I likhet med stater bedriver også Den europeiske union (EU) sin egen utviklingsbistand og et utstrakt utviklingssamarbeid med stater utenfor unionen. Politikken som ligger til grunn for dette samarbeidet refereres til som EUs bistandspolitikk.
EU og medlemslandene bidrar med over halvparten av den samlede offentlige bistanden til verdens utviklingsland. EUs samlede bistandsbudsjett utgjør om lag halvparten av verdens samlede bistandsbudsjett.
Bistandspolitikken utformes og iverksettes av Kommisjonen, ledet av DG DEVCO – Generaldirektoratet for samarbeid og utvikling. Bistandsbudsjettet ligger på om lag 80 milliarder euro. Bistandspolitikken finansieres primært over EUs budsjett men også som del av EUs finansielle instrumenter i utenrikspolitikken og EUs bistandsfond. DG DEVCO deler ansvaret med EUs utenriks- og sikkerhetstjeneste – EEAS – som samtidig er én av seks visepresidenter i Kommisjonen. I tillegg deles ansvaret med DG ECHO (generaldirektoratet for sivil beskyttelse og humanitær bistand).
Bistand til utviklingsland inngikk ikke i Romatraktaten, grunnlaget for dannelsen av EEC i 1957. Da Romatraktaten ble inngått var flere av medlemslandene ennå kolonimakter. Dette endret seg raskt i løpet av 1960-tallet, da de aller fleste tidligere kolonier fikk sin selvstendighet og medlemskap i FN. Utviklingsbistand ble en viktig del av samarbeidet mellom vesteuropeiske land og fattige land fra omkring 1960.
Samarbeidsavtaler ble etter hvert opprettet mellom EF som helhet (med alle EFs medlemsland som avtalepartnere) og et stort antall utviklingsland. Ved Lomé-konvensjonen, som ble inngått i februar 1975 og trådte i kraft i mars 1976, sikret 46 stater i Afrika, Stillehavsområdet og Karibia seg et nært handelspolitisk samarbeid med EF. Avtalen kalles også ACP-avtalen (forkortelse for Africa, Caribbean, Pacific).
Overenskomsten garanterte blant annet tollfri adgang for produkter fra disse land til EF-området, økt utviklingshjelp, kreditter på rimelige vilkår, samt industrielt og teknisk samarbeid. Lomé-avtalen ble revidert fire ganger i løpet av de 25 årene den eksisterte. Da Lomé IV utløp i 2000 ble den erstattet av Cotonou-avtalen.
I 2000 ble en ny partnerskapsavtale undertegnet i Cotonou i Benin, til erstatning for Lomé-avtalen. Cotonou-avtalen styrket den politiske dimensjonen i samarbeidet, men videreførte ellers i hovedsak de samme økonomiske betingelsene som Lomé-avtalen. Cotonou-avtalen gjelder i 20 år og kan revideres hvert femte år. Den trådte i kraft i 2003 og ble revidert i 2005 og 2010.
Siden inngåelsen har flere land sluttet seg til partnerskapet, og i 2013 deltok 78 ACP-land i den reviderte Cotonou-avtalen med EU.
Utviklingspolitikken i EU er delt mellom EUs institusjoner og medlemslandene. Medlemslandene utøver nasjonal utviklingspolitikk, men bidrar også til en felles europeisk utviklingspolitikk. EU har etter hvert utviklet en rolle som koordinator på dette feltet. Dette gir seg uttrykk for eksempel ved at EUs medlemsland koordinerer og forhandler frem et felles standpunkt i relevante internasjonale organisasjoner som FN og OECD. Dette gir EU mer makt i forhandlinger med ikke-medlemmer. Økt konsolidering av EU i bistandspolitikken kan for eksempel gi seg til uttrykk ved at medlemslandene opererer med en felles EU-stemme internasjonalt – for eksempel i FN-møter. Dette kan føre til at ikke-medlemsland, som Norge, kan holdes ute fra slike prosesser, eller fristes og føle seg presset til å følge EU-stemmen i forhandlingene i FN. Dette har vi blant annet sett i forbindelse med EUs forhandlinger med FN om klimapolitikk og -mål.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.