Kunnskap, kunnskap (viten, lærdom, erkjennelse eller innsikt) er blant de mest sentrale begrep og tema innenfor filosofisk epistemologi og erkjennelsesteori. Spørsmålet om kunnskapens eller erkjennelsens natur - samt spørsmålet om hvordan man må gå frem for å sikre seg kunnskap - har opptatt filosofer gjennom hele den vestlige tenkningens historie. Svarene en har ment å finne har dessuten påvirket hvordan man har tenkt om verden og virkelighetens beskaffenhet, og slik sett har epistemologi også øvet avgjørende innflytelse på metafysikk, ontologi og vitenskap. Innen analytisk filosofi har man gjerne forsøkt å forstå kunnskap gjennom en språklig eller psykologisk basert analyse eller definisjon av begrepet kunnskap. Mest kjent er den såkalte klassiske definisjonen av kunnskap, som har røtter tilbake til Platon. En annen viktig retning er de såkalte naturalistiske teoriene om kunnskap. I den kontinentalfilosofiske tradisjonen har man derimot gjerne forstått kunnskap som et praktisk eller sosialt begrep med klare koblinger til ulike makt- og autoritetsforhold i samfunnet.
Ulike Typer Kunnskap
En skiller gjerne mellom ulike typer kunnskap avhengig av hva det er kunnskap eller viten om. Et viktig skille går mellom proposisjonell kunnskap eller påstandskunnskap, som innebærer at man vet at noe er tilfelle eller sånn-og-sånn, i motsetning til praktisk kunnskap eller ferdighetskunnskap, som innebærer at man vet hvordan noe skal gjøres. Noen filosofer opererer også med et skille mellom proposisjonell kunnskap og kunnskap om individuelle objekter, personer, fenomener eller ting. Blant antikkens filosofer var også kunnskap om en tings vesen, natur eller essens en viktig og selvstendig kunnskapskategori.
Man diferensierer også gjerne mellom ulike typer proposisjonell kunnskap fordi det en har kunnskap om hører inn under ulike kunnskapsdomener eller - områder. For eksempel skiller man mellom moralsk kunnskap, religiøs kunnskap eller vitenskaplig kunnskap. En annen måte å skille typer av kunnskap på er om de har ulikt opphav. Perseptuell kunnskap kommer for eksempel til gjennom sansene, mens analytisk eller konseptuell kunnskap kommer til fordi en kjenner til ulike begreper og kan tenke seg frem til ulike relasjoner mellom disse. For eksempel kan en tenke seg frem til at en ungkar må være ugift, mens man må bruke sansene for å finne ut av om snøen er hvit og kald. Noen filosofer skiller også ut kunnskap gjennom vitnesbyrd som en egen vesentlig kategori. Atter andre opererer med en egen kategori av handlingskunnskap eller kunnskap en får gjennom handling.
Den tyske filosofen Immanuel Kant er viden berømt for å trekke et avgjørende skille mellom hvorvidt kunnskap har sin grunn i sanseerfaring og er det han kaller a posteriori, eller om den finner sin grunn i tanken alene og er a priori. Han skilte også mellom kunnskap hvor den egenskapen en tilskriver et objekt hører inn under definisjonen av objektet og er analytisk - for eksempel at en ungkar er ugift - og der egenskapstilskrivelsen går utover objektet og er syntetisk - for eksempel at en ungkar er høy. Ifølge Kant kan bare noen av disse fire kunnskapskategoriene kombineres: vi kan ha kunnskap som er analytisk a priori og vi kan ha kunnskap som er syntetisk a posteriori. Kant argumenterer også i Kritikk av den Rene Fornuft for at vi kan ha kunnskap som er syntetisk a priori. Vi kan derimot ikke ha kunnskap som er analytisk a posteriori. Fordi om kunnskapen er analytisk og egenskapstilskrivelsen allerede ligger i definisjonen av objektet, så vil det ikke være noe poeng å oppsøke erfaring for å finne ut av hvorvidt objektet har egenskapen eller ikke. En ungkar er med nødvendighet ugift og en trenger ikke erfaring for å avdekke dette så lenge en besitter begrepet 'ungkar'. Følgelig vil det aldri være noe behov for å begrunne analytisk kunnskap gjennom a posteriori erfaring.
Ulike Teorier om Kunnskap
Innen den nyere analytiske filosofitradisjonen har kunnskap og kunnskapsteori blitt viet stor oppmerksomhet. Man har gjerne fokusert på proposisjonell kunnskap og det finnes hovedsaklig tre måter å forstå denne typen kunnskap på: (1) gjennom en lingvistisk definisjon eller analyse av begrepet kunnskap; (2) gjennom en psykologisk teori der kunnskap forståes som en type mental tilstand; eller (3) gjennom en sosial teori der kunnskap forståes som et konstruert sosialt maktbegrep. Analytiske filosofer har tradisjonelt sett en sammenheng mellom den lingvistiske måten måten å forstå kunnskap på og den psykologiske. Innen kontinentalfilosofi og den pragmatiske filosofitradisjonen har det derimot vært en tendens til å ignorere kunnskapsteori, men i den grad man har viet temaet kunnskap seriøs oppmerksomhet så har man gjerne forstått begrepet som en sosial kategori med klare koblinger til ulike makt- og samfunnsforhold.