Rettsvesen i Norge

Rettsvesenet i Norge, det vil si domstolene, er en del av det offentlige styringssystemet i Norge, se Norges politiske system.

De alminnelige domstolene er delt i tre nivåer: tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. I tillegg finnes flere særdomstoler.

Maktfordeling

I tråd med maktfordelingsprinsippet er makten delt mellom en lovgivende og bevilgende myndighet (Stortinget) en utøvende myndighet (ifølge Grunnloven Kongen, i våre dager i praksis regjeringen) og en dømmende myndighet (domstolene, rettsvesenet). Domstolene betegnes ofte som den tredje statsmakt.

Domstolene er altså uavhengige av de øvrige statsmakter. De dømmer etter de lovene som Stortinget har vedtatt og anvender også andre rettskilder. De alminnelige domstolene hører administrativt under Domstoladministrasjonen.

Domstolene, særlig Høyesterett, fører også en viss kontroll med den lovgivende og utøvende makt. Domstolene har rett til å prøve om lover er grunnlovsstridige, og om forvaltningsvedtak er lovstridige. Den siste rollen har politisk vært sett på som særlig viktig. Hvis domstolene finner at en lov eller en lovbestemmelse er grunnlovsstridig, kan de sette den til side (la være å bruke den i konkrete saker). Denne «sensurretten» domstolene har overfor Stortinget, er ikke grunnlovfestet og har vært omstridt.

Prøvelsesretten ble særlig hevdet og brukt i perioden 1884–1918, da flere radikale lovreformer ble stanset av Høyesterett. Siden har domstolene vært mer tilbakeholdne med å bruke prøvelsesretten, men den er allikevel allment anerkjent. Alle nivåer i det ordinære domstolsvesen kan prøve lover, men saker som inneholder et element av lovprøvelse, vil i praksis alltid ende hos Høyesterett. Domstolenes rett til å prøve både individuelle forvaltningsvedtak og administrative forskrifter har aldri vært anfektet.

Alminnelige domstoler

De alminnelige domstolene i Norge var før 1. januar 2008 Høyesterett, Høyesteretts kjæremålsutvalg, lagmannsrettene, tingrettene og forliksrådene. Etter 1. januar 2008 skiftet kjæremålsutvalget navn til Høyesteretts ankeutvalg og regnes ikke lenger som en egen domstol, men som en del av Høyesterett. Forliksrådene fikk samtidig en noe mer begrenset domsmyndighet enn tidligere og regnes ikke lenger til de alminnelige domstolene. De defineres i domstolloven av 13. august 1915 nr. 5 som meklingsinstitusjoner med begrenset domsmyndighet, jf. tvistelovens § 6-10.

De alminnelige domstolene er etter disse endringene delt i tre nivåer:

• Tingretten dømmer i første instans. Det finnes 64 domstoler i første instans fordelt på 63 domssogn. Det eneste domssogn som har to førsteinstansdomstoler, er Oslo (Oso tingrett og Oslo byfogdembete).
• Lagmannsretten dømmer i andre instans. Det finnes 6 lagmannsretter. Området hvor en lagmannsrett har sin myndighet, kalles lagdømme. Hvert lagdømme består av flere lagsogn.
• Høyesterett dømmer i siste instans og har hele landet som rettskrets.

De alminnelige domstolene dømmer i både sivile saker og straffesaker.

• Gangen i en straffesak er beskrevet i artikkelen straffeprosess.
• Gangen i en sivil sak er beskrevet i artikkelen sivilprosess.

Avgjørelser på ett nivå kan ankes til neste nivå, men at man anker betyr ikke at saken automatisk blir prøvet for et nytt nivå. Det er egne regler for anke i sivile saker og anke i straffesaker.

I 2016 ble 16 625 sivile tvistesaker behandlet av domstolene i første instans, som også behandlet 54 110 straffesaker som enedommersaker og 14 939 straffesaker som meddomsrettssaker.

