Anatole France

Frances diktning er preget av ironi og medfølelse, vidd og skarp intelligens, ofte sensuelt betont, som i de historiske romanene Thaïs (1890, norsk oversettelse 1932) og La Rôtisserie de la reine Pédauque (1893, norsk oversettelse Vertshuset dronning Gåsefot, 1934).

Protest mot tvang og urettferdighet slo ut i radikal politisk innsats (blant annet var han en ivrig forsvarer av Alfred Dreyfus) og skarp sosial satire (Histoire contemporaine, 1897–1901). I 1918 hyllet France den russiske revolusjon og skrev i kommunistiske aviser.

Selvbiografiske arbeider som Le Livre de mon ami (1885, norsk oversettelse 1922) gir poetiske bilder fra barndommens Paris. For øvrig kan nevnes biografien Vie de Jeanne d'Arc (1908), som viser hans anti-katolske holdning, romanen L'Île des pingouins (1908) og den historiske fortellingen Les Dieux ont soif (1912, norsk oversettelse Gudene tørster, 1957), med emne fra Den franske revolusjon.

France fikk Nobelprisen i litteratur i 1921 og ble betraktet som en dikterhøvding i samtiden, men har fått liten innflytelse på utviklingen av fransk litteratur. Mange hevder at han var altfor bundet til sine litterære forbilder.

• Frankrikes litteratur

• Nobelstiftelsens nettsider om Anatole France

• Bancquart, Marie-Claire: Anatole France : un sceptique passionné, 1984, isbn 2-7021-1324-9
• Suffel, Jacques: Anatole France, 1946
• Levaillant, Jean: Les aventures du scepticisme : essai sur l'évolution intellectuelle d'Anatole France, 1965