Nasjonalisme, politisk tankeretning som hevder at hensynet til nasjonen må settes foran andre hensyn. Med nasjonen mentes opprinnelig den folkegruppe som var født (latin: natio) i samme område og snakket samme språk. Etterhvert ble betydningen utvidet til å gjelde også landet (territoriet), språket og folkets levesett og historiske tradisjoner.
Nasjonalismen ser landområdet som folkets felles arv som skal forsvares mot andres inntrengning eller angrep utenfra. Nasjonalismen betyr også at det egne språket og eget levesett gis prioritet foran andre språk og levesett. Rendyrket nasjonalisme krever nasjonal samling, nasjonal frigjøring eller nasjonal gjenforening. Resultatet har ofte vært voldelig konflikt.
Nasjonalismen finnes i både moderat og ekstrem form. En moderat nasjonalisme er dagligliv i svært mange land, Norge blant dem. Moderat nasjonalisme bygger på kompromisser, som i Norge og mange EU-land. Moderat nasjonalisme aksepterer innvandring og naturalisering av nye statsborgere, men forventer tilpasning til landets språk og skikker. Ytterliggående nasjonalisme er imot innvandring fra det de ser som fremmede kulturområder.
Nasjonalismens understrekning av det nasjonale innebærer – i sine mer ekstreme former - først og fremst at nasjonalstaten oppfattes som den eneste naturlige eller normale politiske enhet (nasjonalitetsprinsippet). Det er denne ekstreme nasjonalismen som historisk har skapt problemer ved å hevde den etnisk homogene nasjons egenverdi.
I nasjonalismens ytterste konsekvens ble nasjonalstaten forherliget. Hvert land skulle bestå av bare én folkegruppe, én nasjon, nasjonalstaten. Hvis en nasjon er splittet opp og delene kanskje underlagt andre stater, krever nasjonalismen samling (f.eks. kurderne). Hvis en nasjon er underlagt en annen stat, eller hvis deler av en nasjon anses som undertrykket av en annen stat (f.eks. palestinerne), vil nasjonalismen kunne føre til opprør eller revolusjon.
I virkeligheten er det svært sjelden at et land består av bare én folkegruppe. Som oftest er det flere grupper som lever sammen, mens en av gruppene dominerer de andre. Dette kjenner vi godt til i Norge, som gjennom hele vår kjente historie har bestått av to nasjoner – samer og etniske nordmenn - med hvert sitt språk og hver sine tradisjoner. Lenge etter annen verdenskrig var samisk språk offisielt undertrykt i Norge, og samiske politiske institusjoner er stadig underlagt klare begrensninger.
HISTORIE
I Europa vokste nasjonalismen frem under napoleonskrigene og fikk sterkt gjennomslag på 1800-tallet. Nasjonalistisk oppstand gikk i bølger fra land til land i 1830-31 og 1848. Ikke minst var nasjonalismen markant i Norge, som gjennom mange år og med demokratiske midler krevde sin nasjonale uavhengighet fra en påtvunget union med Sverige. Norge gjennomførte til sist kravet i 1905, mot den svenske regjerings vilje og med trussel om vold.
På 1800-tallet førte nasjonalismen til samlingskrav i Italia, som dengang var politisk splittet mellom mange små stater. Den førte til frigjøringskrav fra de mange ulike nasjonene som var underlagt det østerriksk-ungarske keiserdømme (f.eks. tsjekkere, slovaker, ungarere).
I de tyske områdene som alle hadde samme språk, men ingen felles stat, kom det krav om forening av den tyske nasjon. Områdene ble fra 1870 samlet i Det tyske rike, som etterhvert ble en kjerne for en aggressiv nasjonalisme og bidro til utbruddet av første verdenskrig.
Mot slutten av første verdenskrig kom det mange krav om nasjonal selvbestemmelse. USAs President Woodrow Wilson ga i fredsoppgjøret sin tilslutning til selvbestemmelsesprinsippet, noe som vakte begeistring mange steder, men fikk uante konsekvenser i form av uro og nye konflikter. Polen og Tsjekkoslovakia (blant flere) ble opprettet som nye selvstendige stater. Befolkningen i omstridte områder andre steder fikk velge i rådgivende folkeavstemninger hvor de ville høre hjemme, men ikke alltid med klare resultater.
Nasjonalismens problemer er ofte blitt assosiert med tysk væremåte og kultur, men en slik konklusjon er neppe rimelig. Tyskland var klart hovedansvarlig for utbruddet av første verdenskrig og var med Hitler åpenbart skyld i andre verdenskrig. Men etter 1945 har Tyskland fått nasjonalismen under demokratisk kontroll og vært en konstruktiv kraft for et fredelig Europa, særlig med sin innsats for europeisk samarbeid i annen halvdel av 1900-tallet.
