Arnulf Øverland

Politisk markerte Øverland seg mot slutten av første verdenskrig som sterkt tyskvennlig, i likhet med mange andre norske intellektuelle; det som hadde gjort sterkt inntrykk på ham, var utsultingen av det tyske folk og Versailles-fredens urettferdighet. I løpet av 1920-årene orienterte han seg mer og mer mot det politiske venstre, i vennskap og samarbeid med Sigurd Hoel og Helge Krog («det radikale trekløver»). Han ble medlem av den kommunistiske akademikerorganisasjonen Mot Dag og skrev sosialistiske agitasjonsdikt (trykt i 1930-årene i en avdeling av samlingen Riket er ditt og sammen med noen nyere i Den røde front).

I 1923 var han formann i Det norske Studentersamfund, og i 1923–1928 også formann i Den norske Forfatterforening (viseformann i 1919–1921). Som organisasjonsmenneske var Øverland et unikum; hans forretningsførsel og møteledelse var alltid pinlig korrekt, og utad representerte han foreningen stilfullt og verdig. Han var først og fremst en fagforeningsleder, alltid på vakt for forfatternes rettigheter i kontraktforhold og når det gjaldt bruk av tekster i lærebøker og kringkasting.

Midt oppe i alt dette fikk han også tid til å dikte. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer det ypperste av hans «sentrallyriske» dikt – naturstemninger, selvransakende/spekulative tekster og kjærlighetsdikt, der han stadig kommer tilbake til ensomheten i selve favntaket, følelsen av aldri å kunne nå helt frem til et medmenneske. Det sies gjerne om Øverlands poetiske språk at det er «enkelt», at han skyr de store ord. Riktigere er det at han aldri begår stilbrudd; ordene er samstemte. I mange dikt bruker han motiver fra kristne ritualer og fra folkeeventyrene (som i boktitlene); han forklarte det med at dette var den litteraturen som folk flest kjente og var fortrolig med, og som altså best fungerte som klangbakgrunn.

Samtidig var han kulturpolitisk aktiv. Januar 1933 holdt han i Studentersamfunnet foredrag om Kristendommen – den tiende landeplage, et glitrende usaklig og provoserende stykke retorikk som førte til at han ble stilt for retten, anklaget for blasfemi.

I foredraget sa han blant annet: «Gud er et vesen, som i utvortes henseende ligner oss. Vi er skapt i hans billede. Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hva jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer. Eller kanskje han ikke har det?»

Øverland ble så vidt frikjent; seks av lagrettens ti medlemmer stemte for fellelse, én stemme for lite for domfellelse. Dette var siste gang noen ble tiltalt for brudd på blasfemiparagrafen i Grunnloven, som ble opphevet i 2015.

Han fortsatte også å skrive politiske dikt. Det sterkeste er det antifascistiske diktet Du må ikke sove. To verselinjer fra dette diktet er blant de mest kjente i moderne norsk litteratur.

Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Nesten hundre år etter at diktet ble trykt første gang, i tidsskriftet Samtiden i 1936, er det et av diktene som de fleste norske ungdommer blir kjent med gjennom norskundervisning i skolen.

I 1936 hadde den røde fronten begynt å slå sprekker. Da begynte Moskvaprosessene, mot ledende gammelbolsjeviker, og Arnulf Øverland skrev under på en forfatterprotest der dødsdommene ble stemplet som justismord. På et lukket møte i NKP i Oslo våren 1937 brukte han skarpe ord om prosessene, men han gikk ikke offentlig ut med sitt syn; han ville ikke gi fascistene våpen. Men da Sovjetunionen senhøsten 1939 angrep Finland, reagerte han skarpt og drog på foredragsturné med dikt og appeller for Finlands sak.

Øverland var en av de tolv norske utsendingene til Haag-kongressen i 1948, som la grunnlaget for Europarådet og den europeiske menneskerettskonvensjon, Europabevegelsen og Europa-colleget.

Diktsamlingene Øverland gav ut etter krigen, var blekere og mindre heftige enn diktene fra 1920- og 1930-årene. Til gjengjeld ble han heftigere som polemiker og samtidsdebattant. Først og fremst gjaldt det Sovjetunionen. I artikler, avisinnlegg og foredrag ropte han ut om tvangskollektiviseringen, slaveleirene, sensuren og den politiske ufriheten der, og han mante til forsvar mot den trussel mot verdensfreden som sovjetregimet hadde utviklet seg til.

Sterke ord brukte han også i språkdebatten. Allerede i 1939 hadde han skarpt kritisert samnorskpolitikken som fikk uttrykk i rettskrivningen av 1938; nå ble han, som formann i Riksmålsforbundet i 1947–1956, en forgrunnsfigur i forbundets offensiv mot språkpolitikken. Saklighetsnivået i hans debattbidrag lå ikke særlig høyt; han innbød ikke akkurat til dialog når han kalte motstandernes språkbruk for «sinkenes babbel».

