Straffeprosess, reglene om rettergangsmåten i straffesaker. Finnes i lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) av 22. mai 1981. Om militære straffesaker, se militær rettergang.
Norsk straffeprosess bygger på anklageprinsippet. Prosessen er organisert med to parter. På den ene side står staten ved den offentlige påtalemyndighet og på den annen side tiltalte og hans forsvarer. Rettsforhandlingene er som hovedregel offentlige, muntlige, og bevisene føres umiddelbart for den dømmende rett. Tiltalte har rett til på forhånd å gjøre seg kjent med påtalemyndighetens tiltalebeslutning og de bevis denne bygger på, slik at han kan tilrettelegge sitt forsvar og ta til gjenmæle (det kontradiktoriske prinsipp). Selv om straffeprosessen bygger på anklageprinsippet, har domstolen i straffesaker, i motsetning til i vanlige sivile saker, en selvstendig plikt til å sørge for at saken blir fullstendig opplyst.
Ved vurderingen av bevisene står retten fritt. Den skal treffe sin avgjørelse i skyldspørsmålet etter en samvittighetsfull prøvelse av det som er kommet frem under rettsforhandlingene. Råder det tvil med hensyn til bevisene under avgjørelsen av skyldspørsmålet (f.eks. om tiltalte har begått den handling tiltalen gjelder), skal tvilen gå i tiltaltes favør. En rimelig og fornuftig tvil skal lede til frifinnelse.
Tingretten
Tingretten er første instans ved behandlingen av straffesaker. Ved hovedforhandling settes retten ordinært med en juridisk dommer som formann og to legdommere (meddommere), som ved loddtrekning tas ut av de kommunale utvalg av meddommere. Disse tre (meddomsretten) avgjør i fellesskap både skyld- og straffespørsmålet. I saker om forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, kan domstolens leder på visse vilkår bestemme at retten skal settes med to fagdommere og tre meddommere.
Anke til lagmannsretten
Dersom tiltalte eller påtalemyndigheten er misfornøyd med tingrettens dom i en straffesak, kan de begjære saken behandlet på ny av lagmannsretten. Den juridiske betegnelsen på en slik begjæring er anke eller ankebegjæring. Hvis anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet (fullstendig anke eller bevisanke), blir saken gjenstand for full ny behandling så langt den er påanket. Dersom tiltalte eller påtalemyndigheten er misfornøyd med andre sider av tingrettens dom, dvs. lovanvendelsen, saksbehandlingen eller straffutmålingen, vil en ny behandling av saken i lagmannsretten være begrenset til den del av dommen som er påanket (begrenset anke).
Ved behandlingen av fullstendige anker vil lagmannsretten normalt settes som stor meddomsrett, dvs. med tre juridiske fagdommere og fire meddommere som sammen avgjør både skyldspørsmålet og straffutmålingen. Avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for tiltalte krever fem stemmer. For øvrig treffes alle avgjørelser med alminnelig flertall.
Lagmannsretten settes som stor meddomsrett også ved behandling av anke over straffutmåling for forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år. For andre begrensede anker vil saken bli behandlet uten deltagelse av meddommere, dvs. at saken vil bli avgjort av tre juridiske fagdommere.
Dersom en fullstendig anke gjelder en forbrytelse som etter loven kan medføre fengsel i mer enn seks år, skal lagmannsretten som hovedregel settes med jury (lagrette). Lagmannsretten settes i slike saker med tre juridiske dommere og en lagrette på ti legdommere som avgjør skyldspørsmålet. For at tiltalte skal kjennes skyldig, kreves minst sju stemmer for dette resultat blant lagrettens medlemmer. De tre juridiske dommere, retten, avgjør alle spørsmål vedrørende saksbehandlingen og fastsetter – sammen med fire av lagrettens medlemmer – straffen dersom lagretten har funnet tiltalte skyldig. Retten har en viss adgang til å sette lagrettens kjennelse til side, men i samsvar med lovens forutsetning benyttes den relativt sjelden.
En anke til lagmannsretten kan som hovedregel nektes fremmet dersom lagmannsrettens «silingsorgan» (tre juridiske dommere) enstemmig finner det klart at anken ikke vil føre frem. Retten foretar sin realitetsprøving av den angrepne dom basert på sakens dokumenter. I praksis blir mer enn halvparten av ankene i straffesaker nektet fremmet. Behandling av anke i saker som ikke gjelder annen reaksjon enn bot eller inndragning, krever samtykke – som bare skal gis når det foreligger særlige grunner til ny behandling. Hvor strafferammen for det pådømte forhold er fengsel i mer enn seks år, har partene rett til ny behandling i lagmannsretten ved anke.
Anke til høyesterett
Høyesterett er en ankedomstol som i den enkelte sak settes med fem dommere. En lagmannsrettsdom kan av partene påankes til Høyesterett på grunn av feil ved saksbehandlingen eller rettsanvendelsen under skyldspørsmålet, eller fordi man mener at straffen er uriktig utmålt. En begrenset anke over en tingrettsdom kan dog i unntakstilfelle bringes direkte til Høyesterett. Skyldspørsmålets faktiske side blir således endelig avgjort av lagmannsretten (i unntakstilfelle tingretten).
Anke til Høyesterett kan ikke fremmes uten samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg (tre høyesterettsdommere). Samtykke skal bare gis for saker av prinsipiell betydning og saker som det av andre grunner er særlig viktig å få prøvd for Høyesterett.
Se også gjenopptagelse og kjæremål.
Anbefalt lenke
Litteratur
- Andenæs, J.: Norsk straffeprosess, 3. utg., 2000, 2 b., Finn boken
- Bjerke, H.K. & E. Keiserud: Straffeprosessloven: lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker [...] med kommentarer, 3. utg., 2001, 2 b., Finn boken
- Haugen, F.: Strafferett: håndbok, 3. utg., 2004, isbn 82-02-23134-5, Finn boken