Etter at menneskets forfedre spredte seg fra Afrika og utover jordkloden, har mennesker levd i atskilte populasjoner i tilstrekkelig grad til at mange gener viser ulik hyppighet i ulike menneskegrupper.
Disse genetiske forskjellene gir seg for eksempel utslag i ulike menneskegruppers karakteristiske utseende: østasiatere har en overvekt av glatt, mørkt hår, nordeuropeere en overvekt av lyst hår og så videre.
Det er også påvist forskjeller med hensyn til hyppigheten av de ulike blodgruppe-genene, for eksempel finnes blodgruppe-genet B faktisk ikke i den opprinnelige befolkningen på det amerikanske kontinent.
På den annen side er det ikke lykkes å påvise arvelige psykiske forskjeller mellom folkegrupper; de forskjeller som enkelte psykologer mener å ha påvist, spesielt ved sammenligninger av store materialer fra den hvite og den fargede befolkning i USA, synes dekkende forklart ved kulturelle, sosiale og miljømessige ulikheter.
Forsøk på inndelinger
Vitenskapen har opp gjennom historien søkt å finne system i forskjellene mellom menneskegrupper. Det har til alle tider vært vanlig å klassifisere etter ytre kriterier som statsdannelse, språk, religion og skikker. Det har tradisjonelt også vært vanlig å legge utseendemessige kjennetegn til grunn.
Et velkjent eksempel er den tyske psykiateren Ernst Kretschmers omstridte teori om inndelingen i kroppstyper, der det ble skilt mellom den pykniske, leptosome og atletiske type, se kroppstyper.
Raser
Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet med mer. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store.
Man har forsøkt å bedre inndelingsgrunnlaget ved å innføre trekk med enkel og velkjent arvegang. Spesielt har blodgruppene vært anvendt. En slik inndeling har imidlertid støtt på nye problemer. Således viser det seg at fordelingen av blodgrupper mellom populasjonene ikke kan forklares ut fra slektskapsforhold alene.
Av grunner som dette er det allment akseptert at det er meningsløst å tale om distinkte raser hos mennesket.
Mongol, negroid, kaukasoid
I nyere tid har man like fullt gjerne regnet med tre hovedraser, den mongolske, den negroide og den kaukasoide, populært kalt henholdsvis den gule, den svarte og den hvite rase.
I realiteten representerer de alle bare varianter av menneskets hudfarge, som er lys brun. Den mongolske rase skal være karakterisert foruten ved sin gulige hudfarge blant annet ved glatt hår, som er rundt i tverrsnitt, og ved en hudfold som får øyespalten til å virke skjev.
Den negroide rase skal være kjennetegnet ved mørk hudfarge, kruset hår som er flatt i tverrsnitt, og brede lepper. Den kaukasoide rase skal være kjennetegnet ved sitt sparsomme hudpigment, derav betegnelsen «hvit».
Mye tyder på at denne hudfargen er fremkommet ved gradvis tap av arveanlegg for hudpigment, og at de kaukasoide menneskers stamfedre har vært atskillig mørkere i huden. Den mongolske folkegruppe dominerer i Asia.
Videre skal den prekolumbiske befolkning i Nord- og Sør-Amerika, altså den befolkningen som var der før Christopher Columbus kom dit i 1492, samt inuitene høre til denne gruppen.
Den negroide folkegruppe regnes først og fremst hjemmehørende i Afrika. Spesielle undergrupper av denne skal være blant andre khoi-khoi, san og kongopygmeer.
Den kaukasoide folkegruppe er knyttet til Europa og tilstøtende del av Sør-Asia, men har ved utvandring spredt seg til store deler av verden. I Europa finnes det en gradvis overgang fra mørkere middelhavsfolk til blonde nordboere.
Flere raseinndelinger
Systemene for inndeling i raser varierer betydelig. Således inndeler for eksempel S. M. Garn menneskeheten også i tre hovedraser, men deler disse videre inn i i alt 9 geografiske raser og 32 mindre, lokale raser.
Disse 9 er: 1) amerikanske indianere, 2) den polynesiske rase, 3) den mikronesiske, 4) den melanesiske, 5) den australske, 6) den asiatiske, som omfatter kysten fra Japan til Indonesia, det sørøstlige Asia, tibetanere, nordkinesere og mongoler i snevrere forstand, 7) den indiske, 8) den europeiske, 9) den afrikanske. Den sistnevnte skal, i likhet med de øvrige åtte, omfatte tallrike varianter.
Foruten disse avgrensede raser skal det finnes en rekke andre grupper fremkommet ved blandinger, for eksempel den «amerikanske neger» og forskjellige populasjoner, spesielt i Latin-Amerika, men også i store deler av den øvrige verden.
