Finland har en lang dansetradisjon som strekker seg tilbake til middelalderen. Noen av de tidligste kildene viser at den franske kjededansen carole ble danset i alle samfunnslag. Finland har en lang og variert folkedanstradisjon, og særlig tango har en sterk posisjon. Den finske nasjonalballetten og Sibelius-akademiet er viktige institusjoner, og landet har et rikt miljø av dansekunstnere, kompanier, utdanningsinstitusjoner og festivaler.
Dans i Finland
Finsk tango
Den finske tangoen er en del av kulturarven.
Tango ble introdusert i Finland tidlig på 1900-tallet. Den utviklet seg videre og fikk et melankolsk preg, som er særegent for finsk tango. Finsk tangomusikk spilles som regel i moll og har ofte ulykkelig kjærlighet som tematikk. Tango fikk stor popularitet under andre verdenskrig og videre utover 1950-tallet. Senere har ulike former for tango utviklet seg, blant annet en finsk versjon av tango nuevo. Finsk tango har fått status som en del av den nasjonale kulturarven. Tangomarkkinat er en stor tangofestival som holdes i Seinäjoki i juli hvert år.
Finsk tango er en variasjon av argentinsk tango. Den danses i tett omfavnelse og med trinn som for det meste utføres nær gulvet i en kombinasjon av langsomme og raske steg. Dansen følger ikke faste mønstre, men improviseres, og i motsetning til argentinsk tango inneholder finsk tango ikke fotarbeid med løftede ben. Unntaket er at den som blir ført, kan løfte den ene benet litt opp fra gulvet i avslutningsposisjonen av en frase eller en dans.
Ballett i Finland
Georg Gé var den finske nasjonalballettens første sjef.
Den finske operaballett ble etablert i 1922 i Helsinki av operasjef ved Den finske opera Edvard Fazer (1861–1943). Navnet ble senere endret til Den finske nasjonalballett. Den finske danseren og koreografen George Gé (1893–1962) var ensemblets første ballettsjef. Fazer hadde bakgrunn som impresario for «Imperial Russian Ballet» (senere Kirovballetten, nå Marinskijballetten) i St. Petersburg, der Gé var repetitør. Deres første helaftens ballett var Svanesjøen i 1922. Den finske operaballett ble dermed det første vesteuropeiske ballettensemble til å fremføre Svanesjøen. Danserne i ensemblet var for det meste elever fra private ballettskoler i Helsingfors til å begynne med, men etter hvert utdannet operaballetten egne dansere.
Den første finske helaftens balletten Sininen Helmi (Den blå perle) hadde premiere i 1931. Balletten var koreografert av George Gé, og musikken var komponert av Erkki Gustav Melartin (1875–1937).
Under Vinterkrigen (1939–1940) og Den finske fortsettelseskrigen (1941–1944) var det utfordrende å opprettholde aktiviteten ved Operaen og Operaballetten. Mange av sangerne og danserne deltok i krigen som soldater, og dessuten skulle ikke noe russisk repertoar fremføres. Balletten Les Syphides, som krevde kun én herrerolle, ble fremført på dagtid i Helsingfors, og i løpet av krigsårene opptrådte operasangere og ballettdansere for frontkjemperne.
Alexander Saxelin (1899–1959) overtok som ballettsjef etter Gé. Saxelin hadde sin ballettutdannelse fra St. Petersburg og var danser i Den finske operaballetten. I årene etter andre verdenskrig avløste Saxelin og Gé hverandre flere ganger, ettersom de hadde egne karrierer som dansere med turneer og engasjementer i utlandet.
Flere kjente koreografer gjestet ensemblet og gjorde sin debut der, blant annet Maggie Gripenberg, Elsa Syvestersson og Birgit Cullberg.
Særlig Maggie Gripenberg (1881–1976), som regnes som en pionér for moderne dans i Finland, har hatt stor betydning. Gripenberg hadde studert med Èmile Jaques-Dalcroze og arbeidet mye improvisasjonsbasert inspirerert av Isadora Duncan. Blant hennes mest kjente koreografier er Orfeus (1926), basert på Christoph Willibald Glucks opera Orfeo ed Euridice, Stormen (1929) til musikk av Jean Sibelius og Tornerose (1937) av Zachris Topelius og Melartin. Gripenberg underviste ved Sibeliusakademiet og Universitetet i Helsinki i tillegg til å drive sitt eget ballettstudio.