Konsekvensene av nasjonalismen var ikke bare revolusjon og kaos, men også en ny politisk orden. Nasjonalismens samlings- og splittelsesprosesser fra 1800-tallet og fremover innebar at folket – ikke monarken (kongen/keiseren) eller adelen – skulle styre, og medførte derfor en grunnleggende demokratisk omforming av Europa. Med nasjonalismen bredte demokratiet seg videre ut over verden.
På 1900-tallet frem til 1960-årene førte nasjonalismen til krav om og kamp for nasjonal frigjøring i de tidligere koloniområder i Den tredje verden. I en bølge av nasjonale frigjøringer fra kolonistyre fikk FN 33 nye medlemmer på bare fem år fra 1960. Etter 1990 var nasjonalisme et hovedmotiv bak etablering av mange nye stater i Øst-Europa og i den tidligere Sovjetunionen. Ingen av dem var likevel rene nasjonalstater.
NASJONALISME IDAG
Noen iakttagere har ment at nasjonalismens rolle som politisk kraft ville svekkes ettersom stadig flere nasjoner fikk sine egne stater, men særlig fordi nasjonalstatene gjennom innvandring ble nasjonalt blandet. Utviklingen i det tidligere Jugoslavia og i enkelte områder av den gamle Sovjetunionen siden 1990-årene har imidlertid vist at nasjonalismen fortsatt kan spille en viktig politisk rolle.
Tendensene til innvandringsmotstand i de stadig mer nasjonalt blandete vestlige demokratier er også et tegn på at nasjonalismen representerer potensiell politisk sprengkraft. Nasjonale spenninger i mange land i den tredje verden, inkludert folkerike land i Asia, vitner om det samme. Spesielt utviklingen i det tidligere Jugoslavia etter 1991 har vist at endog den svært militante nasjonalismen, som vi kjenner fra den italienske fascismen og den tyske nazismen, fortsatt kan komme til å spille en rolle.
I Europa er nasjonalistiske partier stadig aktive. En retning av nasjonalismen idag er den som vil ha en mer tydelig nasjonalistisk regjeringspolitikk. En annen retning er den som driver separatisme som prosjekt.
I den første gruppen nasjonalistpartier har Ungarns Fidesz (Ungarske Borgerallianse)i 2010 vunnet regjeringsmakten med absolutt flertall i parlamentet og fører en markant nasjonalistisk og konservativ politikk. Men Ungarn har ikke tidligere i vår tid vært særlig preget av nasjonalistiske bevegelser. Annerledes er det i nabolandet Østerrike, der det nasjonalistiske partiet FPÖ (Freiheitliche Partei Österreichs) er kanskje Europas fremste eksempel på langvarig nasjonalistisk suksess: Stiftet på 1950-tallet, lenge det tredje største parti, regjeringsparti flere ganger fra 1999 og pr 2012 det nest største parti med rundt 25 % i meningsmålinger.
I Slovakia (som også er nabo med Ungarn og Østerrike) har nasjonalistiske partier hatt en sterk posisjon helt fra tidlig på 1990-tallet og et stykke inn i det nye århundret, men de er senere blitt svekket. Frankrikes Front National oppnådde 18 % av stemmene i første omgang av presidentvalget 2002 og er stadig det dominerende parti i mange kommunestyrer rundt om i Frankrike.
Separatistiske nasjonalistpartier er den andre kategorien nevnt ovenfor, slike som vil bryte ut av det landet de er del av og danne en egen selvstendig nasjon. Spania har i lang tid kjempet med sine regionale nasjonalismer, særlig i Baskerland (baskisk: Euskal Herria, spansk: Pais Vasco), og i Katalonia (Catalunya), begge områder med egne språk og gamle tradisjoner for selvstendighet. I begge land er det flere nasjonalistpartier som konkurrerer om velgerne, samtidig som ikke-nasjonalistiske partier også er sterke. Et ekstremt utslag av baskisk nasjonalisme er forøvrig terroristbevegelsen ETA.
I Storbritannia har Skottland forhandlet seg frem til retten til å holde en folkeavstemning i 2014 om uavhengighet fra Det forente kongeriket. Belgia har med sin dype motsetning mellom flamlendere og valloner (både språklig og kulturelt) lenge stått overfor muligheten av en deling.
LITTERATUR
Anderson, Benedict (1983) Imagined Communities: Reflections on the Origin and Spread of Nationalism. London: Verso Editions.
Gellner, Ernst (1984) Nations and Nationalism. Oxford: Blackwell.
Kohn, Hans (1982) Nationalism, its Meaning and History. Rev. ed. Princeton, N.J. : Van Nostrand 1965.
Smith, Anthony D. (1971) Theories of Nationalism. London: Duckworth.