Beneš-dekretene

Tyskere og ungarere utgjorde henholdsvis om lag 22 og 4,5 prosent av befolkningen i Tsjekkoslovakia, men utgjorde flertallet i Bøhmens grenseregioner (det senere Sudetenland) og ved Donaus venstre bredd. De tyske innbyggerne ble kalt sudettyskere. Mange av dem støttet det sudettyske partiet under den nazistiske politikeren Konrad Henlein, som hadde agitert for å innlemme Bøhmens grenseregioner i Tyskland. I 1938 annekterte Tyskland dette området etter Münchenavtalen, og navnet Sudetenland (etter fjellkjeden Sudetene) ble tatt i bruk. Før seks måneder var gått, brøt de avtalen og besatte resten av de tsjekkiske kronlandene og opprettet Böhmen-Mähren-protektoratet i mars 1939. SS-generalen Reinhard Heydrich ble Reichsprotektor over Böhmen og Mähren i 1941.

Etter krigen ble Sudetenland tilbakeført til Tsjekkoslovakia, og i Potsdamavtalen ble det bestemt at tyskere skulle utvises fra disse områdene.

• Dekret nummer 5 fra 19. mai 1945 innebar de facto ekspropriering av etniske tyskere og ungarere.
• Dekret nummer 12 fra 21. juni 1945 innebar inndragelse av jordbrukseiendom fra tyskere og ungarere uavhengig av deres statsborgerskap, og uten kompensasjon. Mange tyske og ungarske medborgere i den tsjekkoslovakiske republikken hadde tatt tysk og ungarsk statsborgerskap under den tyske okkupasjonen.
• På grunnlag av grunnlovsdekret 33 fra 2. august 1945 – etter avslutningen av Potsdamavtalen – ble alle tyske og ungarske innbyggere med tsjekkoslovakisk statsborgerskap fratatt dette. Unntaket var de som «aldri hadde gjort det tsjekkiske og slovakiske folk noe vondt og som aktivt hadde deltatt i deres kamp for frihet eller som hadde lidd under nazistisk og fascistisk terror». Lokale femmannskomiteer ble opprettet for å vurdere slike saker. Grunnlovsdekret 33 var i tråd med bestemmelsene om «overføring» av etniske tyskere fra Tsjekkoslovakia i Potsdamavtalen. Men allerede før dekretet ble vedtatt, hadde et stort antall etniske tyskere flyttet frivillig og under tvang til Tyskland.
• Dekret nummer 108 fra 25. oktober 1945 var også en følge av Potsdamavtalen, og konfiskerte eiendommer og eiendomsrettigheter tilhørende Tyskland og Ungarn, eller tyske og ungarske privatpersoner, uten erstatning. Også her var personer som hadde bevist sin lojalitet til Tsjekkoslovakia unntatt.

Andre dekreter sommeren og høsten 1945 innebar konfiskering av bankkonti og verdisaker samt tvangsarbeid for å bøte på krigsskader.

Man hadde ikke anledning til å føre saken sin for en uavhengig domstol.

Danmark, Nederland, Belgia, Polen, Ungarn og andre okkuperte land fulgte samme praksis. Konfiskeringen og utvisningen var i tråd med internasjonale avtaler, og hadde bred internasjonal støtte. Eiendommene som ble konfiskert, ble den eneste form for krigserstatning.

Ofte brukes begrepet Beneš-dekretene om deportasjonen av etniske tyskere, men selve deportasjonen omtales ikke i dekretene. Dette ble ansett som unødvendig ettersom «overflytningen» av tyskere allerede inngikk i Potsdamavtalen om okkupasjonen og gjenoppbyggingen av Tyskland fra august 1945. Denne inneholdt et punkt 12 om «ordnet overflytting av tysk befolkning» fra Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. Potsdamavtalen nevnte imidlertid ikke tvangsflytting av den ungarske minoriteten i Tsjekkoslovakia. De allierte hadde opprinnelig støttet ideen om tvangsdeportasjon av ungarere, men USA og Storbritannia – men ikke Sovjetunionen – endret standpunkt når krigen var over. I stedet for deportasjon av ungarere, ble det iverksatt en «folkeutveksling» mellom Ungarn og den slovakiske delen av Tsjekkoslovakia. Etniske slovaker fra Ungarn dro frivillig, mens etniske ungarere fra Slovakia for det meste dro under tvang.

Den britiske regjeringen hadde alt gitt sitt samtykke til forflytningen av sudettyskerne i august 1942. USAs president Franklin D. Roosevelt sluttet seg til forflytningspolitikken i juni 1943. Sovjetunionen ga sitt prinsipielle samtykke til forflytningen i en erklæring 5. juni 1943.

Det har vært ulike meninger om hvordan deportasjonen av tyskerne fra Tsjekkoslovakia skal omtales. De kommunistiske makthaverne i Tsjekkoslovakia, som styrte landet i perioden 1948–1989, brukte uttrykket «odsun» som betyr «overføring». Samme betegnelse ble brukt av den demokratiske tsjekkoslovakiske regjeringen som gjennomførte utvisningen. Denne ordbruken er fremdeles rådende i Tsjekkia. På tysk hold omtales deportasjonen vanligvis som «Vertreibung» (fordrivelse), men også «Zwangsaussiedlung» (tvungen utvandring) er i bruk. Den internasjonale Potsdamavtalen omtaler i sin engelskspråklige versjon deportasjonen som «Transfers of German populations from Poland, Hungary and Czechoslovakia» (overføringer av tysk befolkning fra Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia).

Beneš-dekretene fra 1945 baserte seg på Košice-programmet fra april 1945, prinsipperklæringen til den midlertidige tsjekkoslovakiske regjeringen, i tillegg til de alliertes samtykke til forflytningen fra 1942/1943 som ble hjemlet under punkt 12 i den internasjonale Potsdamavtalen fra 2. august 1945.

I Košice-programmet het det i kapittel 8 at alle «tsjekkoslovakiske borgere tilhørende den tyske og ungarske minoriteten» vil bli fratatt sitt statsborgerskap unntatt i de tilfellene der de aktivt hadde satt seg imot «Konrad Henlein og ungarsk irredentisme» eller blitt fengslet eller sendt i konsentrasjonsleir for det. Også de tsjekkoslovakiske tyskerne og ungarerne som hadde flyktet og fortsatte å slåss for republikken i eksil, skulle ifølge Košice-programmet få beholde statsborgerskapet. Tap av statsborgerskap var også i overensstemmelse med den tsjekkoslovakiske grunnloven som ikke godtok dobbelt statsborgerskap.

Innen 1947 hadde 2,9 millioner tsjekkoslovakiske medborgere av tysk nasjonalitet og med tysk statsborgerskap mistet sitt tsjekkoslovakiske statsborgerskap og forlatt republikken under tvang. Om lag 220 000 tyskere ble igjen i Tsjekkoslovakia, for det meste aktive anti-fascister, folk som var gift med tsjekkere eller slovaker, og tyskere med særlig viktig fagkunnskap.

I den tysk-tsjekkiske erklæringen fra august 1997 tok Tyskland på seg det fulle ansvaret for naziregimets forbrytelser og dens konsekvenser (den allierte utvisningen). Den tsjekkiske siden har beklaget lidelsene deportasjonen av sudettyskerne medførte, men de har ikke beklaget selve deportasjonen.

• Edvard Beneš
• Protektoratet Böhmen og Mähren
• Sudetenland
• sudettyskere
• Tsjekkoslovakias historie