Arnulf Øverland stilte seg også i spissen for språkopprøret i Forfatterforeningen, som i 1949/50 hadde vedtatt å la seg representere i den nyopprettede Norsk språknemnd, der språklig samling var en uttalt målsetting. Etter en opphisset ekstraordinær generalforsamling i foreningen våren 1952, der riksmålsforfatterne nok en gang led nederlag, og en påfølgende uravstemning med samme resultat, meldte 32 medlemmer seg ut, med de tidligere formenn Øverland og Hans Aanrud i spissen, og 28. april dannet flertallet av disse Forfatterforeningen av 1952 (F–52). Øverland ble valgt til den nye foreningens første formann og satt i ett år. Et søksmål mot den gamle foreningen på grunnlag av språknemndas formålsparagraf førte ikke frem; F–52 tapte både i byretten og i Høyesterett. Øverlands kommentar var at Norge ikke lenger hadde noen høyesterett. Han skiftet senere standpunkt til spørsmålet om representasjon i språknemnda, men opprettholdt sitt medlemskap i F–52 til foreningene ble gjenforent i 1965/66.

I 1953 reiste Øverland enda en debatt: Han drog på turné landet rundt med foredraget Tungetale fra Parnasset, der han karakteriserte den modernistiske litteraturen, særlig lyrikken, i ordelag som minnet om hans utfall mot moderne malerkunst omkring 1920; det ble, etter hans mening, utgitt «den ene diktsamling efter den annen med bare rabbel og snikksnakk».

Bare på ett område var han fremdeles radikaleren: Det siste han var opptatt med før han døde våren 1968, var å redigere En kjetters bekjennelser, en samling av gamle foredrag som benektet Guds eksistens.

Urnen hans ble nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. På graven er det reist en byste av ham, laget av Joseph Grimeland.

• Den ensomme fest, 1911 (2. utg. 1924)
• De hundrede violiner, 1912
• Advent, 1915
• Brød og vin, 1919 (utvidet utg. 1924)
• Samlede dikt, 2 bd., 1924 (utvidet utg. i 2 bd. 1936, i 4 bd. 1947–61, i 2 bd. 1979, i 1 bd. 1986)
• Berget det blå, 1927
• Hustavler, 1929
• Jeg besværger dig, 1934
• Riket er ditt, 1934
• Den røde front, 1937
• Ord i alvor til det norske folk, 1940 (utvidet utg. 1959)
• Dikt i utvalg, Stockholm 1944 (svensk utg. s.å.)
• Vi overlever alt. Dikt fra krigsårene, 1945
• Tilbake til livet, 1946
• Fiskeren og hans sjel, 1950
• Sverdet bak døren, 1956
• Den rykende tande, 1960
• Jeg gikk i rosengården. Kjærlighetsdikt i utvalg, 1960
• På Nebo bjerg, 1962
• Livets minutter, 1965
• De hundrede violiner. Dikt i utvalg, (posthumt) 1968
• Samlede dikt 1911–40, 1979 (2. utg. 1998, 3. utg. 1999)
• Samlede dikt 1945–65, 1979 (2. utg. 1999)
• Hold ordet hellig. Dikt i utvalg, utg. ved C. Hambro, 1982

• Den haarde fred. Syv noveller, 1916
• Deilig er jorden, 1923
• Gud plantet en have, 1931
• Noveller i utvalg, 1939 (islandsk utg. Fögur er foldin, Reykjavík 1948, dansk utg. 1962)
• Møllerupgåsens liv og himmelfart og andre troverdige beretninger, 1964
• Essays, red. av H. Nordahl, 1994

• Kapital og åndsarbeid, 1927
• § 142. Kjetterprosessen, 1933 (ny utg. sm.m. Kristendommen – den tiende landeplage i En kjetters bekjennelser, 1969)
• Tre foredrag til offentlig forargelse (herunder Kristendommen – den tiende landeplage, 1933
• Det frie ord, 1935
• Forpostfektninger, 1939
• Er vårt sprog avskaffet?, 1940
• Det har ringt for annen gang. Taler og artikler, 1946
• Norden mellem øst og vest, 1947
• Hvor ofte skal vi skifte sprog?, 1948
• Nøitralitet eller vestblokk, 1948
• Bokmålet – et avstumpet landsmål, 1949
• Nordiske randstater eller atlantisk fred, 1949
• Har jorden plass til oss? Taler og artikler, 1952
• I beundring og forargelse, 1954
• Riksmål, landsmål og slagsmål, 1956
• Om Gud skulle bli lei av oss, 1958
• Verset – hvordan blir det til?, 1959
• I tjeneste hos ordene. Foredrag og artikler, 1963
• Hvor gammelt er Norge?, 1964
• Sprog og usprog, 1967
• En kjetters bekjennelser, (posthumt) 1969
• Om bøker og forfattere. Taler og artikler i utvalg, utg. ved P. Houm, 1972

• Venner, skuespill, 1917 (filmatisert 1960)
• Edvard Munch, i serien Norske kunstnere, 1920
• Olav Duun, Det norske Studentersamfunds folkeskrifter nr. 13, 1926
• Gi mig ditt hjerte. To akter og et efterspill, skuespill, 1930
• Sommernatt og andre landskaper. Dikt og akvareller i utvalg, utgave ved Åsil Øverland, 1987
• Ord av Arnulf Øverland, utgave ved I. Havnevik, 1992

• Arnulf Øverland leser Arnulf Øverland, lydkassett 1989, ny utgave på CD 2001