Alta

Den vestlige delen av Alta består av ville, storslagne fjell som er rester etter Den kaledonske fjellkjeden. Høyest rager Vuorašnjárggaháldi (Haldde) på 1149 meter over havet. Den østlige delen av kommunen tilhører Finnmarksviddas grunnfjellsområde med kvartsittskifre (Altaskifer), sandstein og gabbro. Dette østlige området er gjennomskåret av dalfører med flere betydelige vassdrag. Det viktigste vassdraget er Altaelva/Álttáeatnu, som er en av Norges beste lakseelver. Altaelvas løp gjennom Šávču danner Norges mest utpregede canyon.

De største dalførene er Altadalen, Eibydalen og Tverrelvdalen. Andre viktige dalfører er Vesterdalen og Trangdalen, sidedaler til Eibydalen, og Mattisdalen, som munner ut i Kåfjordbotn innerst i Altafjorden.

Ved munningen av Altadalen, der Alta by ligger, er landskapet flatt. Dalene er frodige, med den rikeste furuskogen i Finnmark. Kysten er ofte sterkt innskåret. Øyene har de eneste forekomster av nefelin i Vest-Europa.

Klimaet er kontinentalt; tørt og varmt om sommeren, kaldt om vinteren, og lite nedbør. Om vinteren blåser det ofte utfallsvind, for det meste fra sørvest–sørøst, og bidrar til at det meste av Altafjorden holdes isfri. Høyeste midlere maitemperatur ble målt i 2013 med 8,5 °C. Høyeste temperatur for januar i Finnmark ble målt i Alta den 24. januar 2022. Minst januarnedbør i Alta kom i 2014 med 3,7 millimeter. Mest oktobernedbør kom i oktober 2013 med 85,6 millimeter.

• Se også artikkelen Finnmarks klima.

Alta er Finnmarks mest folkerike kommune. Folketallet har i etterkrigstiden hatt jevn og til dels sterk vekst, spesielt fra siste halvdel av 1980-årene. Tettstedene Bossekop, Elvebakken og Buktahar vokst sammen til ett sammenhengende tettsted, Alta by. I de nederste deler av Altadalen og Tverrelvdalen er bosetningen forholdsvis tett.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det fem tettsteder i Alta. Tettstedene er til sammen 11,2 km².

Alta er ellers tynt befolket. Bebyggelsen er ellers fordelt på små grender, hovedsakelig ved fjordarmer og viker, slik som Talvik, Kåfjord og Rafsbotn.

Alta har både størst jordbruksareal og størst gjennomsnittlig bruksstørrelse blant kommunene i Finnmark. Mer enn 90 prosent av jordbruksarealet er eng. Poteter dyrkes med godt utbytte, og tidliggrønnsaker gir bra avlinger. Fra gammelt av gikk korngrensen til Alta, men korn dyrkes ikke lenger. Fiske drives vesentlig fra kommunens ytterområder både i fjordene og på kysten.

Alta er et av landets industrivekstområder (SIVA-anlegg) med mekanisk industri og brytning av Altaskifer med sliperi i Bossekop. På Stjernøy finnes Sibelco Nordics anlegg for utvinning av nefelinsyenitt. For øvrig finnes betongvarefabrikk, flere trevarefabrikker og sagbruk, meieri og handelsgartneri.

Alta har utviklet seg til å bli det viktigste handels- og servicesenter for Finnmark og Nord-Troms. I de senere år er cruiseturisme blitt en viktig næring. Med merkenavnet Nordlysbyen tilbys turistene opplevelser i arktisk miljø.

Alta er kommunen med størst vannkraftproduksjon i Finnmark, og er en middels stor kraftkommune på landsbasis. De seks vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 780 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Alta (i drift fra 1987), som står for nesten hele vannkraftproduksjonen. Andre store kraftverk er Kåven (1952) og Mølleelva (2018). Statkraft Energi er hovedeier av nesten all vannkraftproduksjonen i kommunen.

Utbyggingen av Alta kraftverk var svært omstridt, se Alta-saken.

Alta er et viktig kommunikasjonssenter. E6 gir forbindelser til Kirkenes og Hammerfest, Kautokeino og til det finske og svenske veinettet via riksvei 93. Øksfjord har anløp av Hurtigruta og hurtigbåtrute til Hammerfest og den øvrige del av kommunen. Det er fergeforbindelse Øksfjord–Hasvik. Alta lufthavn hører til stamrutenettet Oslo–Kirkenes og har flere anløp daglig. Flyplassen er planlagt utvidet med forlenget rullebane.

Altagård var frem til 1995 standkvarter for Alta bataljon.

Alta hører til Finnmark politidistrikt, Vestre Finnmark tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Vest-Finnmark regionråd sammen med Hammerfest, Hasvik, Kvalsund, Loppa, Måsøy og Nordkapp.

Alta kommune tilsvarer de to soknene Alta og Talvik i Alta prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Alta til Altens fogderi i Finmarkens amt.

Ved Hjemmeluft, 1,5 kilometer vest for Alta tettsted, er det gjort enestående funn av helleristninger. Det er 14 områder med 3000 ristninger, de eldste opptil 6000 år gamle (Alta-ristningene). Her er også sju fortidsboplasser som er mellom 2000 og 5000 år gamle. Feltet er et av de største helleristningsfelt i verden, og er på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv. Alta museum ligger i tilknytning til helleristningsfeltet.

I Komsafjellet, mellom Bukta og Bossekop, er det funnet spor etter bosetning fra Komsakulturen som er 5000–10 000 år gammel.

I Kåfjord var det i perioden 1826–1878 et kobberverk i drift. Kåfjord hadde den gang flere innbyggere enn Hammerfest og var Finnmarks største sted. A/S Sulitjelma drev gruvene til de ble nedlagt i 1909.

Nordlyskatedralen ble vigslet i januar 2013. Alta Soul & Blues Festival arrangeres årlig siden 2003. Finnmarksløpet har start og målgang i Alta sentrum, der også Laksens hus ligger.

Opprinnelsen til stedsnavnet Alta er uklar. Én teori er at det er utledet av samisk alda, 'offerplass', en annen at det kommer av norrønt ǫlpt, 'svane', som heter alptir i flertall, mens en tredje teori tar utgangspunkt i finsk alaattia (lavland).

• Alta tettsted
• Altafjorden
• Altaelva
• Altadalen
• Tverrelvdalen
• Altaskifer
• Alta-ristningene
• Komsakulturen
• Finnmark
• UNESCOs verdensarvliste

• Alta kommune
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Alta
• Helleristningsfeltene i Alta på Lokalhistoriewiki

• Andersen, Trygve: Dagligliv og røtter i Altafjorden, 2006.
• Eilertsen, Sverre: Kråknes og Melsvik : to bygder i Altafjorden, 2005.
• Nielsen, Jens Petter & Kjell Roger Eikeset: Altas historie, 1990–2003, fire bind.
• Nielsen, Jens Petter: Altas historie, 1520–1826, ett bind
• Thomassen, Henrik: Kvenvik – Kåfjord : historie 1603–1900, 1999.
• Tverrelvdalens slektshistorie, andre utgave 1995.