Litauen, republikk i Nordøst-Europa. Landet ligger ved Østersjøen og er den sørligste av de tre baltiske statene. Landet har statsgrense med Latvia i nord, Hviterussland i øst og sør, Polen i sør samt med Russlands Kaliningrad-distrikt i sørvest.
Litauen ble på 1300-tallet en stormakt i Europa. På slutten av 1300-tallet gikk Litauen sammen med Polen i en union, der Polen gradvis ble toneangivende. Mesteparten av de gamle litauiske landområdene kom under Russland da Polen ble delt på slutten av 1700-tallet. Den nasjonale bevegelsen slo gjennom relativt seint blant de baltiske litauerne, og var en realitet først på 1880-tallet. Samlingspunktet var det litauiske språket. Etter første verdenskrig ble republikken Litauen opprettet, og var et demokrati fram til et fascistinspirert kupp i 1926.
Etter den andre verdenskrig ble Litauen sovjetrepublikk, den eneste i Sovjetunionen med romersk-katolsk flertall i befolkningen. Litauen unngikk den store innflyttingen av medborgere fra andre sovjetrepublikker, som Latvia og Estland opplevde. Litauen var en av sovjetrepublikkene der ønsket om løsrivelse fra Sovjetunionen stod sterkest på slutten av 1980-tallet. I september 1991 anerkjente Sovjetunionen Litauens selvstendighet. I 2004 kom landet med i EU og Nato.
Nasjonalsangen er «Tautiška giesmė», som betyr «Nasjonalsangen», og åpner med ordene "Lietuva, Tėvyne mūsų" eller «Litauen – Vårt Fedreland».
Geografi og miljø
Litauen ligger på den østeuropeiske sletta, som starter ved Uralfjellene. Ved kysten av Litauen går den baltiske landryggen som utgjøres av en bred rekke av moreneåser. Den viktigste elva er Nemunas som har sitt utspring i Hviterussland, renner gjennom Kaunas og danner grensa mellom Litauen og Russland. Nesten hele Litauen er moreneland fra weichselistiden. Kysten er en eneste lang sandstrand. I de sørlige delene av landet er det mange små sjøer, og sjøer utgjør 1,5 prosent av arealet i Litauen. Høydedragene i sørøst er en del av de hviterussiske høyder. Her ligger landets to høyeste punkter, Aukštasis kalnas (Aukštojas-fjellet) og Juozapinės kalnas (Josefsfjellet) på 294 moh.
Det franske Institut Géographique National har beregnet Europas midtpunkt til å ligge i den lille landsbyen Purnuškės litt nord for Litauens hovedstad, Vilnius.
Litauen har et moderat innlandsklima med middeltemperaturer i januar på mellom –3 og –7 °C og julitemperatur 17–18 °C. Ved Kaunas er elva Nemunas islagt 2–3 måneder. Nedbøren varierer fra 550 mm i øst til 700 mm i vest. Havnebyen Klaipėda ved Østersjøen er isfri.
- Les mer om Litauens geografi, Klima i Litauen, Dyreliv i Litauen og Planteliv i Litauen.
Folk og samfunn
Etniske litauere utgjør 84 prosent av befolkningen mens 6,6 prosent regner seg som polakker, 5.8 russere og 1,8 hviterussere. Andre grupper er tatarer og karaitter. De fleste innbyggerne kan kommunisere både på litauisk og russisk, men 82 prosent regner litauisk som morsmålet sitt, åtte prosent russisk, 5,6 prosent polsk og 4,9 uspesifisert.
Det litauiske språket er indo-europeisk og utgjør sammen med latvisk og regionalspråket latgalisk den baltiske språkgruppa. Av de levende indoeuropeiske språkene er det litauisk som har bevart klart flest fellestrekk med proto-indoeuropeisk, og det har mange paralleller til sanskrit.
Romersk-katolsk kristendom dominerer med 77 prosents tilslutning. Fire prosent er russisk-ortodoks og én prosent gammel-troende. Ulike protestantiske retninger utgjør også rundt én prosent. Muslimer, jøder og karaitter utgjør til sammen litt under én prosent. Litt over 16 prosent svarer «vet ikke» eller «uspesifisert» på spørsmålet om religiøs tilknytning.
