Energistatistikk omfatter innsamling, bearbeiding, analyse og distribusjon av data om energivarer eller andre former for energiressurser anvendt for et energiformål. Aktuelle energivarer er råolje, kull, naturgass, elektrisk energi og fornybar energi (biomasse, solenergi m.v.).
Energivarene angis både med sine spesielle handelsenheter, slik som tonn kull, m³ gass og kWh elektrisk energi, og med standardiserte energienheter som joule, Btu (British thermal unit) og toe (tonn oljeekvivalent). Standardiserte energienheter er nødvendig å bruke når en skal beregne ulike energibalanser.
Energistatistikk skiller seg fra andre former for statistikk ved at energivarene gjennomgår omfattende omforminger, dvs. de omdannes fra en energivare til en annen. I denne omformingen kan energi gå tapt blant annet på grunn av de begrensninger som følger av varmelærens hovedsetninger. I energistatistikken har en derfor funnet det nødvendig å skille mellom primærenergi og sekundærenergi.
Primærenergi er en energiform som finnes i naturen og som av mennesker ikke har blitt omdannet til andre former for energi. Statistikk over primærenergi omfatter energiråvarer og andre former for naturlig energi som på ulike måter kan inngå som innsats i en energiomdanningsprosess (for eksempel solenergi). Primærenergi kan være både fornybar og ikke-fornybar.
Når primærenergien omdannes til mer brukervennlige energiformer (for eksempel elektrisk energi, raffineriprodukter, pellets og syntetiske brensler som hydrogen), kalles den i energistatistikken for sekundærenergi eller sekundære energibærere.
Elektrisk energi er en av de mest vanlige sekundære energibærerne og kan dannes fra en rekke ulike primære energiformer, slik som kull, olje, naturgass, vannfallsenergi og vindenergi. Dette skaper et særskilt problem i energistatistikken, når forbruket av primærenergi for produksjon av elektrisk energi skal beregnes.
I et varmekraftverk er innsatsfaktoren en råvare som kull eller naturgass, og forbruket av primærenergi beregnes som energiinnholdet i forbrukt råvare. Problemet oppstår når primærenergiforbruket til for eksempel vann- og vindkraftverk skal beregnes. I et vannkraftverk forbrukes vannfallsenergi og i et vindkraftverk forbrukes primærenergien vindenergi, men det kan, både teoretisk og i praksis, være vanskelig å beregne hvor stort dette energiforbruket egentlig er. Følgelig er det nødvendig å gjøre en forenkling, og i internasjonal statistikk er det etablert ulik praksis på dette området:
1) En metode er å anta at forbruket av primærenergi er lik produsert elektrisk energi. Norsk energistatistikk er i hovedsak basert på denne forenklingen.
2) I internasjonal energistatistikk blir det ofte antatt at forbruket av primærenergi tilsvarer det som i gjennomsnitt ville ha medgått i et varmekraftverk, for samme mengde elektrisk energi. Omregningsfaktoren kan variere noe, men med en virkningsgrad på 40 % blir primærenergiforbruket beregnet til ”produsert elektrisk energi”/0,4. Samme beregningsmetode brukes for kjernekraft da det kan være vanskelig å måle hvor mye fisjonsenergi som er gått med i omdanningsprosessen til sekundærenergi (elektrisitet). Typisk for denne statistikken er at den bruker energienheten toe framfor SI-enheten joule. Da får man et direkte uttrykk for hvor mye olje som må til for å erstatte for eksempel et vannkraftverk med et varmekraftverk.
Da energitapet i et varmekraftverk er stort, kan man i internasjonal energistatistikk finne store avvik i tallene for det enkelte lands primærenergiforbruk, avhengig om man legger metode 1) eller 2) til grunn. Internasjonal statistikk bør derfor leses med forbehold.
Energistatistikken i Norge føres og publiseres av Statistisk sentralbyrå (SSB).