Navn på de østlige deler av Europa. Området er ikke klart avgrenset geografisk, og hvilke land som er en del av østeuropa er i stadig endring i daglig bruk. Historisk sett kan man identifisere tre perioder med en relativt stabil forståelse av østeuropa, fra middelalderens ortodoks-katolske kirkesplittelse, opplysningstidens sivilisasjonsbegrep og den kalde krigens politiske jernteppe. I dag er begrepet i endring, og østeuropas vestlige grense trekkes stadig lengre østover.
Historisk utvikling
Kristenhet
Den første klare inndelingen av Europa i en vestlig og en østlig del kan spores tilbake til det store skismet mellom ortodoks og katolsk kristendom som ble formalisert i 1054. Skillet spredde seg nordover fra middelhavsområdet med kristningen av resten av Europa i tidlig- og høymiddelalder, og kan sies å ha blitt gjort permanent ved den katolske kristningen av Norden og den ortodokse av nåtidens Russland rundt årtusenskiftet. Østeuropa, definert som den ortodokse kristenheten eller i mer utvidet forstand som den delen av Europa med slaviskspråklig befolkning, var viktig i tsartidens Russland og innen panslavismen på 1800-tallet.
Opplysningstiden
Østeuropa som begrep er imidlertid av nyere dato, og ble vanlig under opplysningstiden på begynnelsen av 1700-tallet. Som med kristenhetsbegrepet var opplysningstidens østeuropabegrep mere kulturelt betinget enn rent geografisk.
For opplysningstidens geografer signaliserte det sivilisasjonsgrad. Østeuropa var et steg mellom det siviliserte Europa og det barbariske Asia. Tanken om et barbarisk Europa var langt fra nytt. Helt siden romertiden hadde man sett på søreuropa som sivilisert og nordeuropa (da spesielt Norden, Baltikum og nåværende Russland) som villt og usivilisert.
Østeuropa som begrep oppstod som et resultat av en endring i europeiske holdninger til nordeuropa i denne perioden, som ble gradvis ansett for å være mer sivilisert enn før, og Russland, som ikke ble det. Denne endringen ble aktivt drevet fram av skandinaviske intellektuelle og tyske germanister. Svensker var spesielt ivrige i å bygge opp dette nye skillet. En bok av den svenske offiseren Philip Johan von Strahlenberg fra 1730 var blant de første som brukte begrepet østeuropa. Den svenske historikeren Johann Thunmann bygget i en bok fra 1774 videre på denne forståelsen av øst- og vest som basert på dannethet: I følge ham rådet opplysningstidens ånd i vesteuropa, mens østeuropa fortsatt var vill, upløyet intellektuell jord som ventet på å bli kultivert.
Kjernen i denne kulturelt-geografiske inndelingen var opplysningstidens tro på historie som en ensrettet marsj mot høyere og høyere grad av silivisasjon, hvor de vestlige deler av Europa ledet an. Verden kunne deles inn i siviliserte folk i Europa, barbariske folk som kinesere og indere, og ville folk som urinnvånere i Amerika eller Australia. Østeuropa ble i dette verdensbildet sett på som det underutviklede Europa, bindeleddet mellom sivilisasjon og frihet i vest og barbari og despoti i øst. Dette bildet av østeuropa ble forsterket av det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa etter napoleonskrigene, hvor Russland tok på seg rollen som konservativ, antirevolusjonær «politimann» for eksempel ved å hjelpe Østerrike med å slå opprør under de liberale revolusjonene i 1848-49.
Denne konseptualiseringen ble forsterket av nasjonene som grenset til Russland. Det var for eksempel en sterk trend i polsk nasjonalistisk historieskriving på slutten av 1800, som pekte på landets rolle som bolverk mot barbariske horder fra øst, som mongoler, tyrkere og russere. Denne tankegangen ble tatt et steg videre i tysk nasjonalisme, hvor det barbariske østeuropa ikke ble sett på som en trussel men som et ekspansjonsfelt, en upløyd mark for tysk sivilisasjon, for «Lebensraum».
Den kalde krigen
Den andre verdenskrigs slutt satte en stopper for den tyske «drang nach osten». Sovjetunionen hadde vunnet en knusende seier over nazityskland og opprettet et belte av satellittstater som strakk seg hele veien fra Russlands grenser til midten av Tyskland. Østeuropa ble nå synonymt med de kommunistiske landene i Europa, landene øst for Churchills jernteppe som strakk seg fra Stettin til Trieste.
Den kalde krigens østeuropa viser til hvilken grad begrepet var fleksibelt geografisk, men relativt stabilt som en kulturell konstruksjon. Det østlige barbari som truet vestlig frihet var nå flyttet fra Russland til midt i Tyskland og grensen til Italia, men den kulturelle forståelsen av en inndeling mellom et despotisk og ufritt øst og et fritt og sivilisert vesteuropa bestod nesten uendret.
Etter jernteppets fall
Den kalde krigens slutt har sett en relativt rask retrett av østeuropa som geografisk begrep. Den kalde krigens todeling av Europa langs den kalde krigens skillelinjer brukes nå stort sett mest av eldre mennesker i tidligere vesteuropa og nordamerika. Grensen for hva som regnes som østeuropa i almenn bruk har trukket seg østover, og omfatter nå stort sett bare det europeiske Russland og russiskvennlige tidligere sovjetstater.
Det er flere grunner til denne bevegelsen østover. Med kommunismens fall var det utvilsomt naturlig at russiske vasallstater i Europa vendte seg vekk ikke bare fra Russland men fra å bli geografisk kategorisert sammen med dem. Dette har utvilsomt blitt forsterket av EU og NATOs ekspansjon østover. Men den geografiske retretten av østeuropa som begrep kan nok også sees i sammenheng med den kulturelle bagasjen til termen fra dets opprinnelse i opplysningstiden.
Østeuropa, i motsetning til andre geografiske inndelinger av Europa, som nordeuropa, søreuropa og vesteuropa, har i svært liten grad vært et selvvalgt begrep. Det kom fra vesteuropeiske tenkere, og ble brukt til å dra en grense mellom et kulturellt og intellektuelt ledende Europa og et mindre avansert østen. At eliter i tidligere østblokkland har brukt mye krefter og tid på å endre sine gruppeidentiteter er derfor forståelig. Innbyggere og myndigheter i disse landene foretrekker nå å tilhøre et omdefinert sentraleuropa eller, for de baltiske landene nordeuropa.
Definisjoner i bruk i dag
Begrepet østeuropa brukes imidlertid fortsatt i mindre grad i enkelte internasjonale oversikter. FNs statistikkdivisjon bruker fortsatt en definisjon av østeuropa som er nærmest identisk med Warszavapakten under den kalde krigen. Mange andre internasjonale organisasjoner, som OECD og EU, bruker den samme inndelingen som FN, men kaller området for sentral- og østeuropa isteden. CIA World Factbook kaller kun tidligere sovjetstater i Europa for østeuropa, og bruker begrepene sentraleuropa og sørøsteuropa om resten.