Fastelavn, opprinnelig aftenen før fasten, senere brukt om de tre siste dagene før langfasten, quadragesimalfasten, som begynte med onsdag i 7. uke før påskedag (askeonsdag) og varte til påskeaften: fleskesøndag (fastelavnssøndag), fleskemandag (eller blåmandag) og hvitetirsdag (eller feitetirsdag). Søndagen og mandagen feiret man med fet kost. Tirsdagen spiste man hvit mat, melke- og melmat, f.eks. boller, som en overgang til fastens magre kost, men til dels også fet mat. Fastelavn kom etter hvert til å vare en hel uke.
Til fastelavn knytter det seg mange, til dels eldgamle skikker, som fra først av hørte til en hedensk vårfest. Herfra stammer skikken med fastelavnsriset, som har holdt seg til våre dager. Kvinner, dyr og trær skulle vekkes til fruktbarhet ved slag av livskvisten, derfor ble fastelavnsriset opprinnelig bare brukt på unge, barnløse hustruer. De figurer riset ennå pyntes med (svøpebarn, blomster, frukter), peker hen på dets opprinnelige bestemmelse. Ved ploggangen skulle jorden vekkes til fornyet liv; askeonsdag spente man nakne jomfruer for en plog. Man foranstaltet en symbolsk kamp mellom sommer og vinter, hvor vinteren ble beseiret; sommeren hadde spirende kvister, vinteren isstykker til våpen. Brenning av bål hørte også hit, men er i de nordiske land flyttet lenger frem på våren.
Til fastelavn hørte også våpenleker, sverddans, dystritt, stikking etter stråmenn, utkledninger og løyer.
Se også artikkelen om karneval.