fokus på det objektive og kvantitative har bidratt til en krise i Europas åndelige liv.

Husserls fenomenologiske prosjekt dreier seg hovedsakelig om å undersøke mulighetsbetingelsene for menneskelig erkjennelse. Han tar utgangspunkt i at all erkjennelse finner sted gjennom bevissthetsakter, og mener det er mulig å gi en ren beskrivelse av det som gis i disse aktene. På den måten kan man avdekke hvordan aktene gjør erkjennelsen av objekter mulig. Husserl kalte dette prosjektet for ‘transcendental fenomenologi.’ Ifølge ham er det den mest grunnleggende av alle vitenskaper, fordi den redegjør for mulighetsbetingelsene for enhver viten. Husserl åpnet også for en ‘fenomenologisk psykologi,’ hvor man holder seg til å beskrive sinnets strukturer uten å utforske deres konstituerende rolle i erkjennelsen.

Husserls metode søker å beskrive fenomeners og bevissthetens strukturer slik de viser seg for bevisste subjekter. Dette gjøres gjennom et skifte av innstilling. Vanligvis er mennesker i det Husserl kalte den naturlige innstillingen, hvor vi tar virkeligheten for gitt og først og fremst er oppmerksomme på hva vi er bevisste på heller enn hvordan vi er det bevisst. Når man leser en bok, for eksempel, er man mest opptatt av teksten man leser, og man tar for gitt at den står skrevet i en fysisk bok som vil fortsette å eksistere selv om man legger den bort og vender oppmerksomheten et annet sted.

Skiftet til den fenomenologiske innstillingen består av to steg. Først skal man, gjennom epoché-en, sette den naturlige innstillingen, sammen med alle teorier og forutfattede meninger, ‘i parentes.’ Her slutter vi å ta den erfarte virkelighetens uavhengige eksistens for gitt, slik at det blir mulig å undersøke hva vi normalt tar for gitt, og hvordan bevisstheten gjør dette mulig. Boken har nå ikke lenger status som uavhengig fysisk objekt, men som fremtredelse for en bevissthet. Dette er et rent metodisk grep, og betyr ikke at vi faktisk betviler den ytre verdens eksistens. I neste steg, den fenomenologiske reduksjonen, vender man oppmerksomheten aktivt mot bevissthetens egen struktur og måtene ting fremtrer på som objekter for bevisstheten. På den måten legger man til rette for å foreta en intensjonal analyse. Slik kan man for eksempel undersøke hva bokens fremtredelse som ‘bok’ og ‘fysisk objekt’ innebærer, og hvilke bevissthetsstrukturer som gjør at den kan fremtre for oss på den måten.

For å avdekke nødvendige (essensielle) trekk ved slike erfaringer, benytter Husserl seg av eidetisk variasjon. Dette går ut på å forestille seg variasjoner av fenomenet man undersøker, for å finne ut hvilke trekk som må bevares for at det skal forbli samme type fenomen. For eksempel, hvilke trekk må være til stede for at et objekt skal fremtre som en bok, eller for at en bevissthetsakt skal være persepsjon?

I Husserls arbeider finner man tre ulike fenomenologiske tilnærminger:

• Statisk fenomenologi, som kjennetegner hans tidlige tenkning, analyserer bevissthetens strukturer slik de fremtrer i øyeblikket, uten å ta hensyn til deres utvikling over tid.
• Genetisk fenomenologi undersøker hvordan nåværende strukturer preges av tidligere erfaringer og utviklede vaner.
• Generativ fenomenologi går enda et skritt videre, og ser på hvordan mening og erfaring forankres og videreutvikles gjennom kulturelle, historiske og samfunnsmessige sammenhenger.

Som sin læremester, Brentano, tenker Husserl at bevisstheten kjennetegnes av intensjonalitet eller rettethet: bevissthet er alltid bevissthet om noe. Ut fra dette identifiserte Husserl to elementer som inngår i enhver bevissthetstilstand: bevissthetsakten (noesis), altså måten bevisstheten er rettet på, og objektet eller innholdet som fremtrer i bevisstheten (noema).