Særdomstoler

I tillegg til de alminnelige domstolene finnes det særdomstoler som dømmer i spesielle saker.

• Jordskifterettene dømmer i en del saker om eiendom etter jordskifteloven. Jordskifterettenes avgjørelser kan ankes til jordskifteoverrettene.
• Arbeidsretten dømmer i kollektivarbeidsrettslige rettstvister, det vil hovedsakelig si tarifftvister, etter arbeidstvistloven og tjenestetvistloven.
• Skjønnsrettene avgir skjønn etter plan- og bygningsloven og i visse saker om frivillig erverv av grunn og rettigheter.
• Utmarksdomstolen for Finnmark behandler tvister som oppstår etter utredninger av bruks- og eierrettigheter til den grunn som Finnmarkseiendommen har overtatt.
• Konsulrettene foretar bevisopptak i utlandet.
• Riksretten kan nedsettes for å avgjøre spørsmål om strafferettslig ansvar for medlemmer av Regjeringen, Høyesterett og Stortinget "for straffbart eller annet rettsstridig forhold når de har brutt sine konstitusjonelle plikter" (Grunnlovens § 86).

Trygderetten har mange trekk felles med en særdomstol, men er formelt å anse som et forvaltningsorgan.

Administrasjon

Domstolene hørte tidligere administrativt inn under Justisdepartementet, men siden 2002 hører de alminnelige domstolene under Domstoladministrasjonen, som i 2006 fikk ansvaret også for jordskifterettene. Nyordningen var ment å markere en klarere maktfordeling med et mer selvstendig rettsvesen. Domstoladministrasjonen holder til i Trondheim.

Historie før 1814

De eldste kjente rettskilder hos oss er muntlig overlevert sedvanerett som gjaldt for begrensede rettsområder og begrensede geografiske områder. Det man kunne kalle et rettsvesen, var knyttet til og ble utviklet på tingene der alle frie menn møtte fram, avsa dom og sa rett på hele samfunnets vegne. Den opprinnelige tingordning er lite kjent, men det er på det rene at større eller mindre områder var organisert med egne bygde- og herredsting, fylkesting osv. og delvis knyttet sammen ved felles lov. Rettsutviklingen skjedde ved konkrete avgjørelser på tingene.

I flere av de gamle landskapslovene fins det bestemmelser om et dømmende organ som ble kalt dóm (norrønt dómr), og som var en kollegial voldgiftsrett oppnevnt av partene i en tvist. Det fins regler om dómar i flere av de gamle landskapslovene. Skiladomen hadde til oppgave å fastslå faktum i saker der dette var uklart. Sættardomen trådte i funksjon der det var enighet om faktum, men ikke om rettsvirkningene, for eksempel hvor stor erstatning en saksøker hadde krav på.

I tidens løp ble større deler av landet, trolig under medvirkning av kongene, forent til mer omfattende rettsområder med felles lagting, slik at størsteparten av landet til slutt hørte under fire eller fem slike ting, Gulating, Frostating, Eidsivating, Borgarting og trolig et ting for Hålogaland. Lagtingene hadde opprinnelig både lovgivende og dømmende funksjoner. Se under lagting og de enkelte lagtingene.

Rettsenhet ble i Norge oppnådd tidligere enn i noe annet land i Norden ved Magnus Lagabøtes landslov (1274) og bylov (1276). I lands- og byloven er skila- og sættardomen fraværende. I stedet har en nemnd oppnevnt av sysselmannen, som var en kongelig tjenestemann, fått dømmende myndighet.

Lagmannen, som fra kong Sverres tid (1184-1202) i likhet med nemndemenn og lagrette var kongelig oppnevnt, kom nå til å innta en sentral stilling, og antallet lagtingskretser ble etter hvert betydelig utvidet. Ved siden av var det en særskilt kirkelig jurisdiksjon. Den øverste domsmyndighet i appellsaker var etter Magnus Lagabøtes lands- og bylov lagt til kongen og hans råd og ble under unionen med Danmark utøvd på herredager eller retterting. Lagtinget kom i tidens løp til å få karakter av en appelldomstol med bygdeting og bymøter som underordnede instanser. Til bygdetinget ble det mot slutten av 1500-tallet knyttet en edsvoren skriver (sorenskriver), og i byene fikk kongens fogd (byfogden) en lignende stilling.