De etniske litauerne er med sine 2,6 millioner i Litauen langt fler enn esterne, som er 0,9 millioner i Estland og latvierne, som er 1,2 millioner i Latvia. Gjennom hele sovjetperioden lå andelen litauere i republikken på rundt 80 prosent mens andelen estere i Estland og latviere i Latvia gikk gradvis ned på grunn av innflytting fra andre sovjetrepublikker. De siste par tiårene har det vært en massiv emigrasjon fra de baltiske landene. Én av fem innbyggere i Litauen har forlatt landet etter uavhengigheten i 1991.
Største byer er Vilnius med 526 000, Kaunas med 307 000 og Klaipėda med 159 000 innbyggere. Av landets innbyggere bor 66,5 prosent i by (2014). Levealderen er 71,2 år for menn og 81 år for kvinner (2014).
- Les mer om Litauens befolkning
Stat og politikk
Litauen er en semi-presidentiell republikk. Regjeringen må ha støtte fra nasjonalforsamlingen og presidenten velges direkte.
Nasjonalforsamlingen heter Seimas og har ett kammer. De 141 representantene velges for fire år. 71 av representantene velges som direktemandater i valgkretser mens 70 representanter velges på nasjonale lister med forholdstallsvalg. Sperregrensa er på fem prosent for partier og sju prosent for valgforbund. Med to tredelers flertall kan Seimas endre grunnloven.
Litauens president har forrang foran utenriksministeren i utformingen av landets utenrikspolitikk og kan nedlegge veto mot lover vedtatt av Seimas. Presidenten velges for fem år.
Litauen har ett offisielt språk – litauisk. Landet har verken ratifisert eller undertegnet Den europeiske pakt for regionale språk eller minoritetsspråk. I det østlige Litauen der det mange steder er polsk befolkningsflertall, er det ikke tillatt med gateskilt på polsk. Polske og russiske medborgere av Litauen må litauifisere navnene sine i offentlige dokumenter.
Litauen ble medlem av FN ved selvstendigheten 1991. Landet er også medlem av de fleste av FNs særorganisasjoner, blant annet Verdensbanken, for øvrig av blant annet OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) og Europarådet. De baltiske republikkene har dannet et eget Baltisk Råd. Litauen ble medlem av NATO og EU 2004 (Schengen-samarbeidet siden 2007).
Det politiske livet i Litauen er preget av relativt mange partier med jevnbyrdig oppslutning. Sosialdemokrati, nasjonalkonservatisme og ulike former for populisme er de viktigste retningene. Agrare og liberale partier gjør seg også gjeldende.
- Les mer om Litauens politisk system og Litauens forsvar.
Historie
Litauen ble til som stat midt på 1200-tallet og ble alt på 1300-tallet en stormakt i Europa under storhertug Gediminas. Hovedstaden var Vilnius. Storhertugdømmet stod i mot de germanske framstøtene vestfra og ekspanderte østover inn på slavisk-bebodd territorium. Slik kom de baltiske litauerne i mindretall i et storhertugdømme som på sitt største strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet og inneholdt handelsveiene langs elvene Memel (Nemunas) og Dnepr. Gammelhviterussisk var administrasjonsspråket.
Litauerne var blant de siste i Europa til å bli kristnet. Dette skjedde først i forbindelse med at landet gikk i personalunion med Polen i 1386. Denne unionen ble stadig tettere og i 1569 gikk den over til realunion og en sammensmelting av de to landene. Etter hvert gikk den litauiske adelen over til polsk språk. Bøndene forble litauiske. Da Polen ble delt mellom Prøyssen, Østerrike og Russland på slutten av 1700-tallet, havnet det meste av Litauen under russisk styre. En liten del – ved kysten – kom under Prøyssen og ble kalt Lille-Litauen.
De litauiske områdene var kjerneområder for de polske opprørene mot det russiske tsar-veldet i 1831 og 1863. I og med opphevelsen av livegenskapet i Russland på 1860-tallet ble det åpnet nye muligheter for de etniske litauerne, som var hadde vært eiendomsløse bønder. På 1880-tallet vokste det fram en intelligentia blant dem. De utviklet en nasjonal bevegelse basert på etnisitet, konsentrert om det litauiske språket. Også en annen retning vokste fram, der man ønsket å videreføre tradisjonen fra det territorielt store, fler-etniske og fler-konfesjonelle Polen-Litauen. Både Polens nasjonalskald, Adam Mickiewicz og landsfaderen Józef Piłsudski regnet seg som litauere.