Troen på nøytrale og ikke-hierarkiske raseinndelinger har i forbausende grad holdt seg i nyere tid. Tidligere raseinndelinger og -benevnelser som er gitt ut for å være nøytrale vitenskapelige klassifikasjoner, har gjerne vist seg å romme kulturelle normer, vurderinger og maktinteresser.
Genetisk ulikhet
Genetisk forskning ved hjelp av DNA-studier har vist at det ikke er noe biologisk grunnlag for å inndele menneskearten i distinkte raser ettersom det later til å være genetisk variasjon verden rundt.
Undersøkelser av variasjon i mitokondrie-DNA viser at det er to til tre ganger så stor variasjon i Afrika, der menneskearten først utviklet seg, som i Europa og resten av verden. Dette kan tyde på at den gruppe med mennesker som i sin tid vandret ut fra Afrika og spredte seg videre, var liten. Etter hvert er det likevel blitt forskjeller i forekomsten av mange gener som gjør at mennesker ser forskjellig ut i ulike geografiske områder.
Allerede i 1950-årene fant man at hyppigheten av blodgruppegenene varierer mellom grupper av befolkninger. I Europa øker frekvensen av genet for blodgruppe 0 fra øst mot vest. Genet for blodgruppe B finnes ikke i urbefolkningene på det amerikanske kontinent og kan ikke ha vært med i den populasjonen som i sin tid vandret inn fra Asia til Amerika.
Store forskningsprosjekter
I 1991 foreslo populasjonsgenetikeren L. Luca Cavalli-Sforza og hans kolleger ved Stanford-universitetet i USA et omfattende prosjekt kalt Human Genetic Diversity Project for å studere den genetiske kontinuitet og genfrekvens-variasjonen mer nøyaktig gjennom DNA-undersøkelser av tusener av befolkningsgrupper jorden rundt.
Formålet ville være å vise mer detaljert hvordan hyppigheten av gener kan variere i de ulike befolkningsgrupper, men uten at man dermed ville kunne inndele menneskeheten i biologiske raser ettersom variasjonen er for kontinuerlig. Et formål ville dessuten være å belyse menneskehetens vandringshistorie.
Prosjektet har møtt motstand på etisk grunnlag, blant annet fra representanter for urbefolkninger som mener det vil kunne skade deres sak, og mangler derfor finansiering.
Et annet bredt anlagt prosjekt har vært presentert av Francis Collins ved National Human Genome Research Institute i USA. Prosjektet ønsker å etablere en samling av DNA med mutasjoner i enkelt-nukleotider med sikte på å karakterisere enkelt-nukleotid-polymorfisme (SNP) i ulike populasjoner. Dette prosjektet har hatt problemer med å bestemme hvilke populasjoner man skal undersøke.
I prosjekter som disse forventer man å påvise at ulike befolkningsgrupper vil ha forskjeller i hyppigheten av visse gener, for eksempel for enkelte ytre karaktertrekk. Et enkelt individ har på den annen side ikke noen genhyppighet, slik at en genetisk undersøkelse ikke vil kunne vise hvilken befolkningsgruppe vedkommende tilhører.
En person kan for eksempel ha et sett av blodgruppe-gener som er forskjellig fra det hos vedkommendes nærmeste slektninger, men likt det hos et individ i en helt annen befolkningsgruppe.
Inndelingens problem, benevnelser
Få grener innen vitenskapen er så etisk problematiske som den som beskjeftiger seg med klassifikasjon av mennesker. Det pågår en løpende samfunnsdebatt om det i det hele tatt er riktig å operere med ulike grupperinger av mennesker basert på arvemessige forskjeller, og hva slike grupperinger eventuelt bør benevnes.
Det er en utbredt oppfatning at betegnelsen rase er uheldig i denne sammenheng, da den innenfor biologien gjerne begrenses til å gjelde distinkte grupper av individer med nedsatt innbyrdes fruktbarhet (se rase), men ikke minst da den nå oppleves som belastende og diskriminerende.
I FNs første erklæring om rase og rasisme fra 1950 uttales det at nasjonale, kulturelle, religiøse, geografiske og lingvistiske grupper feilaktig omtales som raser, og at det ville være bedre isteden å bruke termen 'etniske grupper'. Andre benevnelser som foreslås brukt er 'folk' og 'geografisk variant'.
Det er imidlertid grunn til å tro at diskriminering på grunn av fysiske ulikheter mellom menneskegrupper vil fortsette å være et problem også om man avskaffer eller skifter benevnelse.
Uansett betegnelse er det en utbredt oppfatning og et grunnfestet prinsipp i norsk lovgivning, politikk og samfunnsmoral at det er ingen som helst sammenheng mellom genetiske forskjeller mellom menneskegrupper og intellektuell yteevne og menneskeverd.
Historiens og samtidens utallige eksempler på overgrep mot mennesker med annet utseende understreker hvor komplisert dette feltet er, se artikkelen om rasisme.