Anders Olsen

Anders Olsen var fra Senja. Den danske handelsmann og godseier Jacob Severin (1691–1753) hadde fra 1729 oktroi (handelsprivilegium/monopol) på finnmarkshandelen, og det er muligens i den forbindelse at han ble oppmerksom på Anders Olsen. I 1734 fikk Severin oktroi på grønlandshandel, og de neste 15 årene drev han som «Grønlands Patron» handelen og beseilingen på Grønland i samarbeid med blant andre Poul og Niels Egede, sønnene til «Grønlands apostel» Hans Egede. Severin hadde tidligere studert teologi, og han inkluderte misjonering i sin hensikt med aktiviteten på Grønland.

I 1740 ble Niels Axelsen Rasch (1714–1757), som var slektning av Hans Egedes kone Gertrud Nielsdatter Rasch (1673–1735), sendt til Nord-Norge etter oppfordring fra Egede og Severin for å finne noen «Nordlandskarle» som kunne egne seg til å flytte til Grønland. Både Anders Olsen og hans bror Hans var blant de seks utvalgte, kanskje på grunn av Severins tidligere kjennskap til Olsen. Høsten 1741 reiste Olsen-brødrene til København, og neste vår drog de videre til Grønland.

I 1742 ankom Olsen-brødrene Godthåb, som var anlagt av Hans Egede 1721. Der ble de ansatt i handelsvirksomheten av Severin. Det var en større misjoneringsaktivitet i dette området på denne tiden. De første herrnhutiske misjonærene (Brødremenigheten) hadde ankommet i 1733 og grunnlagt misjonsstasjonen Ny Herrnhut i nærheten av Godthåb. Mange av kolonistene ble påvirket, ikke minst de to brødrene fra Senja.

Anders Olsen skrev til grev Ludwig Zinzendorf, brødremenighetens «far», og fortalte at han ville bli to år i handelens tjeneste på Grønland, men deretter reise til menigheten i Herrnhut eller slutte seg til herrnhuterne et annet sted. Han fikk også god kontakt med kateketen Bertel Laersen i Godthåb, som hadde lignende tanker. Det ble imidlertid til at de ble der de var, antagelig fordi de begge gjorde et utmerket arbeid og var blitt nærmest uunnværlige. Olsen-brødrene ble værende på Grønland resten av livet.

Anders Olsen ble etter hvert ansatt som assistent og ble bedt om å bli i tjenesten da Det almindelige octroyerede Handels-Compagnie i København overtok grønlandshandelen i 1750. Fra 1751 til 1753 prøvde han og broren seg som frihandlere (selvstendige handelsmenn) med tillatelse fra kompaniet, men ble samtidig bedt om å rekognosere nordover fra Godthåb med tanke på videre kolonisering. I 1753 fant Olsen det sikrere å gå tilbake til kompaniets tjeneste.

Den 10. august 1752 giftet Anders Olsen seg i Godthåb med den grønlandske kvinnen Tupernat (1726–1789) fra Ravnøerne ved Godthåb, som var datter av selfanger Sanak. De fikk seks barn sammen.

I 1754 ble Olsen bedt av kompaniet om å opprette en handelsplass ved Fiskenæsset (Qeqertarsuatsiaat) syd for Godthåb. Han hadde fortsatt god kontakt med herrnhuterne og hjalp dem med å få opprettet en liten koloni i nærheten, koloni, Lichtenfels.

I 1755 fikk Olsen i oppgave å opprette og bestyre en handelskoloni ved Sukkertoppen, som lå nord for Godthåb. Dette var sikkert etter eget initiativ, for dette var et sted Olsen og hans bror hadde funnet i 1752, og der de hadde overvintret den følgende vinter. På Sukkertoppen ble Olsen frem til 1773, avbrutt av to år midt i 1760-årene, da han i kompaniets tjeneste drev garnfiske etter hvithval ved Holsteinsborg enda lenger nord.

I 1773 foreslo Olsen en ny kolonisering, denne gang syd for Fredrikshåb (Paamiut). Han foretok i 1774 en lang rekognoseringsreise sammen med en sønn ut fra Fredrikshåb og til Kap Farvel, Grønlands sydligste punkt. Litt lenger nord for dette fant han stedet hvor kolonien Julianehåb (Qaqortoq) skulle anlegges. Det ble gjort i 1776, og kolonien ble bestyrt av Olsen frem til 1780. I løpet av denne perioden foretok han en ny rekognoseringstur sydover.

Regnskapsføring var ikke Olsens sterke side, og han fikk et par ganger problemer i forholdet til kompaniet. I 1780 var det slutt, og han ble avskjediget. Han var nå 62 år gammel, og i 1783 flyttet han med familien lenger innover fjordkomplekset fra Julianehåb.

Olsen hadde fortsatt krefter igjen. Han slo seg på kvegavl og jordbruk, først et sted der husene brant, deretter etablerte han en gård ved det gamle bispesetet Garðar (Igaliko). Dette er et frodig område på Grønland hvor gresset gror godt, og det er velegnet til dyrehold, både før og nå. Olsen begynte med sauer, og gården ble etter hvert utvidet med kyr. Ifølge slektstradisjonen søkte han ikke kirke i Julianehåb, men hos herrnhuterne, som hadde en koloni i nærheten som het Lichtenau.

Det var særlig hans yngste sønn Johannes Andersen (1760–1825) som utviklet dyreholdet videre til å bli en stor suksess, og han er blitt kalt for Grønlands første bonde.

Sommeren 1783 la Anders Olsen ut på sin siste rekognoseringsreise sammen med sin eldste sønn, forbi Kapp Farvel og omkring 135 kilometer nordover langs østkysten. Han skulle se etter muligheter for fangst og bebyggelse, men også lete etter spor etter de gamle nordmenn. Det siste hadde han vært opptatt av i hele sin tid på Grønland, og han hadde skrevet en innberetning om ruiner fra norrøn tid. På sin reise kom han 18 mil oppover østkysten før han ble stanset av drivis, og han fikk bare skrevet en kort beretning om reisen.

Anders Olsen sies å ha vært blid, hardtarbeidende og sterkt religiøs. Han døde på gården i 1786, etter 44 års aktivt virke på Grønland.

• Grønlands nyere historie
• handelskompani
• oppdagelsesreiser
• utforskning av Grønland

• Anders Olsen i Dansk biografisk leksikon

• Bobé, L.: «Anders Olsen og hans Slægt ved Igaliko», i Det Grønlandske Selskabs Aarsskrift, 1914
• Ostermann, Hother: Nordmænd paa Grønland 1721–1814, bind 2, 1940
• Johannessen, Finn Erhard: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 7, 2003
• Sollied, P.R.: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 10, 1949