Etter den første verdenskrig ble Republikken Litauen opprettet som nasjonalstat på den lille delen av det historiske Litauen der de etniske litauerne var i flertall. Det var to unntak som skapte strid. De litauiske nasjonsbyggerne ønsket å ha med den hovedsakelig tysk-bebodde byen Memel (nå Klaipėda) og Wilno (nå Vilnius) der flertallet var polsk og jødisk og det litauiske befolkningsinnslaget var ubetydelig. Polen tok Vilnius i 1920, men Litauen fikk Klaipėda i 1923. I mellomkrigstiden var Kaunas hovedstad. Vilnius ble endelig innlemmet i Litauen og gjort til hovedstad først i forbindelse med at Litauen ble sovjetrepublikk i 1940.
De første årene som del av Sovjetunionen innebar massive tiltak for å undertrykke opposisjonen. Fengslinger og henrettelser fikk stort omfang. Om lag 400 000 ble deportert til det indre av Sovjetunionen. En anti-sovjetisk partisangruppe eksisterte helt fram til 1953. Antanas Sniečkus var leder for det litauiske kommunistpartiet 1940-74 og nøt respekt utover partiets egne medlemmer som forsvarer av litauisk språk og kultur innenfor de sovjetiske rammene. Samtidig var Litauen den sovjetrepublikken der motstanden mot regimet fikk massestøtte, slik som i 1979 da 149.000 skrev under på et opprop for at Maria Fredsdronningens kirke i Klaipėda skulle tilbakeføres til menigheten.
Demokratiseringen av Sovjetunionen i siste halvdel av 1980-tallet – perestroika – ga litauerne mulighet for å organisere seg i uavhengighetsbevegelsen Sąjūdis, der Vytautas Landsbergis var en lederskikkelse. Det litauiske kommunistpartiet brøt med det sovjetiske moderpartiet i desember 1989 og endret navn og fikk sosialdemokratisk program året etter. Under ledelse av en populære Algirdas Brazauskas var dette det første «eks-kommunistiske» partiet i Øst- og Sentral- Europa som vant et valg (i 1992). Litauen fikk igjen sin uavhengighet i september 1991, etter over ett års åpen konflikt med Moskva.
- Les mer om Litauens historie og Litauens samtidshistorie.
Økonomi og næringsliv
Da Litauen ble sovjetrepublikk i 1940 hadde landet lite industri, men et landbruk som var i stand til eksport. I årene etter den andre verdenskrig ble det raskt reist industri, bygd ut infrastruktur og opprettet utdanningsinstitusjoner, men landet slet under ineffektiviteten i det sovjetiske økonomiske systemet. BNP var i 1990 i Litauen 8 591 USD mens den for Sovjetunionen i sin helhet var på 6 871 USD.
Litauen hadde en sterkt voksende økonomi på 2000-tallet fram til krisen i 2008. Mellom 2000 og 2008 økte BNP med 77 prosent. Finanskrisen 2008-2009 gjorde at Litauens BNP i 2009 falt med dramatiske 14,7 prosent. På 2000-talet har mange litauere utvandret permanent eller midlertidig, noe som skaper problemer med tilgangen på fagfolk.
Litauens industri er viktig både for arbeidsplasser og eksport. Matvareforedling og møbelindustri er store bransjer. Litauen har lyktes med å trekke til seg en del it-bedrifter. Den største bedriften målt i omsetning er Orlen Lietuva, som driver Baltikums eneste oljeraffineri (i Mažeikiai). Største sysselsetter er hypermarkedskjeden Maxima, som har over 17 000 ansatte.
Fire prosent av BNP skriver seg fra jordbruk, 28 prosent fra industri og 68 prosent fra tjenesteyting (2014). Jordbruker sysselsetter åtte prosent av de yrkesaktive, industrien 19,5 prosent og tjenesteyting 75,5 prosent (2012).
Litauen fikk euro 1. januar 2015 til erstatning for litas, som hadde vært valutaen siden 1993.
- Les mer om Økonomi og næringsliv i Litauen og Mynt, mål og vekt i Litauen.
Kunnskap og kultur
Mange nasjoners kulturuttrykk har gjort seg gjeldende på det territoriet som utgjøres av dagens Litauen. Vilnius har vært en viktig kulturby ikke bare for litauerne, men også for polakker, jøder, hviterussere, tatarer og karaiter, og Klaipėda (den gang Memel) var en viktig by for det tyske Øst-Prøyssen.