Elsa Sylvestersson (1924–1996) var ballettsjef ved Den finske operaballett fra 1960-tallet. Hun hadde vært solist i ensemblet siden hun var 14 år og hadde virket som koreograf ved en rekke oppsetninger. Hun kombinerte klassisk ballett og moderne dans i sine verk og var den første til å få vist sine koreografier på finsk fjernsyn.
Etter 1945
I tiden etter andre verdenskrig, særlig fra 1960-årene, har påvirkningen fra amerikanske danseformer vært merkbar. Det er også blitt opprettet en rekke frie dansegrupper, og finske koreografer har i større grad satt sitt preg på danserepertoaret. Blant de frie dansegruppene må nevnes Raatikko Danseteater, grunnlagt i 1972 i Vantaa av Marjo Kuusela og Maria Wolska. Raatikko har turnert en rekke ganger utenfor Finland, og sjef i dag er Marja Korhola, dessuten er koreografen Tuomo Railo knyttet til teateret. I Tampere har Moibita Dansegruppe søkt samarbeid både med museer og andre kulturinstitusjoner. Hurharuuth Danseteater, som ledes av Arja Pettersen, turnerer både i Finland og Sverige, og repertoaret er en moderne blanding av drama, improvisasjon og akrobatikk. Utenfor Helsinki finner vi også Aurinko-balletten i Åbo (Turku), som ledes av koreografen Raija Lehmussaar, hvis ballett Livsfrisen bygd over Munchs liv og arbeid, har vakt positiv oppmerksomhet. I 1989 ble dessuten danseteateret Eri, med et repertoar som bygger på moderne danseformer, startet i Turku av de tre unge koreografene Ari Savinen, Sampo Kivelä og Eeva Soini, de to sistnevnte med bakgrunn fra Nasjonalballetten.
1980-årene var en periode med sterk utvikling innen finsk dansemiljø. Flere finske koreografer har markert seg både innen de frie gruppene og på institusjonsteatrene Helsinki Stadteater og Nasjonalballetten ved Operaen. Marjo Kuusela, kjent for sitt verk Syv brødre, og hans kone Tommi Lovissa, som har koreografert den helaftens forestillingen Lovissa for Nasjonalballetten, er stadig blant de ledende koreografer. Andre betydelige koreografer er Tiina Lindfors og Juha Vanharkartano.
Den finske Nasjonalballett
Jorma Uotinen, tidligere sjef for balletten ved Helsinki Stadsteater, overtok 1992 som ny sjef for Nasjonalballetten. Han arbeidet tidligere meget sammen med den amerikanske koreografen Carolyn Carlson, som etterfulgte ham som sjef for Helsinki Stadsteaters ballett. Uotinen har til dels vært en omdiskutert danser og koreograf, men regnes nå som den mest internasjonalt kjente av finske koreografer. Målet var å fornye repertoaret ved Nasjonalballetten, som under Doris Laines sjefstid fra 1984 til 1992 hadde en sterk teknisk fremgang, men hvis repertoar først og fremst var preget av de tradisjonelle klassiske verker. Uotinen inviterte flere av dagens kjente samtidskoreografer til å gjeste i Finland, og oppførte flere av sine egne verk på nasjonalscenen, som for eksempel Faun og Pathetique. Danske Dinna Bjørn, tidligere ballettsjef ved Nasjonalballetten i Norge, ble ny leder for Den finske Nasjonalballett i 2002.
Samtidig har Carolyn Carlson både begeistret og forarget med sin spesielle danseform på Helsinki Stadsteater – en form som er preget av en teknikk basert på blant annet improvisasjon mellom de medvirkende. Det er også en diskusjon om hvordan dans i større grad skal inkluderes i skoleundervisningen, og dermed føre til at flere profesjonelle skoler legges til steder utenfor hovedstadsområdet. Det er nå fro eksempel bare Nasjonalballettens ballettskole som gir klassisk utdanning på et høyere nivå.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.