I 1590-1591 ble det gjennomført en enhetlig ordning av rettsvesenet ved at bygdetingene avsa dom som første instans med lagtinget som andre instans. Den øverste domsmyndighet i appellsaker lå hos Kongen.

Etter innføringen av eneveldet ble det i 1661 opprettet en høyesterett for Danmark, og denne kom fra 1666 også til å omfatte Norge, idet den ble overinstans for den såkalte Overhofret på Akershus, som ble etablert samme år. Ifølge Christian Den Femtis Norske Lov (1687) var de ordinære domstolene i landdistriktene sorenskriver, lagmann, overhofretten og den dansk-norske høyesterett. For byene var de tre sistnevnte instanser de samme, mens de to første var byfogd og rådstuerett. Ved forordning av 1797 ble appellsystemet forenklet, idet overhofretten, rådstuerettene og lagtingene med lagmannsembetene ble opphevet. I stedet fikk man en stiftsoverrett i hvert av de fire stiftssteder Christiania, Bergen, Trondhjem og Christiansand.

Domstolenes utvikling etter 1814

Den domstolsordningen som gjaldt ved atskillelsen fra Danmark i 1814, ble inntil videre opprettholdt, likevel slik at det i samsvar med Grunnloven av 17. mai 1814 ble opprettet en høyesterett for Norge (1815). I Grunnloven sto (og står) det lite om rettsvesenet, bortsett fra at Høyesterett skal dømme i siste instans, og noen bestemmelser om Riksretten.

I de første 50 år etter 1814 ble det innført egne sjøretter, håndverks- og handelsretter. De fire største byene fikk kollegiale byretter med appell (anke) direkte til Høyesterett. Men mer prinsipielle endringer i rettspleien fant først sted ved straffeprosessloven av 1887, som bl.a. organiserte særskilte lagmannsretter (med jury) til behandling av mer alvorlige straffesaker samtidig som den reformerte behandlingen av straffesaker ved underordnet rett (forhørsrett, meddomsrett).

Mer betydningsfullt er det kodifikasjons- eller konsolidasjonsarbeid som på annen måte har funnet sted fra slutten av 1800-tallet innenfor den offentlige rett. Viktige rettspleielover var straffeprosessloven av 1887, straffeloven av 22. mai 1902, domstolsloven av 13. august 1915, tvistemålsloven av 13. august 1915. Straffeprosessloven av 1887 ble etter hvert erstattet av straffeprosessloven av 22. mai 1981, og tvistemålsloven ble erstattet av tvisteloven av 17. juni 2005. Straffeloven av 1902 ble erstattet av ny straffelov av 20. mai 2005. Fra 1936 ble lagmannsrettene også appellinstans for sivile saker (uten jury, men eventuelt med meddommere) og avløste for så vidt de tidligere overretter, som ble nedlagt. Den store rettergangsreform i 1915, som bortsett fra fellesregler for alle domstoler ikke berører strafferettspleien, ble satt delvis ut i livet 1927. I og med innføringen av sivile lagmannsretter 1936 var reformen gjennomført i sin helhet, dog med den viktige forandring at Høyesterett ikke, som opprinnelig forutsatt, bare hadde anledning til å prøve rettsanvendelse og saksbehandling, men også skulle kunne prøve bevisbedømmelsen.

I 1995 ble den såkalte to-instansreformen satt i verk. Inntil da ble straffesaker hvor maksimumsstraffen overskred seks års fengsel, fremmet direkte for lagmannsretten. Etter reformen skal alle saker fremmes for tingretten med mulighet til å anke til lagmannsretten.