Arkitekturen i Vilnius inneholder praktbygg fra de fleste stilarter. Særlig kjent er Vilnius-barokken med for eksempel Kasimirkirken (1604), inspirert av Il Gesù i Roma. Kaunas, som var hovedstad i mellomkrigstiden fikk signalbygg i art déco, funkis og Bauhaus, slik som rådhuset og posthuset. Trebygg er blitt trukket fram i de seinere årene som uttrykk for de etniske litauernes byggekunst.
Det finnes en rik litteratur på polsk av forfattere som regnet seg som litauere. Dette gjelder Polens nasjonalskald Adam Mickiewicz (Adomas Mickevičius på litauisk) og Nobelprisvinneren (1980) Czesław Miłosz. Den første boka på litauisk kom i 1542 og var en katekisme skrevet av en protestantisk prest. Likevel var det først mot slutten av 1800-tallet at litauisk for alvor kom i bruk som skriftspråk med diktere som Antanas Baranauskas. Etter det polske-litauiske opprøret i 1864 og fram til 1904 var det påbudt å bruke kyrilliske bokstaver for å gjengi litauisk. I denne perioden ble det smuglet usensurerte bøker med latinske bokstaver av de såkalte bokbærerne (knygnešiai) fra Lille-Litauen på den tyske siden av grensa.
Vilnius var et sentrum for publisering på jiddisch på slutten av 1800-tallet og fram til første verdenskrig. Den melodramatiske Eisik Meir Dick er den mest kjente og populære forfatteren fra denne tiden.
I mellomkrigstiden var mye av den litauiske litteraturen ruralt og nasjonalt vinklet, men europeiske strømninger som symbolisme, futurisme og ekspresjonisme var også representert. På tidlig trettitall utviklet det seg rundt tidsskriftene Granitas og Naujoji Romuva en særegen nyromantisk og katolsk eksistensialisme.
I etterkrigstiden var den litauisk-språklige litteraturen todelt i en offisiell del og en del basert på forfattere i ytre eller indre eksil. Balys Sruoga romanen Dievų miškas (Gudenes skoger) om den nazistiske konsentrasjonsleiren Stuthof regnes som et hovedverk i denne perioden. Etter 1991 har flere forfattere benyttet seg av muligheten til å ta opp kontroversielle spørsmål rundt nasjonalisme og religion, slik som Ričardas Gavelis med Vilniaus pokeris (Vilniuspoker) og Jurga Ivanauskaitė med Ragana ir lietus (Heksa og regnet).
Den mest kjente litauiske kunstneren er Mikalojus Čiurlionis, som gjorde seg sterkt gjeldende både innen malerkunst og musikk. Verkene hans kan ses i Čiurlionis-museet i Kaunas, landets eldste kunstmuseum grunnlagt i 1921.
Det produseres tre til fire spillefilmer om året og det tidobbelte antallet dokumentarfilmer. Det utkommer ni dagsaviser. Basketball regnes som nasjonalsport.
- Les mer om Skole og utdanning i Litauen, Litauens litteratur, Massemedier i Litauen, Kunst i Litauen, Arkitektur i Litauen, Musikk i Litauen, Teater i Litauen og Film i Litauen.
Litauen og Norge
Fra 1880-tallet kom det innvandrere til Norge fra Litauen. Det var jøder, som flyktet fra den framvoksende antisemittismen i tsar-Russland. Noen av dem var jødiske tobakksarbeidere fra Vilnius, invitert av tobakksfabrikant Langaard. De fleste jødene bosatte seg i Christiania og Trondheim.
På 2000-tallet er det kommet arbeidsinnvandrere fra Litauen. Mer enn 30 000 litauere er bosatt i Norge. Litauere bor i 395 av landets 428 kommuner (2012).
Litauen mottok i perioden 2009-2014 84 millioner euro gjennom EØS-midlene som er Norges bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i Europa.
Norge er den fjerde største investoren i Litauen med 708 millioner euro (2014). Det er om lag 200 norske selskaper involvert. Det norsk-litauiske handelskammeret har 95 medlemmer. En flytende, norsk gassterminal i havnebyen Klaipėda ble innviet i 2014 og skal redusere avhengigheten av russisk gass.
Diplomatisk kontakt mellom Litauen og Norge ble opprettet i og med uavhengigheten i 1991. Det ble umiddelbart åpnet norsk ambassade i Vilnius. Litauen har ambassade i Oslo siden høsten 1994.