Bernt H. Lund
Foreldre: Sivilingeniør Diderich Hegermann Lund (1888–1986) og Sigrid Emilie Helliesen (1892–1987; se Sigrid Helliesen Lund).
Gift 1) i 1951 med cand.psychol. Bente Onsager Fredriksen (1921–1995), datter av banksjef Oscar Fredriksen (1876–1955) og Ragnhild Onsager (f. 1889), ekteskapet oppløst i 1964; Gift 2) i 1966 med sosionom Ebba Sundt f. Andersson (1927–), datter av gartner Josef Andersson (1888–1967) og Nelly Larsen (1892–1978).
Sønnesønns sønn av Bernt Lund (1812–1885); sønnedatters sønnesønn av Diderich Hegermann (1763–1835); dattersønns sønnesønn av Ole Wilhelm Erichsen (1793–1860).
Bernt Henrik Lund er en norsk tidligere offentlig tjenestemann, diplomat og politiker for Arbeiderpartiet med mag.art.
Han har hatt ansvarsfulle oppgaver innen kommunal administrasjon i Oslo og ledet viktige offentlige utredningsarbeider. Han har også arbeidet med internasjonale spørsmål og u-hjelp, og var Norges første ambassadør til det frie Namibia.
Lund vokste opp i et hjem preget av politisk engasjement og foreldrenes kristen-pasifistiske livssyn. I 1942 tok han examen artium. Under andre verdenskrig var han politisk fange fra 1942 til 1945. Han ble arrestert for illegal avisdistribusjon og satt på Grini og deretter i Sachsenhausen i Tyskland frem til frigjøringen. Etter krigen studerte han statsvitenskap ved universitetet i Stockholm og tok pol.mag.-eksamen der i 1949.
I tiårsperioden 1953–1963 var Lund ansatt som lektor ved Norges kommunal- og sosialskole og var rektor der fra 1963 til 1967.
Lund var formann i den radikale studentorganisasjonen Clarté i Stockholm fra 1948 til 1949 og i Det Norske Studentersamfund i Oslo i 1951. Han var medlem av sentralstyret i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) fra 1952 til 1958 og medlem av byrået i den sosialistiske ungdomsinternasjonalen fra 1954 til 1957.
Lund var pasifist og NATO-motstander, og deltok blant annet i oppstarten av det opposisjonelle bladet Orientering. Med sitt avvikende sikkerhetspolitiske syn kunne han under den kalde krigen ikke regne med å oppnå rikspolitiske topposisjoner i Arbeiderpartiet. Han engasjerte seg i kommunalpolitikk og kommunal administrasjon. Han var medlem av Oslo bystyre i årene 1956–1967, fra 1960 også av formannskapet. Han ledet også flere kommunale styrer og utvalg, blant annet Oslo skolestyre fra 1964 til 1967.
I 1967 skiftet Lund rolle fra kommunalpolitiker til ledende kommunal administrator. Han hadde de ansvarsfulle stillingene som sykehusrådmann i Oslo fra 1967 til 1969 og finansrådmann fra 1970 til 1985. Han spilte også en viktig rolle når det gjaldt å få bygd ut det lenge forsømte Vaterland-området i byen.
Lund var tilbakeholdende med politisk profilering etter at han ble kommunal toppadministrator. Unntaket var avvisning av norsk medlemskap i De europeiske fellesskap (EF) i 1972. Han ble formann i Arbeidernes informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF (AIK), som samlet de medlemmene av Arbeiderpartiet som gikk mot eget parti i denne saken. Da en del av AIK brøt ut av partiet våren 1973 og ble en del av Sosialistisk Valgforbund, hørte Lund til dem som forble trofaste mot Arbeiderpartiet. Hans EF-standpunkt sprang ut av motstand mot å sementere blokkdelingen i Europa under den kalde krigen. Østblokkens sammenbrudd i 1989–1991 og utvidelsen av EU gjorde at han skiftet syn, og foran den neste folkeavstemningen i 1994 var han tilhenger av norsk medlemskap (se EU-kampen).
Da styringssystemet i Oslo ble lagt om i 1980-årene, gikk Lund ut av den kommunale administrasjonen og over til internasjonale oppgaver, som han alltid hadde vært opptatt av. Han var departementsråd i Departementet for utviklingshjelp fra 1985 til 1989 og spesialråd for bistand i Utenriksdepartementet i 1990. Samme år ble han ambassadør og NORADs stedlige representant i Namibia, en rollekombinasjon som da ble etablert for første gang. Fra 1993 var Lund frittstående konsulent i offentlig administrasjon og forvaltningsutvikling for Oslo kommune og NORAD, med oppgaver i Mosambik, Namibia, Tanzania og Sør-Afrika.
Lund har hatt en rekke viktige verv i offentlige og private styrer, råd og utvalg.
Han har også ledet viktige utredningsarbeider, som pensjonsutvalget i 1993–1994 og Grønn skattekommisjon i 1994–1996. Det første vurderte tiltak mot utstøtingsmekanismene i arbeidslivet, men pekte også på muligheten for en heving av pensjonsalderen for å beholde folk i arbeid. Den andre utredet flytting av beskatning fra arbeidskraft til forurensende virksomhet.
Lund var kontroversiell da han ble valgt til finansrådmann mot kompakt borgerlig motstand i bystyret. Denne motstanden forsvant, og Lund fikk sterk anerkjennelse for engasjement, dyktighet og lojalitet av Høyres ordfører da han gikk av. Slike egenskaper har preget ham også i hans øvrige oppgaver.
Lund har mottatt en rekke ordener og utmerkelser i Norge og utlandet. Han er blant annet kommandør av Dannebrogordenen, den svenske Nordstjärneorden, Finlands Lejons orden, Islands Falkeorden og Order of the British Empire, og han har mottatt St. Hallvard-medaljen fra Oslo kommune og Venstres miljøpris.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.