Dette gir et rammeverk for å gjøre en intensjonal analyse, hvor man studerer særegne trekk ved ulike objekter og bevissthetsakter. Det å se et annet menneske vil for eksempel bestå av én type akt (persepsjon, empati) og objekt (kropp med bevissthet), mens det å tenke på et tall vil bestå av en annen type akt (abstrakt tenkning) og objekt (ideell størrelse).

I intensjonal analyse kan man fokusere enten på bevissthetsakten eller objektet. For eksempel, hva som definerer persepsjon (akt) til forskjell fra erindring og abstrakt tenkning, eller hva som kjennetegner materielle tings fremtredelsesmåte (objekt) til forskjell fra forestilte og abstrakte objekter. Samtidig mente Husserl at det er en nødvendig korrelasjon mellom intensjonale akter og deres objekter, slik at akt og objekt ikke kan forstås uavhengig av hverandre. For å forstå persepsjon må vi for eksempel også forstå hva slags noema som avdekkes i perseptuelle akter, og for å forstå matematiske noema må vi også forstå bevissthetsakten de fremstår gjennom.

Denne tanken om gjensidig avhengighet mellom subjekt og objekt utfordrer tradisjonelle oppfatninger om subjekt og objekt som separate og uavhengige. Senere fenomenologer, som Heidegger og Merleau-Ponty, mente at Husserl allikevel ikke gikk langt nok i å kvitte seg med denne subjekt-objekt-dualismen.

Husserl identifiserte flere grunnleggende bevissthetsstrukturer. En av disse er horisontstrukturen, som innebærer at objektene vi er bevisste alltid fremtrer med en ‘horisont’ av implisitte muligheter, et åpent potensial for videre oppdagelse og nye perspektiver. For eksempel innebærer det å se et objekt alltid å se noe som har en bakside som ikke er direkte synlig i øyeblikket, men som kan gjøres synlig gjennom bevegelse.

En annen struktur er temporalitet, bevissthetens opplevelse av tid. Husserl beskriver dette som en tredelt struktur bestående av nå-øyeblikket, retensjon (bevaring av tidligere øyeblikk) og protensjon (forventning om kommende øyeblikk). Bevisstheten er til enhver tid preget av en sammenveving av disse momentene, som gjør det mulig for oss å oppleve hendelser som kontinuerlige og sammenhengende.

En tredje struktur er intersubjektivitet, som dreier seg om vår opplevelse av verden som befolket av og delt med andre bevisste subjekter. Gjennom intersubjektivitet konstituerer bevisstheten andre mennesker som ‘andre jeg’, og gjør det mulig for oss å oppfatte en objektiv verden – en verden flere subjekter kan enes om å beskrive på samme måte.

Mot slutten av sin karriere utviklet Husserl begrepet livsverden (Lebenswelt) for å beskrive den konkrete, før-vitenskapelige verden vi erfarer, lever og handler i. For eksempel hører vi ikke lydbølger, men lyder, slik som vakker musikk. Livsverdenen er full av mening og verdier, og den er en forutsetning for all vitenskapelig forståelse. Husserl mente at naturvitenskapen, ved å abstrahere og idealisere, risikerer å miste kontakten med denne grunnleggende verden og skape en fremmedgjørende distanse til vår erfaring. Husserl så sitt fenomenologiske prosjekt som en måte å gjenopprette forbindelsen mellom vitenskap og vår konkrete erfaringsverden. Senere ble livsverden-begrepet utviklet videre av blant annet sosiologen Alfred Schütz, som i boka “Strukturen der Lebenswelt” (livsverdenens strukturer) brukte det i analyser av hvordan hverdagslivets sosiale strukturer gir mening til menneskelige erfaringer.